Realityshow
Med tanke på hvor mange politiske skandaler Trump har overlevd siden han annonserte sitt kandidatur, skal man være forsiktig med å undervurdere støtten, skriver Eirik Løkke.
Publisert: 1. mai 2017
Da samfunnsdebattanten Sam Harris skulle oppsummere valget av Donald Trump, la han vekt på følgende paradoks: Hadde Trump begrenset utspillene sine til det halve, hadde han fremstått dobbelt så ille.
Det var simpelthen vanskelig for velgerne å absorbere mengden absurd vås som offentligheten ble bombardert med under fjorårets valgkamp.
Mange festet et håp til at Trump skulle forandre stil da han 20. januar ble sverget inn som USAs 45. president.
Men det håpet forsvant få minutter ut i innsettelsestalen, og Trumps første 100 dager kan beskrives som et kontinuerlig realityshow – hvor Trump villig bidrar gjennom sin impulsive atferd både på sosiale medier og i diverse intervjuer.
Hans presidentskap er allerede noe fundamentalt annet enn alle tidligere presidenter. Men hvordan best vurdere Trumps første 100 dager i Det hvite hus?
En ting er hans personlige stil, en annen parameter er hvilken politikk han evner å gjennomføre. Et siste kriterium er hvordan velgerne oppfatter hans presidentskap. La meg ta for meg Trumps første 100 dager med disse tre forholdene som utgangspunkt.
Det er lite ved Trumps atferd i Det hvite hus som har fått meg til å forandre mening med hensyn til egnethet.
Dette bekrefter han nærmest daglig på sosiale medier, hvor han blant annet utkjemper en evinnelig kamp mot mediene, som han attpåtil har erklært for fiender av folket.
Men det verste eksempelet er kanskje hans beskyldning om at Obama beordret han overvåket. Selv etter Trump-standard var denne beskyldningen oppsiktsvekkende, og det var knapt en eneste person i Washington D.C. som trodde på påstanden.
FBI-sjef James Comey understreket i en høring i Kongressen at det ikke var noe som tydet på at det utsagnet var sant – noe som var en diplomatisk måte å si at USA for tiden har en løgner i Det hvite hus på.
Dessverre er eksemplene på Trumps løgner så mange at det er vanskelig å forholde seg til dem. Det illustrerer at han befinner seg i sin egen parallelle virkelighet.
Selv konservative Wall Street Journal, som var mer tilbakeholden med å kritisere Trump under valgkampen, tok bladet fra munnen og skrev på lederplass at USA nå har en president med et alvorlig troverdighetsproblem.
I utgangspunktet burde Donald Trump ha gode forutsetninger for å få gjennomført politikk, ettersom Republikanerne har flertall i begge kamrene i Kongressen.
Men problemet med Trump er at han ikke har noen gjennomtenkt politikk, han virker å opptre for det meste på instinkter, og går ikke av veien for å snu 180 grader i politiske spørsmål.
Hans forsøk på å effektuere innreiseforbud for personer fra muslimske land har møtt stor motstand i domstolene, til administrasjonens store irritasjon.
Den virkelig store politiske saken de første 100 dagene var forsøket på å gjennomføre en helsereform, men reformen havarerte fullstendig da det republikanske partiet ikke greide å forene moderate og ekstreme motstandere av Obamas helsereform.
Nate Silver fra nettstedet 538 karakteriserte forsøket på reform som imponerende dårlig – det var faktisk godt gjort å komme opp en reform som ble så gjennomgående dårlig mottatt av velgerne. Trump forsvarte seg med at ”ingen kunne vite at helsepolitikk kunne være så komplisert”.
Den største politiske seieren for Trump er godkjennelsen av Neil Gorsuch som ny høyesterettsdommer, en seier som uten tvil innebærer at Trump allerede har levert på den viktigste lovnaden for konservative evangelister.
Det var knyttet stor spenning, for ikke å si bekymring, til Trumps utenrikspolitiske agenda.
Trumps uforutsigbare atferd gjør at uroen ikke har forsvunnet, men hans understrekning av betydningen av NATO og viljen til å konfrontere Assad-regimet har fungert beroligende, og markerer at for øyeblikket er det konvensjonelle republikanerne som forsvarsminister James Mattis, FN-ambassadør Nikki Haley og sikkerhetsrådgiver H.R. McMaster som styrer USAs utenrikspolitikk, mens nasjonalisten Stephen Bannon har fått en mer perifer rolle.
Ikke desto mindre bestemte Trump seg for å gratulere Erdogan etter at den tyrkiske presidenten lyktes med å tilrane seg mer makt i hva internasjonale observatører karakteriserte som en udemokratisk folkeavstemning.
Videre har Trump også uttrykt sin støtte til Marine Le Pen i det franske valget. Det er derfor liten grunn til å tro at USA under Trump aktivt vil promotere liberale og demokratiske verdier i sin utenrikspolitikk.
Men hva tenker velgerne om Trump i Det hvite hus? Det avhenger selvsagt av hvem du spør. Trump selv er svært opptatt av oppslutning (approval ratings), og har fått det for seg at alle målinger som viser at han ikke gjør det bra, er et uttrykk for falske nyheter, noe han jevnlig understreker på Twitter.
Det er ingen tvil om at målingene viser at President Trump etter sine første 100 dager er historisk upopulær, med en oppslutning rundt 40 prosent.
Tradisjonelt er det slik at amerikanske presidenter har en vesentlig høyere oppslutning i begynnelsen av sin presidentperiode enn senere, men ettersom Trump representerer en anomali, er det ikke sikkert at oppslutningen om Trump kommer til å falle, slik tidligere presidenter har opplevd.
Valget i 2016 indikerte at den partipolitiske polariseringen har økt betydelig de siste årene, og dersom denne situasjonen vedvarer, er det fullt mulig at oppslutningen om Trump kommer til å forbli stabil rundt 40 prosent.
For mange velgere var Trump en ”human molotov cocktail” (for å bruke ordene til Michael Moore), som ble valgt for å uttrykke et dyptfølt sinne mot amerikanske eliter. For disse velgerne leverer Trump hver eneste gang han angriper medier og eksperter – noe han gjør nærmest på daglig basis.
Med tanke på hvor mange politiske skandaler Trump har overlevd siden han annonserte sitt kandidatur, skal man være forsiktig med å undervurdere støtten.
Det eneste man kan være ganske sikker på, er at Trumps atferd ikke kommer til å endre seg – han kommer mest sannsynlig til å opptre uforutsigbart i resten av sin presidentperiode.
Og ja, mengden av absurditeter fra Trump er voldsomt. Det er vanskelig å ta inn for folk. Jeg er enig med Sam Harris. Hadde Trump halvert utspillene sine, hadde han fremstått dobbelt så ille.
Innlegget er publisert hos NRK Ytring 29.4.17.
Relatert
Vil populismen definere Europa i vårt århundre?
Et ideal på det totalitære mennesket
Når politikere plukker velgerne
Fra maktspill til katastrofe
Norge må støtte opp om demokratibevegelsen i Venezuela
