Svenske tilstander i Europaparlamentet
Det finnes ingen enkel løsning på dilemmaene høyrepopulistenes fremgang medfører i EU.
Publisert: 8. juni 2024
Av Skjalg Stokke Hougen, Civita, og Alexander Z. Ibsen, Minerva.
Prognosene foran helgens valg til Europaparlamentet tilsier at den brede, men løse samlingen av høyrepopulistiske partier kan bli nest størst. Indirekte vil dette utfordre establishmentet.
EPP vil fortsatt bli den største partigruppen, men vil samtidig svekkes. Dermed kan ikke lenger en storkoalisjon mellom EPP og S&D (tilsvarende Høyre og Arbeiderpartiet) lenger sikre flertall i alle saker. Det vil kreves stemmer fra enten enkelte fra høyre- eller venstresiden.
Dersom man regner sammen alle de nye høyrepopulistiske stemmene, tilsier prognosene at de vil nå 184 seter i parlamentet, fordelt på ECR og ID, samt enkelte av de gruppeløse, og svært ytterliggående partiene (Frankrikes Gjenerobringsparti, Polens Konfederacja, Bulgarias Revival i tillegg til ungarske Fidesz og AfD).
Tell til 361
Det magiske tallet å telle til i Europaparlamentet vil være 361 etter valget. Dette er antallet medlemmer som gir knappest mulig flertall. Slik det ligger an nå, vil EPP og S&D få 318 stemmer tilsammen. De vil altså mangle 43 stemmer (eller der omkring) til å sikre flertall. Sammen med høyrepopulistene vil EPP trolig få et svært knepent flertall på 364.
Et tryggere flertall oppnås dersom EPP og S&D går sammen med De grønne (G/EFA), som ligger an til å få 41 plasser i Europaparlamentet, eller fra Renew Europe (tilsvarende Venstre) med sine litt over 75 seter. Slike blokkoverskridende flertall, eller storkoalisjoner, er egnet for krisetid, men ikke spesielt stabile over lengre perioder.
Situasjonen ligner svært mye på den som var i svensk politikk mellom 2014 og 2022. I praksis hadde høyresiden flertall sammen med Sverigedemokraterna (SD) gjennom denne perioden, men valgte i stedet å avstå fra å utøve sin flertallsmakt. Berøringsangsten med SD var total, og den borgerlige blokken valgte ved flere anledninger å støtte frem en regjering ledet av Sosialdemokraterna i perioden.
Utsette problemet
Den første store testen på hvordan dynamikken i nytt Euopraparlament blir, vil være utpeking av ny kommisjonspresident. Ursula von der Leyen stiller til gjenvalg, men det er ingen enkel vei til å sikre dette.
Utfordringen ligger i manglende partipisk. Partigruppene – slik som EPP – har helt enkelt ikke kustus nok på de nasjonale partiene til å sikre at alle stemmer likt. Det er enda verre når flertall avhenger av at flere slike partigrupper må gå sammen.
Som Politico rapporterer, forventes det at så mange som 28 prosent av MEP-ene kan avstå fra å stemme for Von der Leyen selvom partiene deres har blitt enige om å gjøre det. For å sikre henne flertall tross alt, har EPP kurtisert begge sider, både til venstre og ytre høyre. Det skaper – som forventet – irritasjon på begge sider. Som Politico skriver, er allerede EPP igang med å jobbe for å kjøpe seg tid, og utsette utnevnelsen av ny kommisjonspresident til september, før valget i det hele tatt er avholdt.
En mer samlet høyreside
Sett med establishmentets øyne, ligger den største kimen til håp i at den høyrepopulistiske siden er sterkt fragmentert – og ser stadig ut til å bli mer splittet. Det ligger delvis i at de høyrepopulistiske partiene har hatt motstand mot overnasjonalitet som en kjernesak, og følgelig vært dårlige på å bygge samarbeid med sine likesinnede. I spørsmål som støtte til Ukraina er det rifter mellom partiene, i tillegg har enkelte skandaler rammet noen av dem.
Et annet problem er hvorvidt det er mulig å regjere i en koalisjon med dem.
Sverigedemokraterna har nemlig praktisert en spesiell form for parlamentarisme i Sverige. De er i opposisjon samtidig som de er i posisjon: Nylig ble det kjent at Sverigedemokraterna har operert med såkalte trollfabrikker, som de har kalt det internt, i lang tid: 23 anonymt styrte kontoer i sosiale medier, som bare i 2024 hadde innhold med 27 millioner visninger. Disse kontoene har blant annet svertet regjeringen som SD samarbeider med, men også fremmet alt av politisk innhold som setter SD i et godt lys. De andre partiene i Sverige har reagert kraftig på dette, og oppfatter det som et brudd på demokratiske spilleregler.
Å motarbeide egen regjerings politikk for å vinne oppslutning er heller ikke helt ulikt hva FrP til tider bedrev, da de satt i regjering.
Dersom en koalisjon med dem ikke er mulig, vil populistenes ambisjon om å regjere alene vokse. Og det er ingen garanti for at fragmenteringen innad fortsetter. I både Marine Le Pen og Giorgia Meloni har populistene fått lederfigurer som potensielt kan forene, dersom de for alvor finner sammen. Selv om ingen av dem skal inn i Europaparlamentet (skjønt Meloni, av valgtekniske grunner står på valglisten i Italia), ønsker de å vise vei. Under et valgmøte i Italia 1. juni sa Meloni følgende til sine tilhørere:
«Vi har et klart mål – vi vil gjøre i Brussel det samme som vi gjorde i Roma for halvannet år siden: Vi skal bygge et sentrum-høyre styre i Europa og en gang for alle sende de på venstresiden, de røde, de grønne og de gule – som har forvoldt så mye skade på vårt kontinent – ut i opposisjon.»
Arvid Hallén fra tankesmien Oikos, tilknyttet Sverigedemokraterna, skriver denne uken noe lignende, nemlig at EPP burde samarbeide med ECR-gruppen, slik borgerlig side har gjort i Sverige. Det er med andre ord makt til en ren høyreside, uten sentrum, som er høyrepopulistenes drømmescenario. Det er en drøm som for hvert eneste valg som går, nærmer seg en realitet.
Alltid et valg
Tiden virker over da høyrepopulister hverken forstod eller engasjerte seg i europeisk politikk. Når det kommer til penger brukt på politisk reklame, er det partiene på ytre høyre som bruker soleklart mest foran dette Europaparlamentsvalget.
Og det ser ut til å virke, særlig populistenes bruk av TikTok. Nå stemmer også mange av de aller yngste på partiene på ytre høyre. Det er ikke lenger gamle mennesker uten utdanning i rurale strøk som er populistenes grunnfjell. Dette kan innebære at europeiske velgere over tid vil se mot populistpartiene, som mange unge opplever som et friskt pust, for løsninger.
Om prognosene for helgens valg slår til, vil det teknisk sett være mulig å isolere den nye blokken enda en stund – slik Moderaterna sørget for med SD i åtte år.
Det svenske eksempelet er likevel talende, for til slutt gikk det ikke lenger. Under Riksdagsvalget i 2022 ble SD landets nest-største parti, knepent foran Moderaterna. Idag sitter Ulf Kristersson som statsminister på sverigedemokratisk nåde.
Von der Leyen og EPP er selvsagt smertelig klar over dette. For EUs del er det hele fem år til neste Europaparlamentsvalg, men i mellomtiden vil de fleste europeiske land ha gått til sine nasjonale stemmeurner en rekke ganger, slik som i Tyskland i 2025, Frankrike i 2027.
Uløselig dilemma
Med en ny runde med Cordon Sanitaire, en isolering av ytre høyre i EU, kan partiene samle kraft på hjemmebane i fornyet euroskeptisisme. En slik situasjon er vel så vanskelig for EU som et uregjerlig Europaparlament.
Man trenger ikke se lenger enn til Fidesz i Ungarn for å se resultatet av slik mobilisering på hjemmebane. Denne politiske kapitalen står alltid klar til å bli brukt, slik som vi ser i Legas valgplakat foran helgens valg, som ber om «Mindre Europa, mer Italia». Lega har riktignok mistet oppslutning over tid, men det skyldes Melonis fremgang, ikke at italienske velgere har blitt mindre euroskeptiske.
I sum står EUs establishment foran et vanskelig dilemma: tilnærme seg en brokete og uforutsigelig høyreside for å oppnå et knapt flertall og samtidig støte fra seg øvrige partier, eller fortsette å søke brede kompromisser som i tur vil føre til at ytre høyre vokser enda mer.
Innlegget er publisert i Minerva 6.6.2024.
Relatert
Folkeavstemningen om EU i 1994
I disse dager for tredve år siden, holdt Norge sin andre folkeavstemning om norsk medlemskap i EU. Situasjonen i Norge, Europa og verden i 2024 er nokså forskjellig fra den i 1972 og i 1994. Viktige argumenter fra de to tidligere valgkamper vil nok likevel være med i en kommende valgkamp om norsk EU-medlemskap.
Valg på Island kan skape usikkerhet om EØS-avtalen
EU og Saar-området
Saarland er del av europeisk historie, særlig ved konflikt mellom tyske og franske områder. I moderne tid har det vært forsøk på å ‘europeisere’ Saarland. Dette kan ses i sammenheng med utviklingen av EU-samarbeidet.
Island, EU og EØS
Da Finland, Sverige og Østerrike gikk ut av EFTA for å bli EU-medlemmer, ble EFTA-pilaren i EØS svekket. Dette ble likevel godtatt av partene. Dersom Island gjenopptar forhandlinger om EU-medlemskap, vil imidlertid EØS’ fremtid bli usikker.
Alle veier fører til woke
