Liberalere i alle land – foren dere!
Enhver liberaler bør kjenne sin besøkelsestid i tiden vi nå går inn i. Høyreside eller venstreside spiller ingen rolle, skriver Bård Larsen i VG.
Publisert: 4. november 2016
Det er mange som ser sitt snitt til å være katalysator for misnøye og slitasje i et Europa hvor etablerte partier vakler. Høyrepopulister spiller på en sammenstilling av reaksjonær nasjonalkonservativ vekkelse og (som oftest) økonomisk proteksjonisme, ofte med støtte fra Russland, og i noen tilfeller i tospann med venstrepopulister. I Øst-Europa sitter reaksjonære i regjering og demonterer rettstaten. I Frankrike kan høyreradikale Marine Le Pen bli president.
Om fenomenet Trump kan man si at selv om han ikke skulle bli president, har valgkampen hans åpnet en Pandoras eske, der mentaliteter i det amerikanske samfunnet har blitt utløst og neppe finner veien tilbake i krukken med det første.
Er det liberale demokratiet i fare?
Hva er populisme?
Presise teoretiske avgrensinger av populismefenomenet er ingen enkel sak, fordi begrepet er flytende. Vi står dermed i fare for å bruke et begrep som treffer så bredt at det ikke gir særlig mening. ”Alle” politikere henvender seg til folket, alle politikere vil prøve å snakke et språk som vanlige folk forstår.
Den populistiske idealtypesekken er altså stor. Det er en åpenbar forskjell på det lett populistiske, styringsdyktige og pragmatiske Fremskrittspartiet og det høyreradikale Front National i Frankrike. Det samme kan sies om den venstreorienterte norske populismen som vi kjenner fra Ottar Brox og ulike grasrotbevegelser, særlig under EF-striden på begynnelsen av 1970-tallet, til svært venstreradikale partier som Syriza og Podemos.
Det er heller ikke slik at kritikk av eliter uten videre kan avfeies som populisme.
En snever tolkning av populismebegrepet inkluderer i første hånd den innvandringsfiendtlige, illiberale nasjonalkonservative og proteksjonistiske høyrepopulismen, samt i noen grad også illiberal venstrepopulisme. Et begrep som har blitt benyttet er ”autoritær populisme”.
Den hviler på:
- en politisk fantasi basert på et (kulturelt/etnisk/politisk) homogent folk eller klasse
- at dette folket har en allmenn vilje: ”folket, det er oss”.
- at politiske løsninger bryter radikalt med liberal pluralisme og toleranse
- at polemikken er konspiratorisk og ubegrunnet
Philip Stephens i Financial Times beskrev treffende autoritær populisme som ”demokrati redefinert som majoritetens vilje”. Logikken synes å være at det er mer demokratisk at majoriteten gjennom valg – helst folkeavstemning – gir sin tilslutning til et parti eller en sak som uthuler demokratiet (overkjører mindretallet), enn at demokratiets institusjoner gjør det vanskeligere for majoriteten å få gjennomslag for dramatiske omveltninger.
At det folket bestemmer gjennom simpelt flertall (50.1 prosent holder) må effektueres raskt og effektivt er selvsagt et budskap som klinger godt i deler av befolkningen, når usikkerhet og misnøye råder, og den etablerte politikken ikke finner umiddelbare løsninger. Det tyder på handlekraft at sterke ledere fnyser av demokratiets og rettsstatens forsinkende institusjoner: Man skal få ting gjort. ”I alone will fix it”, som Trump formulerer det. Eller for å parafrasere Erdogan: ”Vi er folket, hvem er dere?”.
Det som blir ”glemt” er selvsagt at demokratiet krever langt mer enn at flertallet bestemmer. Det liberale demokratiets oppgave er å balansere flertallsmakt og mindretallets rettigheter, gjennom autonomi, individuelle rettigheter og pluralisme.
Illiberale europeiske populister, karikaturen Trump, ledere som Jarosław Kaczyński, Viktor Orbán, Putin og Erdogan, er legemliggjøringen av det John Stuart Mill og Alexis de Tocqueville advarte mot da de skrev om henholdsvis ”majoritetstyranni” og ”demokratisk despotisme”.
I ytterkantene
At populisme trives i de politiske ytterkantene bør ikke overraske. Radikalismens drivreim har alltid vært elendighetsbeskrivelse. Det ligger i den radikales ”natur” ikke å være opptatt av pluralistisk politikk, fordi løsningsmomentet følger av elendighetsbeskrivelsen: Hvis du mener det bestående (her: det liberale demokratiet) er råttent og umenneskelig (eller ugudelig), og styrt av en konspirasjon av eliter, må det bestående fjernes, helst opp med roten.
I forskermiljøer er transformasjonen av høyreradikale et stadig tilbakevendende tema. Forandringen har blitt omtalt som ”designerfascisme” (selv om fascismebegrepet i mange tilfeller er en betydelig overdrivelse). For noen år siden fremsto Front National, i likhet med en rekke andre høyreradikale partier, som vulgære, brautende og antidemokratiske, med et direkte rasistisk språk. Marine Le Pen er en langt mer taktisk partileder enn sin forgjenger (og far), Jean-Marie Le Pen. Under Marines ledelse er unge, begavede og velkledde politikere med en viss intellektuell kapasitet i ferd med å ta over partiet. FN har også nedtonet det høyreradikale programmet, og har iført seg en demokratisk parlamentarisk drakt (noen vil hevde forkledning), selv om partiet fremstår langt mer innvandrerfiendtlig og aggressivt på lokalt plan enn nasjonalt. Marines niese, 27-åringen Marion Le Pen, seiler opp som partiets arvtager. Hun er i dag det europeiske ytre-høyres poster girl. Tyske AfDs leder, Frauke Petry, er kanskje den fremste eksponenten for den høyreradikale nyorienteringen.
Populismefremveksten avdekker ikke noe nytt, men tydeliggjør heller forhold som har vært der hele tiden: Konspirative forestillinger om ulike sammensvergelser, elite vs. folk, i den vestlige hemisfæren. Dragningen mot Putin («han har rett i mye») og Trump («Clinton er minst like ille») har sitt felles referansepunkt i ideer om at det vestlige liberale demokratiet er pil råttent. Sånn sett spiller det mindre rolle hvilken underliggende ideologi (om de har noen) som driver ulike radikale populistiske retningene. Ikke minst er det forbløffende å se hvilke allianser som knyttes, der fiendens fiende er en venn, så lenge verdensbildet bekreftes.
Redningsmannen Putin
Det franske høyreradikale Front National har sterke bindinger – også økonomiske – til Russland. Partiet har mottatt minst 9 millioner euro fra Kreml. Som gjenytelse er Front National svært vennlig innstilt til Putin og har blant annet gitt sin støtte til annekteringen av Krim. Ifølge Marine Le Pen er Putin en prominent beskytter av “den europeiske sivilisasjonens kulturarv.”
I en utgave av britiske Economist, titulert Putin’s War on the West, kan vi lese at en fjerdedel av setene i Europaparlamentet tilhører populistiske partier, både til høyre og venstre. Tendensen er at disse utgjør en pro-russisk blokk i Strasbourg. Særlig interessant er det at høyreradikale Gyllent Daggry og venstreradikale Syriza langt på vei er samstemte i synet på Russland. Det er også kjent at Syrizas utenriksminister la sitt første besøk til Kreml, etter sigende både for å pleie omgang, men også for å be om penger.
Den ”uhellige” alliansen mellom høyre- og venstrepopulister og Putin er heller ikke uten støtte i velgermassen. For eksempel publiserte tyske Die Welt (31.8.16) en meningsmåling som viste at mange tyskere har større tillit til Putin enn til Merkel. Særlig i områdene som tidligere utgjorde kommuniststaten DDR var dette tydelig, der hele 23 prosent svarte at de foretrekker Putin. Dette er områder med den største arbeidsløsheten i Tyskland, men paradoksalt nok også med den minste tilstrømningen av flyktninger, uten at det minsker entusiasmen for det høyreradikale AfD. Meningsmålingen viste også at sympatien for Putin var klart størst hos populistiske velgere. I både AfD og venstreradikale Die Linke har nesten en tredel av velgerne større tillit til Putin enn til sin egen forbundskansler.
Ved en korsvei
Utfordringen vi står overfor, er en reell mulighet for små eller store sammenbrudd i den liberale orden. Et sivilisasjonssammenbrudd i den vestlige verden fremstår som lite sannsynlig. Ikke minst fordi oppslutningen om demokratiske institusjoner og liberalt demokrati fremdeles er betydelig. På den annen side kan lerretet spennes opp over en lengre tidshorisont, som også viser at historie og politikk kan utarte og bevege seg i retninger få hadde trodd. Katastrofer kan også inntreffe i ”den beste av alle verdener”. Alt som virker fast – nesten uforanderlig – kan hurtig bli flytende og størkne i nye former.
Det er godt mulig at USA nå får en autoritær president. Og en stor del av æren for det må gjerdesitterne ta. De som i måneder har pumpet mediene fulle av «pest – eller – kolera -» retorikk. Om man formidler at det nesten er likegyldig hva du stemmer på, kan man like gjerne stemme Trump. Det er dette som er slående: Fraværet av å forstå når man står ovenfor en historisk utfordring, en «clear and present danger».
Det kan skyldes flere forhold. For noen antagelig at man ikke vil være gissel av realpolitikk, at man alltid vi «si det som det er» og ikke ta ansvar for konsekvensene, selv om de kan bli ekstremt alvorlige. For andre er hatet mot «elitene» så sterkt at man er ute av stand til å mobilisere forakt for Trump. Og for atter andre er det kanskje slik at man rett og slett liker mannen uten å ville si det rett ut.
Det «pest-og-kolera» folket ikke har forstått (eller vil forstå) er alvoret. Men enda viktigere: At Trump tar feil utenfor normallandskapet. Det er fullt mulig å være ytterst kritisk mot Clinton og mye av det som skjer i USA – at hun tar feil i nær sagt alt – men man må forstå at den kampen må tas når man har forhindret det abnormale å få innpass i Det hvite hus.
Enhver liberaler – og da liberal i ordets videste forstand – bør kjenne sin besøkelsestid i den tid vi nå går inn i. Høyreside eller venstreside spiller ingen rolle. Og det er ikke ensbetydende med at populismens oppslutning bør idiotforklares. Ikke minst fordi økonomiske og demografiske forhold til et viss punkt er i samsvar med den høyrepopulistiske retorikkens problembeskrivelser. Om ikke annet er fremveksten av populisme et varsel til europeiske politikere. Satt på spissen kan Europas liberale falle for egne grep: Ved ”idiotforklaring” av populismens velgermasse, eller ved å gå på akkord med grunnleggende liberale idealer.
En kortere versjon av kronikken var på trykk i VG 4.11 2016.
Les også Bård Larsens notat om demokratiets utfordringer: Liberalt demokrati i krise?
Relatert
Her er løsningene på kommuneproblemet
Folkeavstemningen om EU i 1994
I disse dager for tredve år siden, holdt Norge sin andre folkeavstemning om norsk medlemskap i EU. Situasjonen i Norge, Europa og verden i 2024 er nokså forskjellig fra den i 1972 og i 1994. Viktige argumenter fra de to tidligere valgkamper vil nok likevel være med i en kommende valgkamp om norsk EU-medlemskap.
EU og Saar-området
Saarland er del av europeisk historie, særlig ved konflikt mellom tyske og franske områder. I moderne tid har det vært forsøk på å ‘europeisere’ Saarland. Dette kan ses i sammenheng med utviklingen av EU-samarbeidet.
Alle veier fører til woke
Den instinktive fascisten Trump
