Jo, trusselen mot den liberale orden stammer fra Det hvite hus
Professor Øyvind Østerud påstår at de liberale kan takke seg selv for Trump og Le Pen. Analysen har vesentlige mangler, skriver Eirik Løkke.
Publisert: 5. mars 2017
Professor Øyvind Østerud påstår at de liberale kan takke seg selv for Trump og Le Pen. Analysen har vesentlige mangler.
Blant de mange varige skader Donald Trump kan påføre verden, er trusselen mot den liberale verdensorden kanskje mest alvorlig.
Med den liberale verdensorden menes den globale organisering som Vest-Europa og USA har utviklet og vedlikeholdt siden 1945 i form av internasjonale institusjoner, frihandel, menneskerettigheter og humanisme.
Selv om det nå er blitt populært å angripe den eksisterende orden, og især de av oss som ønsker å opprettholde den, er det vanskelig å overvurdere dens betydning for vanlige folks velstand.
En av de mest sentrale kritikerne av liberale eliter er professor Øyvind Østerud.
I Aftenposten 28. februar hevder han sågar at det ikke er Trump eller Le Pen (!) som truer den liberale orden – det gjør derimot de liberale internasjonalistene, ettersom de har ført en politikk med katastrofale sosiale konsekvenser og lagt grunnlaget for nasjonalistiske strømninger.
De liberale elitene kan altså skylde seg selv, ifølge Østerud.
Men Østeruds analyse har vesentlige mangler.
For det første overser Østerud de store fremskrittene den økonomiske globaliseringen har ført til – og ikke bare for de rike. Dagens fattige har muligheter som fortidens rike bare kunne drømme om. Som avdøde Hans Rosling illustrerte det: Samfunnet har aldri vært mer velstående.
For det andre er virkelighetsbildet mer sammensatt enn Østerud gir uttrykk for. Det er riktig at Sør-Europa, særlig Hellas, sliter med høy arbeidsledighet og økonomiske problemer. Noe av årsaken kan muligens tilskrives innstrammingspolitikken.
Men de greske problemene skyldes i hovedsak vanstyre og manglende reformvilje, ikke en liberal verdensorden.
Østeruds analyse kan heller ikke forklare hvorfor høyrepopulistene styrker seg i mange land samtidig som økonomien er i bedring. Det gjelder blant annet Tyskland, Nederland og Østerrike.
Videre er det, som Jan Arild Snoen skriver, flere tegn på at populistene i Europa mister oppslutning.
Ei heller leverer Østerud en spesielt imponerende analyse av USA. Faktum er at økonomien også i USA har bedret seg vesentlig de siste årene. Både medianlønnen og realinntekten for de med laveste inntekt har vokst. De siste par årene er det også indikasjoner på at ulikheten i USA har sunket, etter en langvarig økning.
Bruker vi valgdagsmålingene som grunnlag, er det vanskelig å konkludere med at Trump vant valget på grunn av økonomiske spørsmål.
Hillary Clinton fikk flest stemmer blant dem med lav inntekt, og et klart flertall av de som mente at økonomien var den viktigste saken, stemte på Clinton. En måling fra Gallup viste at andelen som var positiv til frihandel, var like høy i 2016 som på midten av 1990-tallet (58 prosent).
Den største svakheten ved Østeruds analyse er at han overser innvandring og kulturelle endringer som drivkraft for de nasjonalistiske strømningene.
Som mange ulike undersøkelser viser, er det spesielt motstanden mot innvandring som forener populistiske bevegelser på tvers av ulike land.
Ingen av disse forklaringene er gjensidige utelukkende, og det er ingen tvil om at økonomisk uro er en medvirkende årsak til nasjonalistiske strømninger.
Men som en fersk undersøkelse fra Chatham House viser, er det stor bekymring blant europeiske velgere knyttet til muslimsk innvandring, noe som utvilsomt mobiliserer støtte til populister som Geert Wilders og Marine Le Pen.
Økonomisk ulikhet er en utfordring som ikke blir mindre når stadig mer automatiseres. Men skal vi møte problemene, er ikke Trumps og Le Pens nasjonalisme svaret – men et samfunn som kombinerer økt produktivitet med bedre fordeling av godene som følger av teknologisk utvikling og handel.
Innlegget er publisert hos Minerva 3.3.17.
Relatert
Er det økonomisk misnøye som forklarer Trumps seier?
Fest sikkerhetsbeltene!
Har liberale eliter og demokratene et ansvar for Trumps popularitet?
Tyder det å henge seg opp i Trumps autoritære trekk på Trump Derangement Syndrome?
Alle veier fører til woke
