Amerikanske tilstander
«Alle» er bekymret for polariseringen, men det er så som så med selvinnsikten hos enkelte. For det er alltid den andre siden som driver med polarisering. Bård Larsen i VG.
Publisert: 29. januar 2019
Vi kan stadig lese om den tiltagende polariseringen av den amerikanske offentligheten. Kort fortalt ser bildet ut til å være at radikale på begge sider av det politiske spekteret preges av intoleranse og gjensidig fordømmelse. Det som tidligere var språk og metode som tilhørte fløyene, har smittet over i sentrum, godt hjulpet av sosiale medieplattformer, der klanmentalitet utfolder seg i fri dressur. Mot klanens emosjonelle stormløp stiller argument, sak og proporsjonalitet med et solid handikap.
Taperen er det politiske sentrum, som slipper opp for luft. Den samme utviklingen er i ferd med å feste seg i Europa. Gjelder dette også etter hvert for lille Norge?
Skulle vi dømme etter feeden på plattformer som Facebook og Twitter er Norge i ferd med å gå til hundene. Velferdsstaten raseres, muslimene kommer og tar oss, elitene rotter seg sammen (Ap-hat og, ja … Erna-hat), mediene lyver, og kvinnene skal jages tilbake til kjøkkenbenken. Enten vi hører til den ene eller den andre siden, må vi hele tiden forholde oss til høylydte påstander om at den andre siden er ute i ærender som ikke tåler dagslys.
Frustrasjon og sinne samsvarer ikke alltid med virkeligheten. Folk flest har, om vi ser stort på det, knapt hatt det bedre enn i dag. Vi er blant verdens mest likestilte. Ulikheten er lav i forhold til nesten alle andre land. Fremmedhat og homofobi likeså. Integreringen går bra sammenlignet med våre naboland. Mennesker har aldri vært friskere, rikere eller levd lenger. De unge er for det meste født inn i en trygg verden. Skal vi tro noen undersøkelser, er vi også lykkeligere enn noen gang. At vi opplever så mye misnøye, svartmaling og nedsabling av andres motiver er derfor vanskelig å begripe.
Det betyr selvfølgelig ikke at alt er bra. Men det står altså temmelig utrolig bra til om vi sammenligner oss med resten av Europa og verden. Eller ser historisk på det. Om vi ser stort på det, er det også en temmelig entydig konsensus blant de politiske partiene om å bevare det som er bra. Kort sagt: Norge er et av verdens beste land å leve i. Å leve her er som å vinne gull-loddet. Det er få som har planer eller ønsker om å gjøre om på dette.
Samtidig flommer sosiale medier over av krisemaksimering, avsky og grov mistillit.
Av beskyldninger om at mer eller mindre sentrale svikefulle aktører er i ferd med å demontere alt som er bra. Selvfølgelig er ikke elendighetsbeskrivelser og mistenkeliggjøring noe nytt. Men det har blitt veldig mye mer av det. Kan det være farlig?
Krisemaksimering, avsky og grov mistillit er populismens gudegave. Det åpner for det autoritære, det intolerante, det radikale og uansvarlige. Det er jo logisk, for det som er grusomt, er ikke til å leve med. En del politikere legger også opp til det: Politikk presenteres ikke bare som ulike saksfelt der det prioriteres og vinkles ulikt. Den presenteres som et valg mellom lys og mørke, mellom varme og kulde. Eller mellom folket og alle de andre. Alt dette er egentlig bare tynt forkledde eufemismer for «det gode mot det onde». Populisme beskrives med rette som et problemfelt, men gjerne uten at man tar i betraktning at hele det politiske feltet har blitt mer følelsesladet. Tonen er gjerne moralistisk, der motpartens intensjoner fremstilles som fiendtlig.
Det er her det virkelig eskalerer, i skråplanseffekten. For mens «alle» er bekymret for polariseringen, er det så som så med selvinnsikten hos enkelte: Det er alltid den andre siden som driver med polarisering.
Det finnes åpenbart rett og galt. Men å senke listen for hva det er rimelig å beskrive som mørke har sin pris. I et liberalt samfunn er det ingen grunn til å tro at rasjonelt tenkende mennesker alltid er enige om hva som er det gode og hvilke veier som fører dit. Hadde vi med stor presisjon kunnet fastslå hva det gode er, så trengte vi ikke politikere eller demokrati; samfunnet kunne blitt styrt av ingeniører og teknokrater, omtrent slik filosofen Isaiah Berlin formulerte det i sitt forsvar av pluralisme.
Hvis politikk koker ned til spørsmål om lys og mørke, kommuniserer man også at det ikke er rom for forhandling. I praksis er det politisk abdisering. Politikk er å avveie, diskutere, lytte, høre og forstå, ikke smelle igjen døra med besvergelser. I et samfunn bygget på tillit er vi så langt det lar seg gjøre avhengige av å tro at de som er rundt oss ikke er skurker, samtidig som vi er enige om at våre ideer og verdier kan trekke i temmelig ulike retninger.
Da de sosiale mediene ble introdusert, var det ikke måte på hvor optimistisk tonen var: Demokratiet skulle utvides, og de nye mediene ville bli en grenseløs kilde for ny kunnskap. Verden skulle bli mindre. Det var noe nesten hegeliansk over optimismen. I stedet har den nye medievirkeligheten langt på vei gitt næring til det verste i oss. Vi har fått en søppeldunk i fanget som bonus.
Problemet begynner der konfliktene går utover sakens proporsjonalitet, der små saker tillegges helt urimelig tyngde og endemål. Men også at vi tillegger våre motstandere motiver som overhodet ikke stemmer med virkeligheten. Hvis virkeligheten ikke er ille nok, eller saken viktig nok, blir den først oppjustert med helt urimelige skremmebilder. Neste fase er personangrep og generell mistenksomhet. Da er vi kommet til et stadium der forholdet mellom sannhet og ikke-sannhet allerede er i oppløsning. Der post-fakta og rene løgner lurer som gjedda i sivet.
Det er ikke bare mangel på kunnskap som gjør at mennesker velger seg sannheter som ikke kan være sanne. Gruppetenkning er et menneskelig trekk. Derfor tenker vi også ofte i flokk. Vi velger oss påstander som passer inn i det verdensbildet vi allerede har, og som deles av flokken vi føler tilhørighet til. Det viktige er ikke hva som blir sagt, men hvem som sier det. Derfor har vi en tendens til å være uenig i det de andre sier, selv om de har rett. Det er risikabelt når det tar av.
Mennesker har en dyster tendens til å mislike i flokk også. En felles huggestabbe kan gjøre mer for å styrke fellesskapet enn fagre ord om dialog, kompromiss og kraften i de bedre argumenter. Dessverre er fiendskap et menneskelig trekk som har preget historien på måter vi ikke er så stolte av: Flokken har alltid rett, leve flokken!
Bortsett fra den enkeltes ansvar er det er kanskje ikke så mye vi kan gjøre med sosiale medier. Men her har de tradisjonelle mediene en gylden mulighet til å ta ansvar.
Det har blitt færre journalister, men mer å gjøre. Derfor er klipp og lim fra utpostene en enkel og lite ressurskrevende løsning på tidsklemma. Intriger, skandaler og krangel, store ord, anklager og krenkelse er dessuten noe kikkeren i oss liker å lese om. Det redder kan hende opplagstallene, men fremmer det god debatt eller grundig journalistikk?
Problemet med mange av klammeriene som foregår mellom flokkene er altså at de er konstruerte og oppblåste. Leseren kan få inntrykk av at skittkastingen gjenspeiler det de konkrete sakene egentlig dreier seg om. Her kunne mediene gjøre en bedre jobb. Både ved å nedtone inntaket av heftige saker hentet fra sosiale medier, men også ved å skrive mer faktabasert om hva som fikk folk til å gå i skyttergravene.
I USA er dette noe som sakte har begynt å demre for de store avisene, som New York Times og Washington Post. De har slått på filteret. De bruker mer tid på faktasjekk og er langt mer forsiktige med ukritisk å videreformidle støyen fra ytterkantene. Men der er det jo som kjent allerede amerikanske tilstander.
Kronikken var publisert i VG 26. januar 2019.