Demokrati

Tilliten til politikerne kollapser i Danmark. Kan vi unngå at det skjer i Norge?

Publisert: 7. mai 2019

Forleden slo den danske avisen Jyllands-Posten opp en liten sjokknyhet: Befolkningens tillit til danske politikere synker drastisk.

Siden 1990 har danske forskere spurt velgerne om de har tillit til politikerne. Andelen som svarer «meget stor» eller «ganske stor» tillit, nådde en topp i 2005 og 2007, da den var på hele 70 prosent.

Siden har det vært en bratt nedtur til 60 prosent i 2011, 47 prosent i 2015 og 29 prosent nå. Og mistilliten gjør seg gjeldende i alle velgergrupper.

Tallene vekker oppsikt, og jeg har spurt meg selv om vi vil se en lignende utvikling i Norge.

Så langt er det lite som tyder på det.

Norge deltar, i likhet med Danmark, i Den europeiske samfunnsundersøkelsen. Det er en holdnings- og atferdsundersøkelse som hittil er gjennomført åtte ganger i mer enn 30 europeiske land. Sist undersøkelsen ble gjennomført var i 2018, men resultatene fra denne undersøkelsen foreligger ennå ikke.

Øyvin Kleven i SSB har foretatt en sammenligning av svarene som ble gitt i undersøkelsen i 2004 og 2014. Den viser at de nordiske land generelt skårer veldig bra. Sammen med Nederland og Sveits ligger de på tillitstoppen både i 2004 og 2014, både når det gjelder tillit til nasjonalforsamlingen, til partiene og til politikerne.

Samtidig viser undersøkelsen noen interessante forskjeller. Mens tilliten til nasjonalforsamlingen, partiene og politikerne synker i Danmark og Finland i løpet av denne tiårsperioden, øker den i de andre landene. I Norge fortsetter tilliten å vokse også i 2016.

Vi skal være varsomme med å tolke for mye inn i tallene. Men det kan være grunn til å se nærmere på de årsakene som de danske forskerne er inne på, når de forsøker å forklare nedgangen i tillit. Er det noe som er spesielt dansk, eller er det noe vi kan prøve å lære av for å forebygge en lignende utvikling i Norge?

En opplagt årsak, som danske forskere har pekt på, er at de økonomiske konjunkturene svinger, og at velgere er mer fornøyd når økonomien går godt enn når den går dårlig. Finanskriser og oljekriser er skadelig for tilliten, hvis ikke krisene blir håndtert raskt og på en god måte.

Et annet problem, som heller ikke er lett å håndtere for politikerne, er det som kalles «de stigende forventningers misnøye». Det vil si at velgernes forventninger er så store at politikerne ikke kan greie å innfri dem. Dette problemet kan bli større også i Norge, etter hvert som inntektene fra oljen får mindre betydning. Men her må politikerne også skylde seg selv, siden nesten all politisk debatt dreier seg om å love mer. Innerst inne vet nok mange av dem at det skapes forventninger som ikke kan innfris.

En annen forklaring på at tilliten synker i Danmark, er skandaler. Av og til er det ordentlige skandaler, andre ganger er det medieskapte skandaler, men de kan påvirke velgerne uansett. Det er uheldig, hvis vi får inntrykk av at politikerne ikke er hel ved; at de jukser med reiseregninger, sløser med fellesskapets penger, skulker arbeidet i nasjonalforsamlingen eller bedriver seksuell trakassering. Vi har, og bør ha, svært høye forventninger til våre folkevalgte som mennesker med høy integritet.

Det er vanskelig å si om slike skandaler har gjort mer inntrykk på velgerne i Danmark enn de har gjort i Norge. Selv mener jeg at det i mediene ofte tegnes et urettferdig bilde av politikerne våre, noe jeg har skrevet om i et blogginnlegg. Jeg tror også at mange politikere syns det er urettferdig at vi (men også noen politikere) så ofte snakker om dem slik jeg har gjort her, i bestemt form flertall, som om alle kan skjæres over én kam. Noen av dem fortjener ikke tillit. Men sannheten er at det store flertall av politikere er hederlige og hardt arbeidende mennesker som gjør sitt beste for å gjøre Norge til et enda bedre land å bo i.

Samtidig kan også politikerne selv bidra til å styrke tilliten. Noe som er blitt nevnt i Danmark, er måten mange politikere diskuterer på og måten mediene omtaler diskusjonene på. Enkelte fremstår som respektløse og lite saklige, og ofte fremstilles alminnelige diskusjoner som «krangling». Jeg har ofte undret meg over dette: Hvorfor kan ikke mediene, og NRK i særdeleshet, bruke ord som «diskusjon» og «debatt» fremfor «krangling»? Ordet krangel er et veldig negativt ladet ord, som leder tanken hen på uvennskap. Men er det noe som ikke kjennetegner det politiske miljøet i Norge, så er det uvennskap. De menneskelige relasjonene mellom politikerne er svært gode.

En siste forklaring på synkende tillit, som også er trukket frem i Danmark, er det som på engelsk kalles «negative campaigning». Det vil si at politikere og partier er mer opptatt av å fremstille motstanderen negativt enn av å snakke om seg selv. Dette ser vi mye av i USA, og Donald Trump er kanskje det fremste eksemplet. Men vi ser det også i Europa, og det er kanskje blitt verre med fremveksten av de sosiale mediene.

I Danmark har det vært mer negativ valgkamp og diskusjon enn i Norge. Og på lederplass skriver Jyllands-Posten at det er betegnende at erfarne politikere, på slutten av sin karriere, advarer sine etterkommere mot den debattkulturen som er i emning. Slike advarsler kan være på sin plass, men de smaker litt av hykleri. Ett sted har politikerne lært det de advarer sine etterkommere mot.

Danmark har vanligvis svært høy valgdeltakelse, men den falt litt ved siste valg, til 85,9 prosent. En påregnelig konsekvens av at velgerne får mindre tillit til politikerne er blant annet lavere valgdeltakelse. Om høy valgdeltakelse er et mål i seg selv, kan sikkert diskuteres. Men hvis lav valgdeltakelse skyldes mistillit til de politiske institusjonene, er det et problem.

Det ser også ut til at lavere tillit fører til at en del velgere forlater de gamle partiene fordi de vil prøve noe nytt. At det kommer nye partier, eller at velgerne stemmer på andre partier enn før, er naturlig i demokratier og kan være en forsikring mot enda lavere tillit. Men hvis sperregrensen er veldig lav, slik den er i Danmark, kan det bli vanskeligere å skape stabile og styringsdyktige flertall. Dermed blir det også vanskeligere å føre en politikk som henger sammen og å holde løfter til velgerne. Og løftebrudd er ofte en sikker kilde til lavere tillit.

Folketingets formann, Pia Kjærsgaard, mener at politikerne er bedre enn sitt rykte. Men hun har også noen forslag til hvordan tillitskrisen skal løses: Politikerne må erkjenne at de går på nederlag og ikke får gjennomført alt de har lovet. De må ikke love for mye. Og det må være mindre skittkasting og en mer positiv tone i debatten. Av og til bør man gi motstanderen rett.

Samtidig legger hun til noe som jeg tror at alle politikere har erfart, nemlig at politikerforakten til dels også er en myte. Når politikerne møter velgerne ansikt til ansikt, er det som regel svært positive møter.

Det kan jo være noe å tenke på, dersom vi vil bevare høy tillit mellom borgerne og de politiske institusjonene.

Innlegget var publisert i Aftenposten søndag 5. mai 2019.

Publisert: 2. februar 2023