Demokrati

Hva mener Arbeiderparti-ledelsen om Kolbergs demokratiforståelse?

Det er nesten fascinerende å se en politiker som så konsekvent nekter å forholde seg til argumenter. Torstein Ulserød i Aftenposten.

Torstein Ulserød

Publisert: 31. mai 2016

Vi kan nå konstatere at den åpne høringen i Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité om korrupsjonssaken i det deleide Telenor-selskapet Vimpelcom fredag 27.5 ble en kaotisk og ganske meningsløs seanse. Komiteens leder, Martin Kolberg, insisterte naturligvis, i kjent stil, på at det som hadde foregått, hadde vært av aller største betydning, og nærmest avgjørende for å sikre demokratiet og et minstemål av moral i samfunnet. Men det kom knapt frem noen nye, relevante opplysninger om statsråden og departementets rolle og ansvar i saken, som er det komiteen skal kontrollere. I stedet fikk vi timelange utspørringer av nåværende og tidligere næringslivsledere og fageksperter, inkludert en rekke forvirrede og til dels absurde spørsmål fra flere av komiteens medlemmer. Det ble blant annet, gjentatte ganger, uttrykt stor frustrasjon over at det er så vanskelig å forstå juss og engelsk .

Det prinsipielt betenkelige i denne saken handler imidlertid om noe mer, og viktigere, enn at det har vært et meningsløst møte i Stortinget. I forkant av denne høringen har mange kritisert komiteen for å tilta seg en rolle den verken er ment å ha eller bør ha. Kritikken dreier seg blant annet om at kontrollkomiteen, ved å drive rettsaksslignende utspørringer av representanter for børsnoterte selskaper, står i fare for å tråkke over grensene for hva som er Stortingets rolle i det liberale demokratiet. Norge har et styresett basert på maktfordelingsprinsippet, og det er grunnleggende at det er påtalemyndighet og domstoler, ikke Stortinget, som står for etterforskning og rettsprosesser ved mistanke om lovbrudd. Det er også et fundamentalt prinsipp at regjeringen styrer forvaltningen, og at oppfølgingen av det statlige eierskapet i næringslivet hører under forvaltningen. Stortinget har ganske enkelt ingen rolle direkte overfor selskapene og deres organer. Stortingets eneste oppgave i denne sammenhengen er å vedta lover, som gjelder for alle selskaper, og føre kontroll med regjeringen. Dette er også viktig for å ivareta sentrale prinsipper i selskapslovgivningen, som for eksempel likebehandling av aksjonærer. Det er ikke vanskelig å se at disse prinsippene utfordres når stortingsrepresentanter i egne høringer kryssforhører konsernsjefer og styreledere i delstatlige selskaper om interne retningslinjer i selskapene . Det er ingen andre aksjonærer som har anledning til å gjøre noe lignende.

Men slike innvendinger gjør ikke inntrykk på Kolberg. Tvert imot ser det ut til at kritikk bare styrker ham i troen på at han har rett. ”Jeg lever godt med at høyresiden i norsk samfunnsliv mener jeg har gjort noe galt. Det betyr at jeg gjør noe riktig,” som han uttrykte det til Dagsavisen. ”All kritikk av meg har vært grunnløs”, oppsummerte Kolberg på dagen for høringen.

Kolbergs narrativ har hele veien vært at denne saken dreier seg om en lettfattelig konflikt: Kolberg selv representerer ”folkemakta” og vil bekjempe korrupsjon. De som kritiserer Kolberg, representerer ”pengemakta” og driver enten med korrupsjon selv, eller syns det er ufarlig. Dette vet Kolberg, fordi kritikken av ham og komiteen kommer fra ”næringslivet” og ”høyresiden”. At også lederen for tankesmien Agenda, Marte Gerhardsen, har kritisert kontrollkomiteens praksis, betyr ingenting for Kolberg, annet enn at han syns det er ”veldig trist å se at vi har en leder i en sosialdemokratisk tenketank som tenker sånn”.

Det er nesten fascinerende å se en politiker som så konsekvent nekter å forholde seg til argumenter, som utelukkende er opptatt av hvem det er som fremfører argumentene, og som bare avfeier saklig kritikk med at meningsmotstanderne har dårligere moral enn han har selv. Det er også interessant at en slik politiker får betydelig støtte. Dagsavisen på lederplass, Marie Simonsen i Dagbladet (som for øvrig tidligere har utmerket seg med å mene at næringsministeren er generalforsamling for Telenor) og Mimir Kristjansson i Klassekampen jubler over at Kolberg ikke viker en tomme i det de ser som en ren kamp mot korrupsjon og løgnaktige næringsledere. «All makt i denne sal», nærmest ropes det ut, som om maktfordelingsprinsippet ikke eksisterte.

Dette gjør det nødvendig å se litt nærmere på hva ”fenomenet” Martin Kolberg egentlig er. Politikere som mer eller mindre skamløst prøver å unndra seg vanskelige debatter ved hjelp av hersketeknikker og stempling av motstandere er ikke helt uvanlig, selv om Kolberg gjør det i en helt uvanlig grad. Men dette handler om noe mer. Det er nemlig svært uvanlig at stortingsrepresentanter demonstrerer så liten forståelse og respekt for fundamentale rettsstatsprinsipper som vi har vært vitne til ved Kolbergs opptreden i denne debatten. I Dagsnytt 18 26.5. møtte Kolberg blant andre tidligere børsdirektør Sven Arild Andersen, som forsøkte å forklare fundamentale prinsipper for styremedlemmers ansvar i selskaper. Dette bare fnøs Kolberg av. Kolbergs svar hang ikke helt logisk på greip, men budskapet var klart: Han brydde seg ikke om denne typen ”juridiske skranker”, som han kalte det. Han driver nemlig med politikk og erklærte at dét ”er noe mer enn juss”. Det er det naturligvis, men i et demokrati er likevel også politikere bundet av de reglene de har vedtatt.

Det er ganske enkelt noe autoritært ved den holdningen til politisk virksomhet som Kolberg gir uttrykk for. Vi kan leve med at Dagsavisen og Dagbladet har sans for dette. Men noen bør snart spørre Arbeiderpartiets ledelse hva den mener om demokratiforståelsen Kolberg forfekter.

Innlegget var publisert i Aftenposten mandag 30. mai 2016.