Fidel Castro – en grei nok diktator?
Cuba-romantikken har festet seg. Allerede har NRK kunnet melde at «frigjøringshelten» er død, uten å nevne ordet diktator. Bård Larsen i Aftenposten.
Publisert: 28. november 2016
Diktatoren Fidel Castro fikk med sine 90 år et langt liv, og døde nok i den tro at historien har frikjent ham. Det skyldes mest de mange beundrere utenfor Cubas grenser – for cubanerne flest har aldri blitt spurt. Slike spørsmål er det ikke rom for i et diktatur.
En gjenganger i avisene er nå at Castro – «frigjøreren» er død. Castro frigjorde selvfølgelig aldri Cuba. Han fjernet en diktator og innsatte seg selv som diktator i stedet (et ikke helt uvanlig rollebytte).
Den cubanske sosialismen var og er kjennetegnet av fravær av rettstat, diktatur, sensur, rasisme, nepotisme, fattigdom og total mangel på organisasjonsfrihet, inkludert fagforeninger.
Dette er noe «alle» egentlig vet, men som ikke alle føler seg forpliktet til å si. For Cuba har helt siden maktovertagelsen i 1959 stått høyt i kurs på deler av venstresiden.
Var han ikke, på tross av sine mangler, de fattige og undertryktes røst? Og var han ikke en evig torn i øyet på amerikanerne?
Man kan spørre seg hva slags venstreside som ikke reager kraftig på så eksplisitte angrep på dens egne kjernesaker. Brutalitet og prinsipper spiller dessverre en underordnet rolle, der ideologistyrt sinnelag regjerer.
T-skjorte-ikonet Che Guevara
Ikonografi har alltid vært et fast innslag på venstresiden. Den er et konkret eksempel på det religiøse og utopiske innslaget i mange venstresidekretser.
Særlig plakatdyrkingen av den homofobe, kvinnehatende sadisten Che Guevara fremstår ubegripelig i så måte. Det er skrevet uendelig mye om Guevaras voldelige og narsissistiske personlighet og lidelsen han var omgitt av. Likevel, når historien skal oppsummeres, lander Guevara med solsiden opp. Gjerne på t-skjorter og plakater.
Sverige og Cuba
Den romantiske revolusjonsånden rundt Cuba er like gammel som det kommunistiske regimet.
Den svenske statsministeren Olof Palme vakte stor oppsikt under sitt statsbesøk på Cuba i 1975. Under et massemøte i Santiago de Cuba 29. juni 1975 talte Palme, flankert av Fidel Castro, og sa blant annet:
Varken terror, tortyr eller det oupphörliga förtrycket kan slå ned krav på frihet, social rättvisa och nationellt oberoende. Så var det på Kuba igår. Så är det i Vietnam och Portugal idag. Så blir det i Chile imorgon! Ty förtryckarna bär inom sig fröet till sin egen förstörelse …. Kära vänner, jag kan försäkra er att en växande svensk opinion med intresse och sympati följer denna strävan efter interamerikansk solidaritet och oberoende. Det är en utveckling som borde välkomnas i alla länder, inte motarbetas. Ty så länge orättvisor, utsugning och misär råder kan ingen verklig fred och avspänning i världen uppnås. Får jag avsluta med att tacka för detta tillfälle att tala till Er, tillsammans med Fidel Castro, på denna historiska plats. Leve vänskapen mellan Sverige och Kuba! Leve solidariteten! Leve det självständiga och oberoende Kuba!
Dagen etter proklamerte Palme og Castro et felles kommuniké.
Ordene var altså pompøse og slagordpreget og naturligvis i grell kontrast til det virkelige Cuba. Det var særlig merkelig at slike ord kom fra en uttalt demokrat.
For vanlig oppegående fremsto ordvalg som «undertrykkelse, tortur, nasjonal uavhengighet, fred og avspenning og rettferdighet» – i kontekst av det cubanske diktaturet – som frakoblet fra virkeligheten.
Det er vanskelig å forestille seg at Palme ikke var klar over at Cuba var et diktatur som internerte og drepte opposisjonelle, som var blindt lojalt mot Sovjetunionen og som under Cuba-krisen var villig til å fyre av atomraketter mot USA i sosialismens navn.
Palmes merkelige forehavender i Cuba-spørsmålet har vært gjenstand for mye debatt i Sverige. En relativt åpenbar forklaring er at manikeiske forestillinger fikk stor utbredelse i forbindelse med forhold som Vietnamkrigen og militærkuppet i Chile i 1973.
Cuba representerte et idealistisk lys i et mørke av vestlig imperialisme, CIA og annen elendighet, kanskje særlig i en region som ellers var preget av stagnasjon og reaksjonære militærdiktaturer.
Palme-fenomenet
I en statsvitenskapelig avhandling fra Lunds Universitet av Jakob Stenberg og Gustav Dahlgren, gjør forfatterne et forsøk på å forklare Palme-fenomenet. De hevder at Palmes syn på global rettferdighet og små staters rett til å sette egen agenda var avgjørende momenter. «Men skedde radikaliseringen åt vänster på bekostnad av demokratin?», spør Stenberg og Dahlgren: «Blev socialisttanken starkare än demokratitanken, för Palme?»
Kommunismen – egentlig en god ide
Det er helt åpenbart at arbeiderbevegelsens historie fra kommunisme til sosialdemokrati spiller en sentral rolle som årsaksforklaring. Men den nyere venstresiden har også vært preget av en underliggende og motstridende forestilling om at venstre-autoritarianisme springer ut fra en rekke gunstige, men forfeilede, idealer. At kommunismen, i motsetning til fascisme og annet brungrums, var en god ide som gikk galt.
Tilsvarende er det et interessant tankeeksperiment om norsk moderat høyreside hadde formidlet sukrede fortellingen om Pinochets diktatur, for eksempel «økonomiske mirakelkurer» som ble berømmet med nekrologer fri fra diktatoromtale, eller at stortingsrepresentanter spaserte rundt på fritiden i t-skjorter med Pinochet-trykk, og hvilke reaksjoner det ville vekket i opinionen.
Mange nekrologer og kommentarer som nå vil følge etter Castros død kommer ganske sikkert til å følge i noenlunde samme spor. For Cuba-romantikken har festet seg langt ut i allmennheten.
Allerede har NRK kunnet melde at «frigjøringshelten» er død, uten å nevne ordet diktator. Til VG har Thorvald Stoltenberg lite annet enn fine ting å si om Castro, som han flyktig møtte på et urinal da han var representant for LO på en internasjonal kongress for fagforbund i Moskva. Fra England har Labour-leder Jeremy Corbyn allerede gitt sin uforbeholdne hyllest. Det kommer mer av det samme.
«Everybody loves you when you´re dead», heter en låt av The Stranglers. Det er nok litt sant. Men så sant bør det ikke være at journaliststanden mister sannheten av syne.
Nesten festlige nekrologer
Det er nok heller slik at når (enkelte) despoter dør, ramler gamle politiske preferanser ut av skapet. En del av dette uttrykkes naturlig nok i hvordan de omtales i nekrologer. Et nesten festlig eksempel på dette er da Dagbladets Ingvar Oja skrev et helt ukritisk og nesegrus sørgeskrift for Mao i 1976, der ordet diktator ikke ble nevnt:
«Mao Tsetung vil for ettertiden bli stående som kineseren og kommunisten som førte sitt land ut av isolasjon, splittelse, nød og utenlandsk dominans fram til en nokså homogen nasjon der alle fikk nok å spise. Dette var et gigantisk løft, og Kina satte et eksempel for den fattige verden.»
Arbeiderpartimannen Kjell Bækkelund skrev dagen i sin VG-spalte Tramp i klaveret: «Nå da han er død, er det ikke bare den store politiske leder som minnes. Vi bør også huske dikteren Mao Tse-Tung. Han skrev så vakkert om både sol, måne og regn.»
Dagbladets nekrolog over Augusto Pinochet i 2006 var til sammenligning adskillig mer sannferdig. Einar Hagvaag var lite subtil (for ikke å si ganske morsom): «Augusto Pinochet trakk sitt siste sukk og dro til de evige militærparader … Demonstranter jublet i gatene i Santiago etter nyheten om at landets tidligere diktator Augusto Pinochet i går døde av et hjerteattakk.»
Her var også interessen for diktaturets empiri adskillig mer pliktoppfyllende: «I Chile er det offisielle tallet over drepte under diktaturet 3150, mens fem-seks hundre personer anses som «falne»». Ingen grunn til å hylle diktatoren altså, selv når diktatoren nettopp har lagt på lokket.
Hagvaags harde ord var helt på sin plass, men står i sterk kontrast til samme avis’ naive og rosemalende beskrivelse av en diktator som har kostet minimum 14 285 ganger så mange menneskeliv (45 000 000 delt på 3150).
Hva nå?
Så får vi se da, hva de neste dagene vil by på av skriverier. Vil Castro minnes som det han var, og for eksempel ikke bare for sitt mye omtalte og omdiskuterte helsevesen? Altså som en diktator omtrent like brutal og undertrykkende som sin erkefiende Augusto Pinochet?
Kronikken var publisert i Aftenposten 26. november 2016
Relatert
Demokratiets kommende seier
Demokratiet er under angrep. Det sterkeste forsvar ligger i demokratiet selv. Demokratiets forkjempere må beholde troen på demokratiet og ta opp kampen.
Her hoppet vi bukk over viktige spørsmål
Her er løsningene på kommuneproblemet
Ny abortlov: Spørsmål som burde vært grundigere belyst
EU og Den europeiske menneskerettighetskonvensjon
EU-statene er parter i Den europeiske menneskerettighetskonvensjon. EU har imidlertid sin egen Pakt om grunnleggende rettigheter. Hvordan kan dette forenes?
