Demokrati

Brist i logikksjekken

Erna Solberg har endret arbeidsmetoder. Intensjonen hennes er blant annet å bygge et sterkere lag og fellesskap og skape større forståelse for de respektive partienes behov for å ta vare på egen identitet. Om hun lykkes med det, er også et empirisk spørsmål.

Kristin Clemet

Publisert: 2. desember 2018

Morgenbladets Logikksjekk er en pussig sjanger. To filosofer ved Universitetet i Bergen, Ole Hjortland og Pål Antonsen, mener at jeg, i en artikkel jeg skrev i Aftenposten 10. november, bruker et «tendensiøst utvalg av fakta» for å påstå at «Erna Solberg har en særegen samholdsfilosofi».

De starter med å påstå at jeg mener at «Erna Solbergs metode» er «å være inkluderende, tillate åpne debatter, ta alle med og ansvarliggjøre hver enkelt», og at svakheten ved min artikkel er at dette er en metode som også tidligere statsministre ville være enige i. Deretter påstår de at bevisførselen min er svak, fordi jeg bruker en anekdote fra en tidligere statssekretær og et utsagn fra en anonym statssekretær, som begge må antas å være partiske. Dessuten mener de at jeg ikke kan dokumentere at beslutninger er flyttet fra underutvalget til regjeringen i plenum, eller at det ligger en annen filosofi bak enn tidligere regjeringer har hatt når Solberg-regjeringen bruker partikryssende politiske ledelser.

Problemet er at hele denne logikksjekken bygger på et sviktende premiss.

Metoden til Erna Solberg er ikke «å være inkluderende, tillate åpne debatter, ta med alle og ansvarliggjøre hver enkelt». Metoden hennes er, helt konkret, å bruke en annen arbeidsform enn Stoltenberg II-regjeringen og delvis Bondevik II-regjeringen brukte: Partigruppene i regjeringen har ikke egne (fraksjons) møter før og under blant annet budsjettforhandlingene i regjeringen. Bruken av underutvalget, som har økt enormt under foregående regjeringer, er redusert radikalt. Beslutningene er flyttet tilbake til regjeringen i plenum.

Motivasjonen hennes for å bruke denne arbeidsmetoden ligger i det hun og hennes nærmeste medarbeidere selv har uttalt, nemlig et ønske om at alle regjeringsmedlemmer skal være inkludert, at alle skal være med på beslutningene, og at de sammen skal stå ansvarlig for det regjeringen gjør osv.

Har jeg tilstrekkelig dokumentasjon for å kunne skrive dette?

Ja, det har jeg.

«Anekdoten» om de gule lappene ble fortalt av Solbergs tidligere statssekretær Sigbjørn Aanes på et åpent møte, der også to tidligere medlemmer av Stoltenberg II-regjeringen deltok, nemlig Kristin Halvorsen og Karl Eirik Schjøtt-Pedersen. Hadde han løyet, hadde de formodentlig sagt ham imot.

I stedet bekreftet Halvorsen, slik hun til de grader også har gjort i boken sin, at Stoltenberg II-regjeringen var preget av en «forhandlingskultur», og at de aldri ble «ett lag».

Vi vet også at bruken av underutvalget er sterkt redusert, og at regjeringen som kollegium er blitt viktigere under Solberg. Førsteamanuensis Kristoffer Kolltveit, som har studert bruken av underutvalget under Bondevik II- og Stoltenberg II-regjeringen, konkluderte med «at regjeringskollegiet har mistet innflytelse. Beslutningsmakten har derimot blitt tydeligere sentrert rundt det såkalte underutvalget som i tillegg til statsministeren også̊ inneholder partilederne og finansministeren.» Underutvalget ble av medlemmene i Stoltenberg-regjeringen ansett som «den klart viktigste beslutningsarenaen», ifølge Kolltveit.

Han mener også at regjeringskollegiet nå igjen er blitt den viktigste beslutningsarenaen, og han viser til at underutvalget nesten ikke er i bruk.

Det finnes, meg bekjent, ingen annen forskning som bestrider de funn Kolltveit har gjort.

Solberg har også rekord i bruken av partikryssende politiske ledelser i departementene, og hun bruker blandede politiske ledelser, ikke bare i de typiske samordningsdepartementene, men også i sektordepartementer, hvilket i liten grad har skjedd før. Hvorfor hun gjør dette, vet vi ikke sikkert, så derfor skrev jeg hva det «antagelig» skyldes. Det har formodningen for seg at dette gjøres også av andre grunner enn hensynet til kontroll og koordinering, som har vært det mest vanlige før.

Den påstått anonyme statssekretæren er for øvrig ikke så anonym. Det er bare én statssekretær fra Venstre i den nåværende regjering som også var statssekretær i Bondevik II-regjeringen, så han er lett identifiserbar og ikke hemmelig. Han heter Geir Olsen og er statssekretær for Siv Jensen.

Olsen får for øvrig støtte fra en annen tidligere statssekretær for Siv Jensen, Jon Gunnar Pedersen, som har understreket at han ikke var der som Høyres vaktbikkje, men som en del av Siv Jensens politiske ledelse.

Og for ordens skyld: Jeg har ikke brukt uttrykket «samholdsfilosofi», slik Hjortland og Antonsen etterlater inntrykk av. Det er Aftenpostens uttrykk.

Til slutt: Jeg har selv vært medlem av to regjeringer og arbeidet for en tredje. Jeg kjenner mange mennesker som har, eller har hatt, politiske verv i alle partier, eller som arbeider i forvaltningen, og jeg deltar i mange møter og debatter om (utviklingen i) samspillet mellom politisk ledelse og forvaltningen. Erfaringen og bakgrunnen jeg har, gjør selvsagt at jeg er i stand til å bedømme hva som skjer i regjeringsapparatet under ulike regjeringer, og at jeg har mye kunnskap om dette.

Når jeg skriver en slik artikkel ønsker jeg likevel bare å basere meg på åpne kilder, og jeg skriver derfor bare sikkert om det som kan dokumenteres, mens jeg formulerer meg mer forsiktig, dersom det ikke foreligger åpen dokumentasjon.

Helt til slutt: Erna Solberg har endret arbeidsmetoder. Intensjonen hennes er blant annet å bygge et sterkere lag og fellesskap og skape større forståelse for de respektive partienes behov for å ta vare på egen identitet.

Om hun lykkes med det, er også et empirisk spørsmål som jeg antar vil bli studert av Kristoffer Kolltveit og andre forskere.

Artikkelen er publisert i Morgenbladet 30.11.18.

Publisert: 13. april 2023