Demokrati

Hvis det liberale demokratiet i Europa og USA kollapser

Hvis det liberale demokratiet i Europa og USA kollapser, et stykke frem i tid, er det grunnleggende sett vår skyld. Din, min og alle andres.

Bård Larsen

Publisert: 1. august 2022

Den siste tiden har de spesielt interesserte kunnet lese om at en forbløffende stor andel av vaksineskeptikere har et sympatisk inntrykk av Russland og Putin. Ved første øyekast henger det ikke på greip, for det finnes ingen egentlig sammenheng mellom koronavaksine og krigen i Ukraina.

Men vi lever som kjent i informasjonsalderen, som paradoksalt nok også har gitt oss en ganske betydelig renessanse for ville konspirasjonsteorier og autoritært tankegods. Her er både nytt og gammelt. Vi vet fra før at konspiratoriske miljøer, som gjerne postulerer at de er mer kritiske til såkalte etablerte sannheter enn andre, har en tendens til å være fullstendig ukritiske til en hvilken som helst aparte «teori». Tror du på én konspirasjon, tror du gjerne på mange, ofte helt uten indre logikk og samsvar. Det som er nytt – på denne siden av verdenskrigen – er at så mange borgere i den vestlige verden har begynt å snuse på konspirasjonsteorier og postfakta. Det som også er nytt, er at ville og destruktive ideer har en tendens til å sige inn i deler av den brede befolkningen. Det gamle munnhellet om at en løgn kan reise halvveis rundt jorda, mens sannheten tar på seg skoene, er i dag forsiktig tale.

De som orker, kan se i kommentarfeltene til «mediekritiske» synsere, et stykke ut til høyre, dels til venstre, og vel egentlig mest i det som er blitt en hestesko. Der finner du gjennomgående et betydelig gjennomtrekk av ideer, men som likevel er blitt en slags pakkeløsning for ytterkanten: Anti-vaksiner, anti-EU, anti-Ukraina, anti-Nato, klima«skepsis» og et generelt bilde av Vesten som et totalitært imperium kontrollert av islam, woke og liberale eliter. På meg fremstår dette som en slags forutsigbar tyngdelov, der det først begynner å knirke, for deretter å gli inn mot pakkeløsningen ganske raskt, når pendelen svinger ut av det politiske sentrum. Antagelig har det alltid vært sånn, det er bare mye mer synlig i informasjonsalderen.

Lærdommen av dette er egentlig ganske enkel. Det som trekker ytterkantene inn mot et felles episenter, er dragningen mot det autoritære og totalitære. Kommunister, fascister, om enn beviselige forskjellige i teorien: Hvor viktig er egentlig det ideologiske for mange av deres tilhengere? Som hos konspifolket handler det ikke nødvendigvis om hva du tror på, men om hvordan du tror.

For få år siden var konspirasjonsteorier og faktaresistens å regne som et komisk randsonefenomen. I dag ser det annerledes ut. Amerikanske velgere flokker seg rundt det republikanske partiet, som i dag sverger troskap til ville konspirasjonsteorier.

Sosiale medier flommer over av larmende galskap. Putins Russland har vendt tilbake til det totalitære, inkludert full kontroll over medieflommen. Putin og Russland har i mange år satt inn enorme ressurser på å oversvømme Vesten med desinformasjon, helt åpenbart i visshet om at den vestlige opinionen både kan narres og slites i stykker. Det viktigste satsningsområdet har vært å påvirke valg, noe de også har lyktes med.

Men også nyfascistiske bevegelser rører på seg i Vesten. Gamle ideer, som mange trodde var kastet på den historiske søppeldynga, har rev i seilene. Med store økonomiske problemer i sikte, kan slike bevegelser som kjent vokse seg store.

Det er altså mange som er villige – bevisst, eller på impuls – til å sage over greina vi sitter på. What makes them tick, sier du?

Fuglane vet, men én teori er at mange mennesker trekkes mot enkle forklaringer på komplekse problemer. En annen teori er at en viss type mennesker har anlegg for mistro, for eksempel mot myndigheter. Ytterligere at det finnes autoritære personligheter. Men uansett teori er det liten tvil om at en del av denne pakkeløsningen har kommet til som resultat av politisk demagogi og spinn. Det er, som sagt, lite logisk stringens mellom antivaks og Ukraina. Hvis populisthøyre ikke hadde spilt koronakortet slik de har gjort, ville nok langt færre mennesker vært vaksineskeptikere. Hvis høyrepopulister og venstreradikale hadde vært (mer) solidariske med Ukraina, ville langt flere støttet Ukraina.

Når demokratiene er i trøbbel, blir det likevel litt enkelt å legge all skyld på demagoger og menneskelige begrensninger. Liberalt demokrati er fullt av motsetninger som må turneres. For eksempel at friheten i et demokrati gir frihet også til de som vil ødelegge demokratiet. Det hviler altså noe potensielt suicidalt over demokratiet, som med ujevne mellomrom kommer i den situasjon at autoritære kommer til makten på legitimt vis.

Det ligger også en snublefaktor i å overanalysere velgernes adferd. Mange stemmer på løgnaktige politikere fordi naboen gjør det, fordi de er irriterte, kunnskapsløse eller simpelthen ganske likegyldige. Ikke minst er det mange som velger å ikke stemme ved valg, fordi de ikke tror at det nytter. Men det er også mange som rett og slett har en historieløs og dekadent forståelse av demokratiets sårbarhet.

En utbredt forestilling er den om at avmakt i ulike avskygninger er førstebeveger for at vanvittige ideer sprer seg i befolkningen. Den er ikke helt feil, men er likevel både mangelfull og ofte ideologisk. Her overser man gjerne forhold rundt effektiv spredning av tiltrekkende ideer, av demagogi og gruppedynamikk, men også fri vilje, eller simpelthen irrasjonalitet og generell destruktiv menneskelighet, i det Kant beskrev som «the crooked timber of humanity.»

Det destruktive ligger også i det som på fint kalles tribalisme eller grupisme, men som på norsk betyr gruppetenkning. Nesten alle mennesker tenker i flokk. Noen former for tribalisme er livsfarlig, andre er det ikke. Noen former for tribalisme hviler på varierende grad av etterprøvbarhet, andre er fullstendig frakoblet det sannferdige. Det er altså når mange nok mennesker går i flokk, og som tror på voldelige, ekstreme eller illiberale ideer, at det kan begynne å rakne.

Men alt dette til tross: Alle borgere er ansvarlige for egne liv. Handlinger – eller fraværet av dem – har konsekvenser. Sinte, uoverveide og ignorante handlinger kan ødelegge andre menneskers liv. For i den viktigste enden av beslutningsskalaen er det borgerne selv som avgjør, altså velgerne. Det er rett og slett umulig for en despot å komme til makten i et fungerende liberalt demokrati uten en salgs majoritet i ryggen. Det er umulig for en despot å få gjennomslag, hvis borgerne gjennomskuer dem. Det er umulig for demagoger å få gjennomslag, hvis borgerne er bevisste på forholdet mellom sannhet og løgn. Sagt på en kynisk måte sitter altså borgerne i et liberalt demokrati igjen med det styret de har gjort seg fortjent til. Eller rettere: Det som en tilstrekkelig majoritet av velgerne har gjort seg fortjent til. Det er som kjent minoriteten som blir satt til side i flertallsbeslutninger. I en stat som foretar autoritære grep, eller rett og slett blir autoritær, settes minoriteten til side på ugjenkallelig vis, noe som er selve målet for den autoritære politikken.

Det handler i siste instans om både egen moral og den enkeltes evne til å forstå rekkevidden av egne beslutninger før han eller hun går til valgurnene. Til syvende og sist er mennesker ansvarlige for egne handlinger. I alle fall har dette vært et kredo for borgerlige; frihet under ansvar. Noe annet er paternalisme og stakkarsliggjøring.

På ytterkantene blir det som oftest argumentert helt motsatt. Det er staten, regjeringen og elitene som er paternalistiske. Misnøyen med den rådende politikken oversettes til at vi ikke har demokrati i Norge. Uten øye for at Stortinget – og indirekte regjeringen – er valgt av folket. Men også uten øye for at i et liberalt demokrati, så kan ikke alt vedtas politisk. Noen samfunnsutviklinger, trender og sosiale fenomener bare skjer i det åpne sivilsamfunnet.

Men hva mener egentlig ytterkantene når de hevder at liberale demokratier ikke er demokratiske? Hvis vi ser bort fra de mest konspiratoriske, som gjerne forestiller seg at staten er et manipulerende, hjernevaskende komplott, vil de mer politisk radikale hevde at den enkelte ikke har ressurser nok til å kunne skille rett fra galt. Eller de vil hevde at krefter utenfor politisk kontroll, som markedet og sosiokulturelle bindinger, gjør folket blindt for de egentlige motsetningene i samfunnet. De radikale vil nesten uten unntak fortelle oss om det egentlige folkets vilje. Men som de fleste antagelig forstår, er ideen om ett folk, om én felles vilje, ren myte. Det være seg om det er snakk om nasjonen eller om klasse. Det er historiserende paternalisme. Mennesker er forskjellige, alle (voksne) mennesker har ansvar for sine egne liv.

I land med ugrei fortid, har det vært normalen å parfymere egen minnekultur: Alt det fæle som skjedde, kom utenfra. Eller så var det gal manns verk. Men som man reder, ligger man.

En del tyskere er fortsatt i fornektelse om det unike ansvaret befolkningen hadde for det nazistiske marerittet. En gjennomgangstone i de første tiårene etter krigen var at «dette visste vi ikke noe om», slik blant andre historikeren Peter Longerich har dokumentert grundig. Derfor skulle det ta mange år før en ny generasjon tyskere begynte å stille kritiske spørsmål til sine foreldre: Hvor var dere under krigen? Eller: hvorfor gjorde dere og sa dere ikke noe? Faktum er nok at selv om den tyske terroren naturlig nok gjorde det livsfarlig å opponere, lot altfor mange tyskere seg blende av Hitlers vanvidd, inntil det sakte gikk opp for dem at de hadde fremelsket et skrekkregime som la Tyskland i grus. Hvorfor det ble sånn, er noe historikere fremdeles strides om. Kanskje det ikke finnes noen egentlig fornuftige svar?

Blant oss på høyresiden er ansvar igjen påtrengende. Det er noe med å vite når du skal stoppe opp og orientere deg i en verden som endrer seg. For eksempel at noe beveger seg der ute som er langt farligere enn konservative woke-bekymringer. Det krever en del smertelig erkjennelse, for dette farlige er i hovedsak påført oss av andre konservative de siste årene. Det har mange konservative vanskelig for, tydeligvis. Se på MAGA (Make America Great Again), Ungarn, Polen, den tiltagende helningen mot alternative fakta hos mange konservative. Tilsiget av knirk og logring for Putin, som en slags nasjonalist med det rette sinnelag. Kanskje bør konservative være modigere enn det venstresiden har vært og stille seg spørsmålet: Er det noe substansielt ved konservatisme som muliggjør autoritære vendinger? I så fall, hva?

I tilfellet Ukraina er det selvsagt store innslag av egeninteresse. Noen frykter eskalering av krig, andre er bekymret for strømpriser. Kan man ikke bare be partene roe seg og gå videre? Men hvis konsekvensene av en påtvungen fred i Ukraina blir et stadig mer omfattende totalitært og voldelig Russland, hvem sitter i så fall med ansvaret?

Samtidig – mens krigen raser – er det en god del – både i plapreklassen og blant «vanlige folk» som ser en annen vei og retter blikket mot metakrangler som i det store bildet er fullstendig irrelevante. Som om lite har skjedd siden februar. Det er nok ikke så rart, det er menneskelig. En del folk flytter ikke fra aktive vulkaner før det er for sent.

Ukrainerne kjemper en kamp på liv og død mot mørkets krefter. De trenger kontinuerlige håndsrekninger gjennom våpen og sanksjoner, og det vil koste. Hvis Putin vinner, er vi alle i trøbbel. Den amerikanske historikeren Timothy Snyder er ganske optimistisk, han tror Ukraina har mulighet til å stoppe Putin i Ukraina. Men som han sier, det finnes et «wild card», nemlig den vestlige opinionen. Vi må holde fokus, mener Snyder.

Hvis det liberale demokratiet i Europa og USA kollapser, et stykke frem i tid, er det grunnleggende sett vår skyld. Din, min og alle andres.

Teksten er publisert i Trønder-debatt 30.7.2022.