Hvem bygget det norske demokratiet, sa du?
Mathilde Fasting svarer Magnus Marsdal.
Publisert: 25. mai 2023
I anledning 17. mai forsøker Magnus Marsdal å innbille oss at Civitas politiske forfedre hatet demokratiet (16.5.).
Det er friskt gjort når man tar i betraktning at Civita er en liberal tankesmie, mens Marsdal selv har sin politiske fortid i Rødt. Jeg arbeider i en liberal tankesmie, og jeg har aldri vært medlem av noe politisk parti.
17. mai er en dag for mangfold, frihet og feiring av rettsstaten og Grunnloven.
Vi feirer alle sammen, fra de de mest nasjonalkonservative til de mest sosialistiske. Til med Rødt-folk, som vil innføre kommunisme i Norge, feirer.
Norge er et liberalt demokrati. I et langt historisk perspektiv kan vi si at milepælene var 1814, 1884 og 1905. Grunnloven var en av datidens mest demokratiske og liberale konstitusjoner i Europa da den ble vedtatt i 1814. Professor i sammenlignende politikk, Stein Kuhnle, har reagert på Marsdals historieskriving og skrev i Klassekampen samme dag at 45 prosent av menn over 25 år (datidens stemmerettsalder) hadde stemmerett i 1814. 45 prosent er et høyt tall sett med 1814-øyne, selv om det er et lavt tall sett med 2023-øyne.
I 1884 ble parlamentarismen innført. Torkel Aschehoug, som jeg har skrevet doktorgrad om, var jurist og økonom, og han var leder for de konservative. Marsdal skriver at Aschehoug var udemokratisk og ikke ønsket allmenn stemmerett, men Aschehoug endret seg og innså at både parlamentarisme og utvidelser av stemmeretten ville komme. Et av hans viktigste juridiske arbeider handlet om domstolens rett til å prøve stortingsbeslutninger, altså prøvingsretten.
Min doktorgrad handler om Aschehougs økonomiske tenkning. Det er grovt når Marsdal forsøker å få det til fremstå som at jeg deler Aschehougs verdensbilde fra 1870-årene, der individenes rettigheter alltid trues av radikale bevegelser nedenfra, mens de forsvares av en forstandig elite ovenfra. Det blir ikke mindre grovt av at Marsdal selv har tilhørt (eller tilhører?) en politisk bevegelse som 140 år etter innføringen av parlamentarismen i Norge, fortsatt flørter med kommunismen.
Der borgerlige, moderate, liberale og sosialdemokrater beveget seg i en stadig mer inkluderende demokratisk retning, skalket de revolusjonære alle luker. Den radikale venstresidens ideologiske forløpere slo beinhardt ned på avvikende meninger. Demokrati ble bokstavelig talt forbudt. Borgerne kunne stemme, men kun på ett parti, noe som i praksis betød at ingen hadde stemmerett.
I 1905 stemte 99,95 prosent av velgerne for norsk uavhengighet, og den danske prins Carl ble valgt til Norges konge under navnet Haakon den syvende. Radikale deler av arbeiderbevegelsen og kommunistene i Norge ville ikke ha monarki. Etter valget i 1927 ba Kong Haakon Arbeiderpartiet om å danne regjering og sa: Jeg er også kommunistenes konge. Og siden Marsdal er glad i sitater, kan det være grunn til å minne om Hornsrudregjeringens tiltredelseserklæring:
Det norske Arbeiderpartis opgave – utformet i partiets program – er å gjennemføre en socialistisk samfundsordning i Norge. Regjeringen er imidlertid klar over at øieblikkets maktforhold står hindrende i veien for en dyptgående social omdannelse, men den har til hensikt i alle sine handlinger å la sig lede av hensynet til arbeiderklassen og hele det arbeidende folks interesser og til å lette og forberede overgangen til et socialistisk samfunn.
Den liberale tradisjonen i Norge inkluderer mange konservative og mange sosialliberale politikere. Sett med dagens øyne er det selvsagt at enkeltpersoner gjennom de 200 siste årene har hatt synspunkter som i dag fremstår som «umoralske» eller «farlige», som for eksempel 1814-grunnlovens forbud mot jøder, jesuitter og munkeordeners adgang til Norge.
Men et av de sterkeste trekkene ved norsk samfunnsutvikling er de pragmatiske, liberale og konsensusorienterte prosessene og samarbeidet mellom moderate politikere. Det gjelder rettigheter, rettsstat, økonomisk utvikling, utdanning, fattigdomsbekjempelse og sosiale forbedringer.
I denne politiske tradisjonen har Marsdals politiske forfedre hatt lite å bidra med.
Teksten er publisert i Klassekampen 23.5.23.