Ideer

Demokratiets paradoks

Det er ikke folkestyre liberalere frykter – det er muligheten for at demokratiet skal avskaffe seg selv. Bård Larsen i Klassekampen.

Bård Larsen

Publisert: 8. mai 2017

Åsa Linderborg har et interessant og mangslungent essay på trykk i Klassekampen den 4. mai. Linderborg foretar et røslig idéhistorisk sveip over ulike filosofers syn på demokrati, og gir ellers inntrykk av et Europa der liberale eliter (”Demokratiets edle riddere”) har mistet troen på eget demokrati, fordi så mange borgere stemmer på partier disse liberale elitene ikke liker. Når folket ikke vet sitt eget beste, bør stemmeretten begrenses, slik at elitene kan overstyre folkeviljen. Altså noe i retning av Brechts berømte utfall mot partilederen i DDR, Walter Ulbricht, da sistnevnte var skuffet over at folket hadde misbrukt regjeringens tillit. Brecht foreslo som kjent at Ulbricht burde oppløse folket og velge seg et nytt. I likhet med Ulbricht frykter altså de liberale elitene i Europa folkets røst, derav Linderborgs uttrykk ”demosfobi”, eller ”angsten for demokratiet”.

Linderborg er inkluderende raus når hun skriver om de liberale elitene, for her inngår hele spekteret fra ”den ypperste maktelite”, via ”finliberale” til ”lattevenstre”. I opposisjon til demosfobene, står tilsynelatende det virkelige folket, det vil si alle de som protesterer mot elitene ved å gi sin stemme til høyreradikale eller venstreradikale.

Linderborg har nok rett i at mange ”liberale” (denne tekstforfatteren inkludert) er urolige for den politiske utviklingen i Vesten. Dessverre tolker hun denne engstelsen inn i polemiske karakteristikker som få liberale kjenner seg igjen i. Noe annet er kanskje ikke å forvente fra en skribent som har et politisk ståsted langt unna den liberale tradisjonen.

For å illustrere den liberale angsten for demokrati bruker Linderborg den amerikanske filosofen Jason Brennan som kroneksempel. Brennan har i boken Against Democracy tatt til orde for å begrense stemmeretten: Å ta den fra allmuen og gi den til de som har intellektuell kapasitet til å forvalte den. Linderborg liker ikke Brennan og sammenligner ham med Platon og andre i filosofihistorien som har ønsket demokrati for de få utvalgte. Men her bærer det galt av gårde.

Jason Brennan er ganske typisk for en generasjon utilitarister som liker å provosere for å få frem poenger, ikke helt ulikt Aksel Braanen Sterri her hjemme. Selv om de skaper mye oppmerksomhet, er de ikke særlig representative utover egen fagkrets. Om vi forholder oss til liberale demokrater i vid forstand, er det en knapt noen uenighet om at stemmerett og ytringsfrihet er grunnleggende og ukrenkelige individuelle rettigheter som staten ikke skal kunne rokke ved.

Brennan er et skoleeksempel (!) på at høy utdannelse og ”cleverness” ikke er synonymt med god dømmekraft. Hovedinnvendingen mot Brennan er selvsagt at han begrunner stemmeretten instrumentelt, altså at demokratiet har en hensikt og et endemål, der det praktiske formålet er å skape et godt samfunn for så mange som mulig på best mulig vis. Med et slikt overbyggende mål kan det være nærliggende å stramme inn stemmeretten, om folk ikke oppfører seg i henhold til doktrinen, og overlate demokratiet til teknokrater og intellektuelle, til ”den rene fornuft”. Her kan man også legge til at historien har vist at intellektuelles høye abstraksjonsevne og dypkunnskaper ikke automatisk borger for at dette lar seg oversette til fornuftige og menneskevennlige handlinger i den prosaiske virkeligheten. Man blir heller ikke instinktivt demokrat av å kunne ramse opp statsminsterrekker.

Men tilbake til det Linderborg beskriver som liberal angst for demokratiet. Linderborg begynner nemlig i feil ende. Når liberalere (for eksempel ”lattevenstre) utrykker engstelse for demokratiet, uttrykker ikke dette en engstelse for folkestyret, men en engstelse for at demokratiet som institusjon er under press. Det er vanskelig å forestille seg at ikke også Linderborg erkjenner at det ville være grunn til uro om et fascistisk parti kom til makten og innførte diktatur. For at noe slikt skal kunne skje må selvfølgelig velgerne stille seg bak et slikt systemskifte. Og nettopp dette er demokratiets iboende paradoks: At demokratiet via velgerne kan avskaffe seg selv. Folk som tilhører ytterpunktene i politikken vil gjerne mene at en folkevalgt omstilling fra demokrati til diktatur, gjerne gjennom simpelt flertall, ville være et enestående eksempel på et fungerende demokrati.

Demokratiet står konstitusjonelt sett på to ben: Det ene er folkesuvereniteten, og den andre er maktfordelingen. I dette siste ligger en potensiell og nødvendig kalddusj for en opphetet majoritet som vil gå løs på minoritetene. Det er lenge siden det høyreautoritære marsjerte med støvler. Det er det bare de aller mest fanatiske som gjør. De politiske kreftene som setter demokratiet under press i dag er ikke fascister i Weimar-forstand. Men det er ille nok. I dag ser vi illiberale stater som gjennom manipulering av konstitusjon og lovverk sikrer politisk hegemoni, uten å måtte ta til vold eller innføre diktatur. Nye autokratier simulerer demokrati, der statsoverhodene er gjennomgående populære.

Linderborg ser ikke ut til å dele oppfatningen av at folkestyre kan føre til tyranni. Til det gir hun en altfor villedende fremstilling av John Stuart Mills tese om majoritetens tyranni. ”Makta er de som mener feil ting, men som likevel får være med å bestemme”, lyder Linderborgs parafrase. Det Mill mente var ganske enkelt at majoriteten er fullt kapabel til å undertrykke, tyrannisere og til og med utslette mindretallet og individet. Der Linderborgs postulat synes å være at flertallet (og derigjennom folket) alltid har rett, mente Mill at flertallet så men kunne ta både feil og utgjøre en skjebnesvanger trussel mot den enkeltes frihet.

Litt av den samme konstruksjonen av folkets raison d’être gir Linderborg utrykk for når hun harselerer med begrepet populisme, et begrep hun opplagt ikke liker. Enhver tanke på en annen politikk stemples som populisme, mener hun, ”til og med ideen om folkestyre.” Riktignok har det gått inflasjon i begrepet, men her er det jo mest et spørsmål om hva du fyller opp i den populistiske gryta.

Populister argumenterer for at politikk i sin reneste form skal være fanebærer for allmennviljen, altså folkets ”egentlige vilje”, mot den korrupte elite. I Frankrike er den xenofobe og høyreradikale populisten Marine Le Pen presidentkandidat. Den som har litt kunnskap om Front Nationals ideologiske ballast bør ikke ha forhåpninger om at Le Pen vil styrke demokratiet. I hendene på Front National er populistisk retorikk og forestillinger om et nativistisk folk en farefull cocktail.

At Linderborg ikke uttrykker særlig bekymring for dette, og heller lager et scenario av liberale ekstremister som vil dumpe demokratiet, er forunderlig, men også betegnende for en liten del av europeisk venstreside. I den første runden av det franske presidentvalget kunne man knapt skille mellom venstrekandidaten Jean-Luc Mélenchon og høyreradikale Marine Le Pen i deres utlegninger om liberale eliter og deres undertrykkelse av folket. Foran andre runde er det åpenbart at Mélenchons forakt for den liberale Macron stikker så dypt at han ikke er villig til aktivt å forhindre Le Pen fra å komme til makten.

Linderborg bør merke seg at tidligere finansminister fra venstreradikale Syriza, Yanis Varoufakis, nylig uttrykte dyp bekymring for Mélenchon og en venstreside som har malt seg så til de grader opp i et interessefellesskap med ytre høyre.

Innlegget var publisert i Klassekampen mandag 8. mai 2017.