Ærekrenkelser: Gi alle samme vern!
Det er prinsipielt betenkelig at vi får et krenkelsesvern som er basert på en minoritetsgruppetankegang. Den mest utsatte minoriteten i samfunnet er ingen gruppe, men individer som ikke tilhører noen gruppe, og ikke har noen interesseorganisasjon til å skrive kronikker for seg. Vi bør definitivt ha et vern mot ærekrenkelser, men det bør være likt for alle, skriver Torstein Ulserød hos Minerva.
Publisert: 17. mars 2014
Av Torstein Ulserød, jurist i Civita.
Vi bør ha et vern mot ærekrenkelser, men det bør være likt for alle. Derfor bør vi fjerne «rasismeparagrafen».
Høyesterett forkastet nylig Dagbladets anke i den såkalte Schjenken-saken. Dagbladet er dermed dømt til å betale 200 000 kroner i oppreisning for ærekrenkelser mot tidligere ambulansesjåfør Erik Schjenken. Saken dreide seg om hvordan vi balanserer hensynet til (pressens) ytringsfrihet på den ene siden, og hensynet til enkeltmenneskers vern mot krenkelser på den andre. Sett i sammenheng med andre debatter om ytringsfrihet og krenkelsesvern, kan reaksjonene etter Schjenken-dommen tyde på at inngrep i ytringsfriheten møter mindre forståelse når ytringene ”bare” rammer enkeltmennesker, enn når ytringene rammer noen som tilhører en antatt vanskeligstilt gruppe.
Bakgrunnen for dommen i Schjenken-saken er en hendelse i Sofienbergparken i Oslo i 2007: En mann av somalisk opprinnelse som hadde blitt slått ned ble nektet transport til legevakten av ambulansepersonellet som var kommet for å hjelpe, etter at han hadde urinert på en av sjåførene. Transporten ble overlatt til politiet som var på stedet. Flere vitner mente ambulansepersonellets opptreden både var uforsvarlig og uttrykk for rasisme.
Hendelsen i Sofienbergparken førte til en omfattende offentlig debatt om såkalt institusjonell rasisme. Erik Schjenken saksøkte Dagbladet etter at avisen hadde trykket flere kommentarer med beskyldninger om at ambulansepersonellets oppførsel var rasistisk motivert.
Dagbladet er nå dømt for å ha fremsatt ærekrenkelser i to av disse kommentarartiklene. Etter Høyesteretts syn var rasismeanklagene avisen fremsatte mot de to sjåførene ”alvorlige beskyldninger med et presist innhold som ikke hadde holdepunkter i objektive fakta”. Dagbladet kunne heller ikke ha vært i god tro ved fremsettelsen av disse beskyldningene, mente Høyesterett.
Schjenken-dommen har ikke blitt tatt godt i mot av pressen. Som alltid når pressen dømmes for overtramp, er norske journalister unisont bekymret for ytringsfrihetens kår. Både Dagbladet og VG skrev på lederplass at Høyesteretts dom ville gjøre det vanskeligere å føre viktige debatter i offentligheten. Aftenpostens Torstein Hvattum kalte dommen et ”varselskudd mot ytringsfriheten” og mente den måtte ”sees på som en innstramming av kommentarjournalistikkens frie rolle i samfunnsdebatten”.
Norske journalisters bekymring for hvilke dramatiske konsekvenser det vil få for samfunnet dersom deres egen virksomhet underlegges noen begrensninger, står i kontrast til fraværet av bekymring hos de samme journalistene når det er andres ytringer som sanksjoneres.
Da islamisten Ubaydullah Hussein tidligere i år ble dømt til 120 dagers fengsel i Oslo tingrett for ytringer han hadde fremsatt, var det stor begeistring i avisenes redaksjonelle kommentarer om saken. ”Alle” var tilsynelatende enige om at det må settes grenser for ytringsfriheten. Aftenposten skrev på lederplass at «konklusjonene heldigvis (var) krystallklare», og at «dommen treffer godt». Kaia Storvik i Dagsavisen uttrykte at «det er slik det skal være».
Hussein ble dømt for grove trusler mot journalister og vitner i en rettssak, og hatefulle ytringer mot jøder og homofile etter den såkalte ”rasismeparagrafen”. Det er mye som skiller Hussein-saken fra Schjenken-saken. Men det finnes en viktig parallell: Begge sakene handler om hvilke grenser personvernet setter for ytringsfriheten.
At pressen gjerne er mer kompromissløs i sitt forsvar av ytringsfriheten når deres egen journalistikk sanksjoneres enn når andres ytringsfrihet begrenses, er kanskje forståelig, om ikke imponerende prinsipielt. Men dette handler kanskje også om noe mer. Det kan nemlig se ut til at det er til dels stort sympati for å sanksjonere ytringer som rammer antatt svake grupper. Noe tilsvarende engasjement for vern mot ærekrenkelser som rammer enkeltmennesker uavhengig av gruppetilhørighet, er vanskelig å få øye på. Dette gjelder ikke bare pressen selv, vi ser det også ved at ”rasismeparagrafen” gjerne forsvares varmt av en rekke interessegrupper hver gang det pågår en prinsipiell debatt om ytringsfrihetens grenser. At det ikke finnes noen interessegrupper som forsvarer krenkelsesvernet for mennesker som ikke tilhører en bestemt gruppe, ligger i sakens natur. Det betyr ikke at mennesker som ikke tilhører en gruppe har mindre behov for et slikt vern.
Både ”rasismeparagrafen” og injurielovgivningen verner enkeltmennesker mot krenkelser. Straffelovens § 135a (”rasismeparagrafen”) rammer den som fremsetter «diskriminerende eller hatefulle ytringer» mot noen på grunn av deres hudfarge/nasjonalitet, religion, homofile legning eller nedsatte funksjonsevne. Straffelovens § 246 og § 247 rammer den som ”krenker en annens æresfølelse” eller den som ”skader en annens gode navn og rykte”. Bestemmelsene er til dels overlappende, en krenkelse som rammes av det ene straffebudet vil etter omstendighetene fort kunne rammes av de andre også. Men det er en prinsipiell forskjell på disse bestemmelsene: Førstnevnte verner kun individer som er medlem av en bestemt gruppe, de to sistnevnte verner individet som individ.
Rettslige sanksjoner mot ytringer ”bare” fordi de er krenkende er generelt sett problematisk. I et fritt samfunn må man ha rett til å krenke, og man må tåle å bli krenket, også i offentligheten. Likevel er det gode grunner til at det skal være noen grenser. For eksempel er det rimelig at det stilles krav til at pressen må ha visse objektive holdepunkter for sine påstander, og ikke skal stå helt fritt til å fremsette infamerende beskyldninger mot enkeltpersoner basert på egen synsing, slik Schjenken-dommen fastslår.
Sanksjonering av ytringer handler om å balansere to grunnleggende menneskerettigheter, hensynet til ytringsfriheten og hensynet til personvernet. Spørsmålet er om vi i vår lovgivning har funnet den riktige balansen. I den nye straffeloven (som ennå ikke er trådt i kraft), er straffebudene mot ærekrenkelser fjernet. Det strafferettslige vernet er likevel i noen grad beholdt blant annet gjennom bestemmelser som rammer krenkelser mot privatlivets fred, og ved at ”rasismeparagrafen” er videreført.
Det er ikke nødvendigvis et problem at straffebudene mot ærekrenkelser ikke videreføres. De har omtrent ikke vært brukt de siste tiårene, og det erstatningsrettslige vernet, som ble anvendt i Schjenken-saken, vil bli videreført. Men det er prinsipielt betenkelig at vi dermed får et krenkelsesvern som i enda større grad er basert på en minoritetsgruppetankegang. Den mest utsatte minoriteten i samfunnet er ingen gruppe, men individer som ikke tilhører noen ”utvalgt” gruppe, og ikke har noen interesseorganisasjon til å skrive kronikker for seg. Vi bør definitivt ha et vern mot ærekrenkelser, men det bør være likt for alle. Balansen i dette kan gjenopprettes ved å fjerne også ”rasismeparagrafen” fra den nye straffeloven. Høyre har vedtatt dette i sitt program, men det er ikke klart hva de andre ikke-sosialistiske partiene mener om det, og det er ikke tatt med i regjeringserklæringen. Fjerning av ”rasismeparagrafen” vil uansett vise at vi har fått en mer liberal regjering.
Innlegget er publisert hos Minerva 17.3.14.
Relatert
Vil populismen definere Europa i vårt århundre?
Et ideal på det totalitære mennesket
Ullevål sykehus-saken: Oslo tingrett kan komme i en vanskelig situasjon
Kan Ullevål sykehus reddes?
Norsk forvaltningsrett har en regel om at feil i saksbehandlingen ikke fører til ugyldighet, hvis det er grunn til å tro at feilen ikke kan ha virket bestemmende på vedtakets innhold. EFTA-domstolen fikk spørsmål om regelen kunne brukes i en sak for Oslo tingrett.
Når politikere plukker velgerne
