Bioteknologi

Abort er i dag normalisert. Det samme kan skje med aktiv dødshjelp

Kristin Clemet om om bio-etikk og skråplaneffekten i Morgenbladet.

Publisert: 23. oktober 2016

Mandag våknet vi til nyheten om at ikke bare norske, men også utenlandske kvinner, har rett til å få utført fosterreduksjon i Norge. Årsaken er at alle som oppholder seg i Norge, og som trenger helsehjelp, har krav på å få det. Og ettersom abort er «helsehjelp», er også fosterreduksjon, som er å redusere antall fostre hos en gravid kvinne, definert som helsehjelp.

Jeg må innrømme at jeg ikke reagerte så veldig sterkt. Juridisk er det logisk. Abort og fosterreduksjon er i grunnen det samme: Man provoserer frem en avslutning på et fosterliv, fordi man ikke ønsker å få barnet. Og en utenlandsk kvinne kan jo ha gode grunner for å få utført et slikt inngrep i Norge, enten fordi det forbudt i hennes eget hjemland eller fordi det haster.

Likevel er det noe som skurrer. For var det dette som var meningen med abortloven?

Da abortloven kom, ble den begrunnet med at kvinner kan ha svært tungtveiende grunner til å ønske en abort. Men er det en tungtveiende grunn at man ikke vil ha to barn når man ønsker seg ett? Og er dette en type helsehjelp som Norge bør føle seg forpliktet til å gi til alle, så lenge det er medisinsk forsvarlig?

Det var i alle fall ingen som tenkte på at det skulle være mulig å foreta en selektiv abort ved flerlingesvangerskap da vi fikk loven om selvbestemt abort. Slik sett kan adgangen til fosterreduksjon ses som et eksempel på den såkalte skråplaneffekten – en effekt som følger av stadig nye medisinsk-teknologiske muligheter og våre egne holdninger. Det som ikke var mulig eller greit i 1978, er både mulig og greit i dag.

Hvorvidt det finnes en skråplaneffekt, eller «slippery slope» på engelsk, er omstridt. Noen argumenterer for at den ikke finnes, andre mener at den er reell. Personlig mener jeg at den er reell, og at vi gjenfinner den både i samfunnets lover og normer og i våre egne hoder. Ofte kan skråplaneffekten føre til at samfunnet vårt blir bedre, men det gjelder ikke alltid.

I bio-etiske spørsmål snakker gjerne forskere om en typisk utvikling: Først skjer det en legalisering, det vil si at noe som før var forbudt, blir tillatt. Så skjer det en institusjonalisering ved at institusjonene, for eksempel helsevesenet, påtar seg oppgaver og ansvar de før ikke hadde. Til sist skjer det en normalisering, som innebærer at holdningene endrer seg hos det store flertall. Toleransen for dem som etter hvert kommer i mindretall, blir mindre, selv om de tidligere var i flertall.

Denne utviklingen har vært helt tydelig når det gjelder abort. I dag er det bare et lite mindretall som er mot, eller tør å si at de er mot, loven om selvbestemt abort. Og aksepten for å utvide loven og for eksempel akseptere sene aborter på fostre med utviklingsavvik, som Downs syndrom, synes stadig å bli større.

Det samme ser vi i land som har legalisert eutanasi. Det er blitt betraktet som skremselspropaganda når noen har antydet at en legalisering av aktiv dødshjelp kan føre til at man gradvis endrer syn på hva som er et leveverdig liv, på helsevesenets raison d’être og på hva som skal til for å få hjelp til å dø. I Belgia, for eksempel, ble eutanasi lovlig i 2002, men da bare for pasienter over 18 år, som led av en uhelbredelig og livstruende sykdom, som påførte dem fysiske og psykiske lidelser som ikke var til å bære. I årene etterpå har antallet dødshjelp-tilfeller steget jevnt og trutt, og i 2014 besluttet Belgia å tillate eutanasi også for barn.

Hvor mye holdningene til abort har forandret seg, kom godt frem i forbindelse med debatten om hvorvidt fastleger skulle ha muligheten til å reservere seg mot å henvise til abort. Det førte til voldsomme reaksjoner. Noen mente at bunnen ble nådd da jeg sammenlignet «abort, som er fullt lovlig og lite kontroversielt, med aktiv dødshjelp, som er både omstridt og forbudt», som Dagsavisens Hege Ulstein skrev i en kommentar.

Men det er jo dette som er poenget, at abort er noe som er blitt ukontroversielt med tiden – mens også aktiv dødshjelp en dag kan bli tillatt, institusjonalisert og normalisert. I land som har innført eutanasi, ser det ut til å være et voksende flertall som er for dette, og som ønsker å tillate eutanasi med stadig mindre restriktive kriterier. Jeg tror det er opplagt for alle i Norge i dag at fastleger bør få muligheten til å reservere seg mot å henvise til aktiv dødshjelp, dersom dette blir tillatt. Men vil vi mene det samme noen tiår etter at vi er blitt vant til det, eller blir dette også en mindretallsposisjon som kan utløse voldsomme protester?

Det er mange som mener at «alt var bedre før».

Det mener ikke jeg.

Jeg mener at nesten alt er bedre enn det var før.

Likevel er ikke alt som skjer, et fremskritt. Moderne teknologi kan brukes til både overvåkning, krigføring og sortering. Derfor er det selvsagt helt avgjørende i et liberalt demokrati at vi diskuterer hvor grensene skal gå. Hvor langt skal staten kunne gå i å overvåke og sortere våre liv for å skape et trygt og «perfekt» samfunn?

En fosterreduksjon er ikke nøyaktig det samme som en vanlig abort. Den er mer risikabel, og den åpner for seleksjon på grunnlag av egenskaper ved fostrene. Hos mange vekker nok også fosterreduksjon sterkere følelsesmessige reaksjoner enn en vanlig abort.

Jeg vet ikke om det, juridisk sett, ville være mulig å forby fosterreduksjon – eller å unnlate å tilby denne typen «helsehjelp». Men hvis det var mulig – hva ville tale mot?

Får vi et kvalitativt dårligere samfunn, eller helsevesen, hvis ikke staten tillater og tilbyr hjelp til fosterreduksjon? Eller kan det tenkes at det er grenser – også for denne typen politikk?

Innlegget var publisert i Morgenbladet fredag 21. oktober 2016.