Vedtaket om lærernorm viser en manglende respekt for både skattebetalerne og forskerne

Jeg syns det er grunn til å være opprørt, både på vegne av forskerne dette gjelder og på vegne av skattebetalerne som finansierer forskningen, skriver Kristin Clemet.

Kristin Clemet

Publisert: 14. desember 2017

I forbindelse med behandlingen av statsbudsjettet for 2018 har KrF fått gjennomslag for å innføre en lærernorm i norsk skole, det vil si et tak på hvor mange elever det kan være per lærer. Den vedtatte normen sier at det fra høsten 2018 skal være maksimalt 16 elever per lærer på 1. – 4. trinn og maksimalt 21 elever per lærer på 5. – 10. trinn. Fra høsten 2019 skal tallene nedjusteres til maksimalt 15 og 20 elever per lærer, ifølge Utdanningsdirektoratet.

Men hvorfor er vedtaket kontroversielt?

En grunn er selve utformingen av vedtaket, som tilsier at normen skal gjelde på hver enkelt skole.

Hvis regelen var at det i gjennomsnitt ikke skal være mer enn 16 og 21 elever per lærer i Norge, ville nemlig lærernormen vært oppfylt for lengst. I Norge er det i gjennomsnitt 15,3 elever per lærer på 1. – 4. trinn, 16,7 elever per lærer på 5. – 7. trinn, og 18,3 elever per lærer på 8. – 10. trinn.

Hvis regelen var at det i gjennomsnitt ikke skal være mer enn 16 og 21 elever per lærer i hver enkelt kommune, ville det vært litt vanskeligere. Det er nemlig forskjeller i lærertetthet mellom kommunene. Hovedmønsteret er at små kommuner har færre elever per lærer enn store kommuner har, men det er også forskjeller mellom de store kommunene. Ifølge Aftenposten oppfyller 170 kommuner lærernormen allerede, og de vil derfor ikke få noen glede av den, mens landets fem største kommuner får mer enn 40 prosent av de nye lærerne (forutsatt at de lar seg rekruttere).

En regel som tilsier at det i snitt ikke skal være mer enn 16 elever per lærer på hver enkelt skole, blir straks enda vanskeligere. Det finnes mange skoler med svært få elever per lærer, og det finnes – særlig i de store byene – skoler med flere enn 16 elever per lærer. I Finnmark, som jevnt over har ganske dårlige skoleresultater, er det få elever per lærer på de fleste skoler – mens Oslo, som jevnt over har ganske gode resultater, har mange flere skoler med mange elever per lærer. Ifølge Utdanningsdirektoratet har i alt 32 prosent av grunnskolene med elever på 1. – 4. trinn en gruppestørrelse på over 16 elever per lærer.

Det er denne siste typen lærernorm som KrF nå har fått gjennomslag for, det vil si at det i snitt ikke kan være mer enn 16 elever per lærer på hver skole med 1. – 4. trinn og ikke mer enn 21 elever per lærer på 5. – 10. trinn. Det betyr at Oslo, som allerede har gode resultater, må tilføres mange flere lærere, mens Finnmark, som kanskje kunne trenge flere lærere, nesten ikke får noen.

Den andre grunnen til at vedtaket er kontroversielt, er at alle tiltak som kan tenkes å forbedre norsk skole, og som koster penger, må vurderes opp mot hverandre. Ingen partier har råd til alt. Hvis Stortinget velger å bruke svært mange penger på å øke lærertettheten, kan ikke de samme pengene brukes på noe annet. Det blir med andre ord mindre penger til for eksempel å øke lærerkompetansen, dersom man bruke mye penger på å øke lærertettheten. Og siden det er slik, er det også viktig å vite hva som virker best.

Det har lenge vært hevdet at flere lærere vil føre til at elevene lærer mer. Det ville i så fall være et godt argument for å satse på flere lærere. Problemet er bare at forskningen, herunder også den norske, nokså entydig viser at dette ikke stemmer. KrFs stortingsrepresentant Hans Fr. Grøvan kritiserer i Aftenposten i dag min kollega Anne Siri Koksrud Bekkelund for å påpeke dette. Han mener at hun dermed «viser en arrogant holdning til den erfaringsbaserte kunnskapen hos lærerne, foreldre og elever». Utsagnet virker merkelig, for poenget med mye av forskningen er jo nettopp å fremskaffe «erfaringsbasert kunnskap».

Den tredje grunnen er, etter min mening, den viktigste.

For cirka tre år siden fikk KrF gjennomslag for å bruke nesten 500 millioner kroner årlig for å øke lærertettheten på småskoletrinnet. Samtidig ble KrF og regjeringen enige om at det skulle forskes på hvordan økt lærertetthet kan virke på en positiv måte. Programmet LÆREEFFEKT i Norges Forskningsråd har blant annet gitt støtte til prosjekter som skal undersøke mulige effekter av målrettet styrking av lærertettheten opp mot leseopplæring og matematikk.

Det ble bevilget penger til forskning, og i budsjettet for 2018 står det følgende om den forskningen som nå pågår: «Inntil 120 millioner 2015-kroner skal nyttast til forsking på effektar av fleire lærarstillingar på 1. – 4. trinn. Målet med forskingsprosjektet er å utvikle kunnskap om effektane av ulike former for auka lærartettleik i småskolen. Forskningsprosjektet skal vare ut skoleåret 2019-20».

KrF har altså vært med på å sette i gang viktige forskningsprosjekter, som koster millioner av kroner, og som nå bare ignoreres og kanskje må avbrytes, fordi partiet ikke har tid til å vente på de resultatene det har bedt om, og som kan vise seg å være svært viktige. Det inngir dessverre ikke respekt.

All politikk kan ikke og bør ikke styres av kunnskap og forskning. Alt kan ikke «bevises». Man kan, helt legitimt, ha verdier som overstyrer forskningen – og man kan ha mål om å oppnå noe annet enn forskningen foregir å finne ut av.

Men man kan og bør være ærlig om det man gjør. Og man bør ikke sløse bort millioner av kroner på forskning, dersom man ikke har tenkt å ta hensyn til den.

Jeg syns det er grunn til å være opprørt, både på vegne av forskerne dette gjelder og på vegne av skattebetalerne som finansierer forskningen.

Artikkelen er publisert på Clemets blogg 14.12.17.

Fotnote: Det finnes mange mål for lærertetthet. Det enkleste er å se på antall elever per lærerårsverk i grunnskolen, som ligger nokså stabilt på litt under 11 elever. Det er altså gjennomsnittlig én lærer per 11 elever i norsk skole, og i tillegg kommer assistenter og andre yrkesgrupper, som ikke er lærere. Dette tallet gir likevel ikke et realistisk bilde av den faktiske undervisningssituasjonen, bl.a. fordi en del lærere for eksempel driver med spesialundervisning. Derfor bruker man en annen definisjon på lærertetthet, som gir et mer realistisk bilde av en ordinær undervisningssituasjon, og det er denne definisjonen («gruppestørrelse 2») jeg har lagt til grunn i denne artikkelen.

Publisert: 10. november 2022