Fredag la kunnskapsminister Tonje Brenna frem regjeringens forslag til ny lov om friskoler.

«Lov om frittståande skolar (friskolelova)» skal igjen endre navn til «lov om private skolar med rett til statstilskot (privatskolelova)».

I tillegg foreslår regjeringen at færre skoler skal kunne få statstilskudd, og at kommuner (grunnskoler) og fylker (videregående skoler) skal få større muligheter til å hindre etablering av nye friskoler eller endringer av eksisterende friskoler.

Brenna debatterte saken i Dagsnytt 18 samme kveld.

I den debatten etterlater hun to inntrykk.

Det ene inntrykket jeg får, er at Arbeiderpartiet gradvis har utviklet en mye sterkere ideologisk motstand mot initiativer som kommer fra private, enten det er enkeltpersoner, organisasjoner eller bedrifter. Alt bør helst eies og drives av det offentlige. Gjennom forbud og påbud, oppkjøp og kontroll skal stadig mer underlegges politisk styring og ensretting, og eies og drives av stat og kommuner.

Jeg tror ikke Arbeiderpartiets strateger bør være så veldig forundret, hvis de hører om moderate velgere som savner den mer pragmatiske linjen som Brundtland og Stoltenberg sto for.

Det andre inntrykket jeg får, er at Brenna, i likhet med mange andre på venstresiden, ikke gjør noe for å klargjøre hva debatten dreier seg om. Hun gjør snarere sitt beste for å tilsløre det.

Jeg tror ikke det er tilfeldig at programlederen i Dagsnytt 18 hadde problemer med å forstå saken. Det skyldes regjeringens egen kommunikasjon, som strategisk er lagt opp slik at folk ikke helt skal skjønne at det er forskjell på frittstående skoler og rene private skoler.

Forskjellen er, kort forklart, denne:

En frittstående skole (friskole) er en skole som oppfyller kravene til å få offentlig tilskudd i henhold til friskoleloven.

Kravene er blant andre at skolen ikke kan ta inn de elevene den vil, men må ta dem inn i den rekkefølgen de melder seg. Dersom det blir oversøkning, må inntakskriteriene være saklige og godkjennes av departementet. Skolene kan bare ta begrenset med egenandeler (inntil 15 prosent av driftsutgiftene i den offentlige skolen), og eierne kan ikke ta ut noen former for utbytte. Eierne er som regel private (enkeltpersoner, organisasjoner eller bedrifter), men kan også være offentlige. Det er for eksempel ingenting i loven som hindrer staten i å etablere en friskole.

En privat skole er en skole som eies av private. Den må bare ha godkjenning etter opplæringsloven. Skolen kan ta inn de elevene den selv vil, den kan ta så høye skolepenger den vil, og eierne kan ta ut så mye utbytte de vil.

I Norge har vi ikke skoleplikt, men opplæringsplikt, og det er opplæringsplikt i 10 år. Denne opplæringsplikten kan fylles på fire ulike, juridisk likeverdige måter: Man kan gå på en offentlig skole, en frittstående skole, en privat skole eller få hjemmeundervisning.

Alt i alt er det fire prosent av grunnskoleelevene som ikke går på kommunale skoler. På grunn av rødgrønne politikere, som ikke vil skille mellom frittstående skoler og private skoler, selv om de er vesensforskjellige, er det umulig å finne ut hvordan disse elevene fordeler seg. Men jeg tror vi kan anta at ca. 3,9 prosent går på friskoler, mens ca. 0,1 prosent enten går på private skoler eller får hjemmeundervisning.

For å illustrere hvor stor forskjellen mellom frittstående skoler og privatskoler er:

Å gå på en frittstående skole koster typisk 2000 – 3000 kroner i måneden, 10 måneder i året. I løpet av 10 år kan skolepengene altså komme opp i 200.000 – 300.000 kroner. Egenandelen er i mange tilfeller lavere enn den er i SFO, som er et kommunalt tilbud, og mange har rabatterte priser for søsken og familier med lave inntekter.

Å gå på en privatskole koster typisk det samme i løpet av ett år. Her er det ikke like mange eksempler, men Oslo International School, som er en non-profit privatskole, koster mellom 250.000 og 300.000 pr år. Går man der i 10 år, blir det altså skolepenger på til sammen innpå tre millioner kroner.

Prisene er ekstremt forskjellige, nettopp fordi frittstående skoler (i hovedsak) er offentlig finansierte.

Det Brenna ikke sier, er at graden er offentlig finansiering er et politisk valg. I Norge er friskolene gjennomgående fattige: De mottar bare 85 prosent av driftsutgiftene i den offentlige skolen, og de mottar ingenting til å dekke kapitalkostnader eller husleie. Samtidig har de ikke lov til å ta egenandeler for elevene for mer enn de resterende 15 prosent av driftsutgiftene. Penger til å dekke husleiekostnader må altså «trylles» frem gjennom innsamlingsaksjoner og dugnader.

Brenna og venstresiden står helt fritt til å øke tilskuddet, slik at egenandelene blir mindre. Mange andre land har gjort det.

Det er også merkelig å påstå at friskolene «tar ressurser» fra den offentlige skolen. Elevene kan tross alt ikke gå på mer enn én skole av gangen. Hvis en elev velger å slutte på den kommunale skolen og heller begynne på steinerskolen, er det selvsagt ikke urimelig at hen får med seg noen av de ressursene som ville ha blitt brukt i den offentlige skolen. Samtidig er det ikke urimelig at den offentlige skolen har bedre offentlig finansiering enn friskolene har, siden de offentlige skolene har andre plikter enn friskolene har, blant annet til å ta imot alle elever som melder seg.

Brenna ville knapt ha passert en løgndetektor når hun snakker om de påståtte konsekvensene av å ha friskoler. Hun viser til hva vi «vet» fra andre land, som har «brorparten av tilbudet» i private skoler, for der deles visstnok folk seg etter religion, interesser og økonomi.

Dette er bare tull.

Det finnes ingen land i OECD (og knapt heller i autoritære eller fattige land) som har «brorparten» (altså mesteparten) av elevene i private skoler eller i frittstående skoler. Det eneste landet jeg vet om, er Nederland – der det store flertallet av elevene går i friskoler. Det er historiske årsaker til at det er slik, men det har ingen av de negative konsekvensene som Brenna påstår. Nederland har etter alle solemerker en svært god skole.

Av andre land som utmerker seg, er for eksempel England, som, relativt sett, har en høy andel elever i private skoler (blant annet kostskoler), og Danmark, som har en høy andel elever i friskoler. Men gjennomgående går de aller fleste elever i alle land på offentlige skoler. I England går antagelig godt over 90 prosent av grunnskoleelevene i offentlige skoler.

Det vanlige bildet i alle land er altså at det store flertallet av elever går i offentlige skoler, at mange færre går i offentlig finansierte friskoler (underlagt ulike typer regler), og at noen ytterst få går på rene privatskoler. Enda færre får hjemmeundervisning.

Brenna har ikke noe belegg for å hevde at friskolene bidrar til større skiller mellom dem som har god og dårlig økonomi. Det er, blant annet fordi venstresiden ikke er interessert, gjort lite forskning på friskoler. Men den forskningen vi har, viser ingen forskjeller mellom elevenes familier når det gjelder sosioøkonomisk bakgrunn.

At Brenna fremhever religiøse skiller virker bare underlig, for dette er jo skoler hun selv gjerne vil prioritere. Hun vil ikke ha profilskoler, som legger spesiell vekt på realfag eller kunst og kultur, men hun syns det er greit med kristne eller muslimske friskoler som legger spesielt stor vekt på realfag eller kunst og kultur.

Et av de merkeligste argumentene fra Brenna og regjeringen er at vi ikke trenger friskolene, fordi også den offentlige skolen kan utvikle spesielle profiler og for eksempel være en skole som legger vekt på dans eller realfag. Men dette gir jo ikke mening når Brenna og venstresiden samtidig er motstandere av fritt skolevalg. Hvis offentlige skoler skal kunne tilby det samme som friskolene kan, hvilket i seg selv er utmerket, så må det jo også være mulig å velge disse skolene!

«Målet må være at alle synes at det er naturlig å gå i offentlig skole», sier Brenna, fordi det er slik man får «være del av et fellesskap».

Dette er en ekskluderende tankegang. Elever som går på offentlige skoler i Harstad, på Holmlia og på Hovseter har ikke mer til felles enn de som går på Hovseter (kommunale) skole og Rudolf Steinerskolen på Hovseter.

Arbeiderpartiet skaper falske og ekskluderende forestillinger om fellesskap, og det er trist.