Forskning

Svar til Klassekampen om forskning og politikk

Ingen mennesker er nøytrale, men vi kan, når vi mener det er riktig og viktig, forsøke å se og drøfte ting objektivt. Det gjør gode forskere når de forsker. I en debatt kan det være vanskeligere.

Kristin Clemet

Publisert: 23. desember 2019

I går sendte jeg dette innlegget til Klassekampen. Det var for langt, så da publiseres det som blogginnlegg i stedet. God jul!

I Klassekampens leder 21. desember skriver Mari Skurdal at jeg «går langt i å diskreditere» forskere, fordi forskere har politiske holdninger og verdier.

Det er feil.

Hun kan umulig ha lest det blogginnlegget hun kommenterer, skikkelig, for der skriver jeg tvert om: Det er helt uproblematisk at forskere har politiske holdninger og meninger.

Det jeg skriver om, er at det er viktig å være klar over at også forskere har meninger som de påvirkes av, at det ikke finnes noen normfrie rom, og at dette kan være et problem. Det kan for eksempel være et problem hvis det som åpenbart er politisk, blir forsøkt fremstilt som nøytralt, eller det kan være et problem, hvis hele forskningsfelt er for ensidig, fordi forskerne på feltet stort sett deler de samme politiske holdningene.

Dette betyr ikke at jeg stiller spørsmål ved kvaliteten på forskningen. Den er selvsagt variabel, uansett hvilke politiske holdninger forskerne har, men det er et annet spørsmål, som jeg ikke har berørt.

Det jeg har berørt, er hvordan forskeres holdninger og verdier kan påvirke dem. Det kan for eksempel påvirke hvilke spørsmål de stiller, hvilke temaer de forsker på, hvordan de tolker forskningsresultater, hvordan de velger å delta i den offentlige debatten osv.

For å ta et overtydelig eksempel: Da kronprinsparet for en tid tilbake valgte en privatskole og en friskole for sine barn, vakte det oppsikt og debatt. En forsker som skulle kommentere en undersøkelse vedrørende dette skolevalget, la samtidig til at han selv var «sterkt kritisk» til valget de hadde gjort, fordi de valgte «bort det som skaper et likere Norge». Dette er et politisk utsagn, som det ikke kan gis noe forskningsmessig belegg for, men det gjør ikke nødvendigvis forskningen til vedkommende forsker uinteressant.

Et mindre tydelig eksempel så vi over to sider i Dagens Næringsliv 21. desember, der mitt poeng blir veldig godt illustrert.

DN tar utgangspunkt i det faktum at Gini-koeffisienten, som måler ulikhet, gikk ned i 2018, ifølge SSB. Dette har Siv Jensen brukt til å skryte av regjeringens politikk.

Både Rolf Aaberge, som er en av Norges fremste ulikhetsforskere, og Siv Jensen uttaler seg om dette i DN. Aaberge legger vekt på flere forhold som taler for at ulikheten i realiteten er større enn statistikken viser, mens Siv Jensen også legger vekt på forhold som taler for at ulikheten i realiteten er mindre enn statistikken viser. Og poenget er: Begge har rett, og derfor er det ingen som vet hva ulikheten ville ha vært, dersom alle de forholdene som de nevner, hadde vært tatt med. Og hadde vi visst det, ville vi fortsatt ikke visst hvordan ulikheten i Norge da hadde vært i forhold til ulikheten i andre land, siden vi ikke vet om våre tall da ville vært sammenlignbare med ulikhetstall fra andre land.

Aaberge og Jensen velger begge hvilke momenter de vil trekke frem, og slik skapes en debatt som går rett inn i den politiske debatten, noe Aaberge selvsagt vet. Men dette har ingenting med kvaliteten på Aaberges forskning å gjøre.

Det samme skjedde i Klassekampens oppslag. Tre forskere uttalte seg, og alle valgte å kommentere den lille nedgangen i ulikhet med argumenter som kom «fra venstre», enda bildet selvsagt også kunne vært nyansert «fra høyre». Og dette er, når sant skal sies, det mest vanlige i Norge, selv om det finnes unntak: Rolf Aaberge har for eksempel, i likhet med Civita, slått ned på sterkt overdrevne advarsler fra blant andre tankesmien Agenda, om at Norge kan være på full fart mot et Downton Abbey-samfunn.

Ingen mennesker er nøytrale, men vi kan, når vi mener det er riktig og viktig, forsøke å se og drøfte ting objektivt. Det gjør gode forskere når de forsker.

I en debatt kan det være vanskeligere. Skurdal skriver for eksempel at de tre forskerne alle pekte på «at Gini-koeffisienten er et internasjonalt og anerkjent mål på ulikhet, men at det er mye den ikke fanger opp. Dessuten påpeker de (altså forskerne – min anm.) at selv ved bruk av Gini-koeffisienten, så har ulikheten steget fra 23,1 til 25,1 de siste ti årene».

Og det har de tre forskerne rett i. I 2009 var Gini 23,1, mens den altså var 25,1 i 2018. Men hadde de vært Siv Jensen, så hadde de kanskje i stedet tatt utgangspunkt i 2008, som vel også kan sies å være ti år før 2018. Da var nemlig Gini 24,0.

Klassekampen skriver at jeg i mitt blogginnlegg ikke går inn på hva som er unøyaktig eller feil i oppslaget til avisen. Men det gjør jeg, og poenget mitt er helt klart: Det er lite eller ingenting som er feil. Men det er et valg av argumenter og momenter som til sammen gjør oppslaget lite nyansert.

Og slik kan det altså bli, selv om det er forskere som deltar i debatten. Å si det trodde jeg ærlig talt var å slå inn åpne dører.

Artikkelen er publisert på Clemets blogg 23.12.19.

Publisert: 7. november 2022