Stem på det partiet du liker best, hvis du vet hvilket parti du liker best!
Å stemme taktisk kan være en risikosport, skriver Kristin Clemet i et blogginnlegg.
Publisert: 9. september 2017
Det er veldig mye å si om den valgkampen som nå snart er slutt, og det skrives allerede interessante kommentarer, som for eksempel denne av Frank Rossavik i Aftenposten i dag.
Selv skal jeg avvente valgresultatet før jeg sier altfor mye om hva jeg mener.
På ett punkt syns jeg likevel valgkampen fortjener en kommentar allerede nå – før flertallet av velgerne skal stemme.
Jeg syns nemlig valgkampen, i uvanlig grad, har vært skjemmet av skremsler og oppfordringer til velgerne om å stemme på et annet parti enn det som egentlig står dem nærmest.
Det har florert med påstander om at en stemme til et gitt parti, egentlig er en stemme til et annet parti – eller til en bestemt politiker i et annet parti eller feil regjering. I den grad slike oppfordringer kommer fra partiene selv, syns jeg nesten det er en ufin måte å drive valgkamp på.
Det som det oppfordres til, er en form for taktisk stemmegivning, det vil si at velgere skal stemme på et annet parti enn det som står dem nærmest. Mange velgere greier ikke å finne ut hvilket parti som står dem nærmest, men det er selvsagt også mange som greier det: Det er det partiet de er mest enig med eller minst uenig med, eller det partiet de, av ulike årsaker, føler seg mest hjemme i.
Det er alltid noen velgere som stemmer taktisk. Typiske forklaringer på at de gjør det, er at de vil hjelpe et annet parti enn sitt eget over sperregrensen – eller at de ikke vil stemme på sitt eget parti, fordi det likevel ikke vil nå over sperregrensen. De siste dagene har jeg snakket med folk som tilhører begge disse kategoriene: En velger som egentlig liker Venstre best, vurderte å stemme på et annet parti, fordi Venstre kanskje likevel ville havne under sperregrensen, og fordi stemmen hennes derfor ville være «bortkastet». En velger som egentlig liker Høyre best, lurte på om han skulle stemme Venstre for å hjelpe Venstre over sperregrensen. Hvis begge gjorde slik de vurderte, ville altså effekten bli +/- null.
Disse velgerne som jeg her har nevnt, har likevel hatt noen forståelige beveggrunner for å vurdere taktisk stemmegivning. Verre er det når politiske motstandere bruker skremsler for å lure velgerne til å la være å stemme på sitt eget parti. Det foregår stygge kampanjer for å få Venstre-folk til å stemme rødgrønt – og denne måten å argumentere på, brukes også av våre fremste politikere: Jonas Gahr Støre mener at en stemme til KrF er en stemme til Frp – hvilket får Knut Arild Hareide til å slå tilbake og peke på at det å si noe slikt, er like usaklig som å si at en stemme til Arbeiderpartiet er en stemme til Rødt. Men det fins nok også dem på høyresiden som bruker denslags argumenter. Men som Venstre-leder Trine Skei Grande sa i partilederdebatten på NRK i går: En stemme til Venstre er en stemme til Venstre.
Å stemme taktisk kan være en risikosport. Valgsystemet er komplisert, og i verste fall risikerer man å bidra til et utfall som er det motsatte av det man ønsker seg. Folk kan, for å sitere valgforskeren Anders Todal Jensen, bli «så lure at de lurer seg selv».
Er så taktisk stemmegivning alltid dumt?
Kanskje ikke alltid. Hvis man reelt sett står mellom to partier og ikke foretrekker noen av dem foran det andre, kan man gjerne forsøke å hjelpe et parti over sperregrensen eller til å få sistemandatet i fylket.
Men hvis man vet hvilket parti man foretrekker, bør man stemme på dette partiet. Demokratiet fungerer tross alt best, hvis de med klare partipreferanser stemmer på det partiet de liker best.
Godt valg!
Innlegget er publisert på Clemets blogg 9.9.17.
Mer fra bloggen
Skal ha, skal ha!
På tide med en ny maktutredning, men Gaute Skjervø bommer totalt
DemokratiPolitikk og samfunn
Er det bra for ettåringer å være i barnehage?
Solid borgerlig flertall, men holder det til 2029?
Nei, fyllerør på bar er ikke tegn på generell ukultur
