Solveig Ruud vs Fake News 1 – 0

Jeg tror at medienes manglende vilje eller evne til å undersøke fakta, og tendensen til bare å referere eller være arena for fremføring av alternative fakta, gjør at fake news ikke fremstår som så spesielt, skriver Kristin Clemet.

Kristin Clemet

Publisert: 17. april 2017

Når påsken er over, er det snart et nytt landsmøte.

Kommende helg er det Arbeiderpartiet som skal i ilden.

Som sedvanlig vil mediene være fulle av forhåndsomtaler, intervjuer, meningsmålinger og nøye planlagte saker, som enten løfter eller legger snublestener for vedkommende parti, slik det hittil er skjedd med både Høyre, SV og Venstre. En av forhåndssakene før Arbeiderpartiets landsmøte kom i VG i dag, for øvrig positivt vinklet for Arbeiderpartiet, siden oppslaget nesten utelukkende fokuserer på «kampen» mellom Støre og Solberg og ikke på den kraftige tilbakegangen Arbeiderpartiet har på målingen.

Jeg antar at en av de journalistene vi vil høre fra før Arbeiderpartiets landsmøte, er Aftenpostens Solveig Ruud. Forut for hvert landsmøte lager hun saker der hun oppsummerer sitt inntrykk etter det som må være en svært grundig gjennomgang av partienes programmer og programforslag.

Solveig Ruud lager selvsagt også andre saker, og noen av dem er veldig informative – som for eksempel denne saken om støtten til barnefamiliene, som dels ga oss en oversikt over omfanget og arten av støtte til barnefamiliene og hva partiene mener, samtidig som den varslet om at et offentlig utvalg snart ville legge frem forslag som ville kunne føre til enda mer debatt.

I disse «fake news»-tider syns jeg det er grunn til å rose journalister som Solveig Ruud. Jeg tror nemlig problemene med såkalte falske nyheter hadde vært langt mindre, hvis journalistikken, etter beste evne, var mer opptatt av å analysere og rapportere om fakta – fremfor å være en arena for aktører som fremfører «alternative fakta», unyanserte synspunkter eller i verste fall løgn.

Jeg tror ikke noen greier å være helt nøytrale – heller ikke Solveig Ruud. Men en journalist som virkelig ønsker å være det, vil nok greie det ganske godt. Og hvis mange nok ønsker det og greier det ganske godt, blir resultatet godt nok.

Problemet er at journalistikk i dag i for liten grad greier å finne frem til fakta – eller, for å si det litt mer svulstig, til sannheten. Mange journalister nøyer seg med å rapportere om påstander som blir fremsatt uten å ta stilling til dem. Det er selvsagt mange debatter der det ikke finnes objektive fakta, for også politikere har verdier og meninger som ikke kan eller bør etterprøves av noen journalist. Men i debattene fremføres det også fakta som kan etterprøves.

Å etterprøve slike fakta burde være en kjerneoppgave for journalister. Hvis det ikke er viktig å få klarlagt om for eksempel arbeidsledigheten er 50.000 eller 100.000, eller om «de store pengene» er brukt til skattelette eller noe annet – hva skal vi da med journalister? Man kan tenke seg at slike oppgaver overlates til andre, som for eksempel til tankesmier eller til faktasjekking som er «outsorcet» til andre. Men det vil være et nederlag for kvalitetsjournalistikken om ikke den også ser dette som en viktig oppgave.

Falske nyheter er ikke nytt. Vi som har levd en stund, kjenner begrepet «avisand». Det nye er at «avisendene» sprer seg vanvittig raskt, og at teknologien gjør at man kan «herme» etter ekte nyheter på en mye mer troverdig måte.

Men det mest fascinerende er at så mange tror på dem. Og hvorfor gjør de det?

Jeg tror at medienes manglende vilje eller evne til å undersøke fakta, og tendensen til bare å referere eller være arena for fremføring av «alternative fakta», gjør at «fake news» ikke fremstår som så spesielt. Alle kan simpelthen holde seg med de «alternative» faktaene de vil.

Det er virkelig et stort behov for kvalitetsjournalistikk nå. Men kvalitetsjournalistikk er ikke per definisjon alt det som står, høres eller sees i tradisjonelle medier. Noen gjør et svært viktig arbeid – andre gjør det ikke. Og for mange mangler det ressurser, siden det å bruke tid på å undersøke fakta, er tid- og ressurskrevende.

Solveig Ruud er slett ikke alene.

Men hun er et godt eksempel på en som ofte forfølger journalistiske idealer som alle nå burde hegne om.

Innlegget er publisert på Clemets blogg 17.4.17.

Publisert: 31. august 2023