Sløseriombudsmannen, Ytringsfrihetskommisjonen og kunstnerne

Det er ikke helt lett å forstå hva debatten om Ytringsfrihetskommisjonen og Sløseriombudsmannen handler om – men jeg tror det er minst fem ulike debatter.

Kristin Clemet

Publisert: 7. juli 2021

Etter at Begard Reza trakk seg fra Ytringsfrihetskommisjonen, og 15 kunstnerorganisasjoner støttet et opprop fra Norske Dansekunstnere mot Ytringsfrihetskommisjonen, ser dette ut til å bli årets sommerdebatt: Hvor bør vi trekke grensene for ytringsfrihet – og hva bør vi tåle av ubehagelige ytringer?

Det har ikke vært lett å få tak i substansen i debatten, for den inneholder i virkeligheten flere debatter:

For det første: Hvilke ytringer skal være lovlige?

Ytringsfriheten er ikke absolutt. Loven setter mange grenser. Det er for eksempel forbudt for mange yrkesgrupper å bryte taushetsplikten, det er forbudt å ærekrenke andre individer, og det er forbudt å oppfordre til voldelige handlinger – for å nevne noe. Noen av de mest omdiskuterte paragrafene de senere tiårene har vært blasfemiparagrafen og forbudet mot hatefulle ytringer mot bestemte grupper («rasismeparagrafen»).

Det er uklart for meg om det er noen av aktørene i debatten som vil bruke loven til å begrense ytringsfriheten ytterligere – eller om de for eksempel «bare» vil at politiet skal prioritere etterforskning av mulig ulovlige ytringer høyere, slik politiet nylig gjorde i forbindelse med Lan Marie Berg.

Begard Reza og andre påpeker uansett at posisjonene i debatten er preget av at høyre- og venstresiden har forskjellig ståsted. Mange på høyresiden er for tiden mer kompromissløse forsvarere av ytringsfriheten enn mange på venstresiden er. De er blant annet mer opptatt av å få frem at ytringsfriheten nettopp er til for å beskytte de ubehagelige ytringene, og at det derfor ikke kan forventes at man som aktør i det offentlige rom for eksempel går fri for usaklig kritikk. Også i Snorre Valens omdiskuterte artikkel om 22. juli i Aftenposten forleden, ble vi minnet om dette skillet mellom høyre- og venstresiden når vi diskuterer ytringsfrihet vs. ytringsansvar.

Jeg tror Reza og andre har rett i dette. Det finnes selvsagt unntak, både på venstre- og høyresiden, men det store bildet er at de som er opptatt av temaet på høyresiden, er mer konsekvente forsvarere av en vid ytringsfrihet. Også i diskusjonene om «rasismeparagrafen» og «blasfemiparagrafen» har dette vært tilfellet.

Dette betyr ikke at det alltid har vært slik eller at det ikke finnes områder hvor det er omvendt. Man kan kanskje si at høyresiden har en slags før-demokratisk opprinnelse i embetsmannsstaten som var opptatt av «ro og orden» og derfor heller ikke var så glad i kritikk av staten. Høyresiden har antagelig også vært mer restriktiv enn venstresiden når det gjelder balansen mellom offentlig ansattes taushets- og lojalitetsplikt på den ene side og ytringsfrihet på den annen.

For det annet: Hva slags ytringskultur vil vi ha, og hva må vi tåle?

Det finnes mange ytringer som er og må være lovlige, som vi hver for oss, og på ulike måter, kan finne ubehagelige, støtende, latterlige, idiotiske, kunnskapsløse og umoralske. Det opplever de fleste av oss hver eneste dag.

Mange opplever også at slike ubehagelige ytringer rettes direkte mot dem selv, eller mot en eller annen gruppe som de tilhører eller antas å tilhøre. Dette har for eksempel politikere alltid opplevd. Den gangen vi hadde såkalte partiaviser ble det, også sett med dagens øyne, skrevet utrolig nedlatende og negative ting om navngitte politikere som avisene ikke støttet.

Dette fenomenet har likevel tiltatt enormt de senere år på grunn av sosiale medier. Alle kan uttrykke seg i det offentlige rom, og de kan gjøre det raskt og anonymt og uten å tenke på konsekvensene. Det har noen positive sider, siden det kan virke demokratiserende – men det har også noen åpenbare negative sider. Som jeg skrev i denne artikkelen, finner vi både det verste og det beste på sosiale medier: «Det finnes sjokkerende mye ondskap, sjikane, uvennlighet og ubetenksomhet på sosiale medier. Det finnes også politiske og kommersielle interesser som bedriver ren manipulasjon.

Men det finnes også mye som er positivt.

Det er fortsatt et hav av muligheter på nettet for dem som vil lære noe, bli opplyst eller komme i kontakt med andre. Og det finnes mange som er oppriktig nysgjerrige, vil lese og diskutere, gi ros, glede seg over andres fremgang og dele deres sorger.»

Noen opplever mer hets, sjikane og ubehageligheter enn andre. Må de – eller vi – tåle det?

Vi hører ofte at «det må du tåle». Men for mange er det ikke så mye et spørsmål om å tåle det, for det er det mange som gjør. De knekkes ikke personlig av det, og de har ikke tenkt å foreslå noe forbud eller forsøke å nekte noen å uttrykke seg.

For mange blir det nok mer et spørsmål om å gidde. Det er rett og slett utmattende og nedslående å være vitne til eller bli oppholdt med så mye negativitet. Selv har jeg derfor tatt mine forholdsregler: Jeg ytrer meg mye mindre på sosiale medier, særlig på Twitter, og jeg er mer påpasselig med hva jeg ytrer meg om og hvordan jeg gjør det.

Men som jeg har påpekt flere ganger før, så er dette naturligvis mye verre for mennesker som ikke er like tilårskomne og trent med å være i offentligheten som jeg er. Mange unge mennesker, som er i ferd med å tre inn i den offentlige samtalen, trekker seg raskt tilbake igjen når de merker hvordan det står til på sosiale medier.

Jeg skulle derfor veldig gjerne ha bidratt til en bedre ytringskultur, dels ved, etter beste evne, å gå foran med et godt eksempel, og dels ved å bidra til en debatt om problemet.

Det siste forsøkte jeg i 2018. Da skrev jeg om utviklingen på Twitter – og jeg skrev et innlegg til, etter at jeg fikk et svar fra Dagfinn Nordbø. Nordbø var blant dem som satte standarden for responsen jeg fikk, og som stort sett var ekstremt negativ. Den dag i dag er mine «klager» over «tonen i debatten» en stående vits blant venstreside-folk på Twitter.

Jeg legger nå merke til at mange mener at vi må forstå hvor hardt det er for en del kunstnere, fordi de også møter mye hets på sosiale medier. Jeg har prøvd å finne ut om ubehaget de opplever, er annerledes, mer omfattende eller grovere enn det mange andre opplever, men det har vært umulig å finne ut. Det er jo heller ikke så lett uten ganske omfattende undersøkelser og konkrete eksempler.

Det er uansett interessant å legge merke til reaksjonene, fordi det ser ut til at det er et beklagelig mønster her også: De som vil lytte til kunstnerne nå, lyttet ikke til meg. Og de som kanskje lyttet til meg (for det var sikkert noen), er kanskje ikke så villige til å lytte til kunstnerne nå? Kanhende er det igjen en slags oppdeling i høyre og venstre?

Greier vi ikke å støtte «motparten», og greier vi ikke å kritisere «våre egne» lenger?

Jo, jeg mener at mange greier det – men det er oppstått en uvilje mot å se det. Jeg blir veldig ofte beskyldt for alltid å ta høyresidens parti og aldri støtte noen på venstresiden – og for aldri å kritisere noen på høyresiden. Et typisk eksempel som brukes, er at jeg (eller kolleger i Civita) aldri kritiserer Sylvi Listhaug. Alt dette er beviselig feil, men det trenger ikke igjennom.

For det tredje: Hva betyr det å tåle?

Et viktig poeng, som jeg bare berørte i en bisetning under forrige punkt, dreier seg om betydningen av å tåle.

Ordet tåle betyr å ha toleranse for. Og som alle som har lyttet til filosof Lars Fr. Svendsen vet, blir ordet ofte brukt feil. Hvis vi skal tolerere noe, må det 1) være noe vi mener er negativt eller mindreverdig, 2) det må være noe vi kan gjøre noe med, og 3) vi unnlater å gjøre noe med det.

Å trekke seg tilbake fra sosiale medier, eller å begynne å uttrykke seg mer forsiktig, fordi debatten har blitt så negativ, er altså ikke intolerant, siden man neppe har noen maktmidler til å hindre at debatten er negativ.

Men det fins andre situasjoner, der man har maktmidler og er villig til å bruke dem. I mange tilfeller der man bruker «cancel culture» eller «scenenekt» som virkemiddel, kan det, etter min mening, bli betraktet som en intolerant reaksjon på noe man ikke liker. Enten nekter man noen bokstavelig talt – eller man truer, eller forsøker å true, andre til å nekte andre en «scene» å uttrykke seg på.

Slik jeg har forstått det, er dette litt av tematikken i saken om Ytringsfrihetskommisjonen. Noen ville nekte noen andre en scene – og noen ville selv nekte å møte opp, hvis ikke andre ble nektet. Eller sagt på en annen måte: De vil ikke begrense ytringsfriheten med rettslige sanksjoner, men de vil begrense ytringsrommet med ikke-rettslige sanksjoner.

Det kan jo være hårfine skiller mellom helt pragmatiske diskusjoner om hvem som bør inviteres til Ytringsfrihetskommisjonen – og diskusjoner som denne, som har mer prinsipielle overtoner knyttet nettopp til ytringsfrihet. Men å forsøke å nekte noen å ytre seg og nekte forsøk på dialog er generelt dårlige virkemidler, syns jeg – dersom man gjerne vil forbedre ytringskulturen.

For det fjerde: Er Sløseriombudsmannens virksomhet spesielt kritikkverdig?

I denne spesielle saken er det Sløseriombudsmannen – eller Are Søberg – som er «hetseren». Han hetser visstnok kunstnerne selv – og han utløser hets fra andre. Jeg har, som nevnt, ikke greid å bringe klarhet i omfanget og arten av denne hetsen, men jeg har selvsagt ingen problemer med å forstå at den (enten det er riktig å kalle det hets eller ikke) kan være ubehagelig for dem som blir eller føler seg rammet.

Når det er sagt, så syns jeg likevel det er veldig rart at akkurat det Sløseriombudsmannen driver med, er kritikkverdig. Han driver en Facebook-konto som setter søkelyset på sløsing – og potensiell sløsing – av offentlige midler, det vil si skattebetalernes penger. Han er ikke spesielt opptatt av kunstfeltet, for her kritiseres konsulentbruk, samferdsel, byggeprosjekter og mye mer. Og jeg vil si det helt motsatt av hva mange andre gjør: Dette trenger vi mye mer av, og mediene gjør det – med noen hederlige unntak – altfor lite. Hvem vet f.eks. hva som nå sløses bort av penger, fordi venstresiden vil (re)kommunalisere mange tjenester og eie og drive alt selv? Hvor mye har vi hørt om det sammenlignet med påstander om hva private velferdstilbydere koster?

Det Sløseriombudsmannen gjør, er vel egentlig ikke å kritisere de som jobber i Bane Nor, bygger regjeringskvartalet eller er kunstnere. Han kritiserer staten, og dermed går han helt til kjernen av det som var ytringsfrihetens begrunnelse. Allerede i Grunnloven av 1814 – i den sentrale paragraf 100 – het det: «Frimodige Yttringer om Statsstyrelsen og hvilkensomhelst anden Gjenstand ere Enhver tilladte.»

Paragrafen har vært igjennom flere endringer, men denne teksten står der uendret:

«Frimodige ytringer om statsstyret og hvilken som helst annen gjenstand er tillatt for enhver».

For det femte: Kan kunsten være fri uten at andre har frihet til å kritisere kunsten?

Akkurat som det er åpenbart at kritikk og hets er mer ubehagelig for noen enn for andre, er det også åpenbart at noen tåler, og må tåle, mer enn andre. Det gjelder, etter min mening, blant annet kunstnere.

Kunsten skal og må være fri. Jeg tror ikke det hadde skadet om vi i noe større grad diskuterte hva det gjør med kunsten og kulturen at den i så stor grad er avhengig av staten, men jeg skal la det ligge her. I Norge har kunstnere svært stor frihet. De, etter min mening, hysteriske reaksjonene på Erna Solbergs uttalelse knyttet til teaterstykket Ways of Seing er ikke primært et uttrykk for at kunstnere i Norge har liten frihet – men for at de er godt vant med å ha stor frihet.

Kunstneren Morten Traavik illustrerer poenget godt. Han har fått en prominent rolle i hele denne debatten som forsvarer av Sløseriombudsmannen og er vel dermed i en slags opposisjon til de kunstnerorganisasjonene som støttet oppropet fra danserne.

Sist jeg hørte fra Morten Traavik var det fordi jeg og Civita ble politianmeldt – av Traavik. Han anmeldte oss for ærekrenkelser, fordi vi hadde kritisert et kunstprosjekt han hadde med og i Nord-Korea. NRK fant saken så viktig at den ble gjort til et av hovedoppslagene i Dagsrevyen.

Anmeldelsen ble selvsagt henlagt, men jeg vet fortsatt ikke om den var alvorlig ment, eller om vi bare var ufrivillige deltakere i Morten Traaviks kunstprosjekt. Hvis vi var det, hadde vi ingen makt til å gjøre noe med det.

Saken illustrerer hvor godt norske kunstnere har det og hvor viktig det er at alle har ytringsfrihet:

Traavik kunne, helt ustraffet, ytre seg som han ville og, med pressen på slep, anmelde hvem han ville. Og alt dette kunne han gjøre for å ivareta sin soleklare rett til å samarbeide med verdens verste regime.

Det eneste han ikke kunne, var å forsøke å frata andre retten til å ytre seg. Selv ikke med politiets hjelp var det mulig i en rettstat som den norske.

Så for å si det litt spisst til slutt: Det kan ikke være slik at kunstnere skal kunne hetse og kritisere ikke-kunstnere, mens ikke-kunstnere ikke skal kunne hetse og kritisere kunstnere.

Publisert: 4. november 2022