Arbeidsliv

Skolerevolusjon i Danmark? Om en dypt bevart hemmelighet

Det blir spennende å følge utviklingen i Danmark. Uansett er det bra at problemstillingen løftes frem i lyset, for lærernes arbeidstidsavtale – og konsekvensene av den – har stort sett vært en dypt bevart hemmelighet, skriver Kristin Clemet på egen blogg.

Kristin Clemet

Publisert: 6. desember 2012

Av Kristin Clemet, leder i Civita

Det er alltid mye debatt om skolen i Norge.

Det er dessuten mange som har direkte kontakt med skolen – enten fordi de er lærere, elever, foreldre eller besteforeldre.

Mange vet derfor mye, både om skolen og om skolepolitikk.

Likevel er det noe, som i høy grad påvirker muligheten til å skape en god skole, som de færreste vet så mye om.

Det gjelder lærernes arbeidstidsavtale.

Lærerne har, fra gammelt av, en meget kompleks og detaljert arbeidstidsavtale. Den er enklere i dag enn den var for relativt få år siden – men fortsatt vil den nok fremstå som nærmest surrealistisk for en arbeidstaker i privat sektor.

Jeg pretenderer ikke her å gi en detaljert beskrivelse av avtalen, men la meg forklare de viktigste prinsippene. Tallene er avrundet, for at det ikke skal bli altfor vanskelig å følge med:

Lærernes arbeidsår er litt i underkant av 1700 timer, mens et vanlig årsverk er litt i overkant av 1700 timer. Lærernes arbeidsår, målt i timer, er altså omtrent som alle andre arbeidsår.

Disse arbeidstimene skal imidlertid, fordi elevene har mye mer ferie enn arbeidstakere har, gjennomføres på færre uker enn det som er vanlig for oss andre.

Elevenes arbeidsår er bare 38 uker, mens et arbeidstakerår vanligvis er ca. 47 uker. Lærernesarbeidsår, målt i uker, er litt lenger enn elevenes år, nemlig ca. 39 uker. Det betyr at lærernesukentlige arbeidstid må være lenger enn arbeidstiden for arbeidstakere flest. Mens vanlig arbeidstid er 37,5 timer pr uke, har lærerne en arbeidstid på ca. 43,5 timer pr uke.

Men – det er mer komplekst enn som så. For hva brukes arbeidstiden til?

Grovt sagt kan bruken av de ca. 1700 timene deles i fire:

1) En del går til undervisning, dvs. nærkontakt med elevene. Andelen som går til undervisning varierer mellom fag og trinn – fra ca. 465 til ca. 740 klokketimer per år, dvs. fra ca. 27 prosent til ca. 43 prosent av den totale arbeidstiden.

2) Den andre delen går til andre arbeidsoppgaver som ledelsen, dvs. rektor, har bestemt at du skal gjøre – og denne delen utgjør til sammen ca. en uke eller ca. 45 timer i året (egentlig en uke og en dag). Denne uken skal brukes til kompetanseutvikling, planlegging osv. – slikledelsen bestemmer – og det er denne uken som gjør at lærernes arbeidsår blir en uke lenger enn elevenes år.

3) Den tredje delen er, som de to foregårende delene, såkalt arbeidsplanfestet, og skal brukes til skoleutvikling, annen tid sammen med elevene, kollegialt samarbeid, individuelt arbeid, kompetanseutvikling, samarbeid med foresatte og andre. Hvor, hvordan og når dette arbeidet utføres varierer nok mye mellom skolene.

4) Den fjerde delen er «resten» av årsverket og omtales som «selvstendig» tid. Denne tiden kan brukes slik lærerne vil, og selvsagt også der de vil, – til f.eks. for- og etterarbeid, faglig ajourføring osv. Hvor mye som er igjen til denne delen, avhenger av hvilke fag og trinn lærerne underviser på, men rundelig sagt omfatter denne delen fra ca. 400 timer pr år til ca. 540 timer pr år.

Alle skjønner at en så komplisert arbeidstidsavtale skaper utfordringer – for ikke å si problemer.

En rektor, for eksempel, har ofte store problemer med å legge kabaler som både skal ivareta lærernes ulike arbeidstidsavtaler (avhengig av fag, trinn osv.) – og elevenes timeplaner. Han eller hun bruker derfor uforholdsmessig mye tid bare på å legge kabaler som «går opp».

Fordi det er så komplekst er lærernes arbeidsgiver, dvs. kommunene, opptatt av å få til forenklinger og større styringsrett over arbeidstiden, slik det er på alle andre arbeidsplasser. Lærerne, derimot, vil gi minst mulig. Lærerne vil bl.a. ikke utvide arbeidsåret (altså ikke redusere ferien), de vil ikke avgi selvstendig tid til rektor (altså ikke gi arbeidsgiver mer styringsrett) , og de vil ikke ha vanlig arbeidstid som f.eks. en fast arbeidstid fra 08.00 – 15.30, som ville forutsette at de måtte være til stede på skolen. Det foregår riktig nok en del forsøk med avvikende arbeidstid, og særlig de yngre lærerne er ofte fornøyd med det – men slike forsøk er altså ikke normen i norsk skole.

Norge har, bl.a. sammen med Danmark, verdens høyeste lærertetthet. Det er, i grunnskolen, ca. 12 – 13 elever pr lærer og enda færre elever pr voksen i grunnskolen. I videregående skole er lærertettheten enda høyere. Og denne lærertettheten har vært stabil lenge – i hvert fall de siste ca. 10 -12 år.

Men selv om lærertettheten er høy, har mange foreldre og andre inntrykk av at den er mye lavere. Det er f.eks. fortsatt meget vanlig å tro at det er 28 – 30 elever pr lærer i norsk skole. Og hvorfor fremstår det slik?

En av grunnene er lærernes arbeidstidsavtale, som sterkt begrenser tiden de tilbringer sammen med elevene. Den andre grunnen er organiseringen av arbeidet på skolen, som gjør at skolene ofte velger å sette sammen større elevgrupper enn de må. Ofte «overser» også foreldre at det faktisk er to lærere i en klasse med 28 elever.

Men kompleksiteten er enda verre enn som så, og for å gi et eksempel: I virkelighetens verden kan en rektor måtte kalle på en ufaglært vikar hvis en av de faste lærerne er syk, fordi han ikke kan bruke en velutdannet lærer som allerede befinner seg på skolen. Årsaken kan være at denne lærereren allerede har «brukt opp» sin undervisningstid.

Er Norge verre enn andre land?

Ja og nei.

Nei, fordi det er vanlig med denne typen arbeidstidsavtaler i veldig mange land. Det er en tradisjon som går langt tilbake.

Ja, fordi lærerne i Norge ligger på OECD-bunnen når det gjelder undervisningsplikt (som på forhandlingsspråket heter «leseplikt»). Norske lærere bruker altså mindre tid på elevene sine enn lærere gjøre i de fleste andre land.

Men: Nå skjer det noe uhyre interessant i Danmark – det «skolelandet» som antagelig ligner mest på Norge.

Der har lærernes arbeidsgiver, Kommunernes Landsforbund (KL) (tilsvarende vårt KS), for første gang satt hardt mot hardt: De vil bli kvitt lærernes arbeidstidsavtale.

Grunnen til at KL kan gjøre det, er at den, ifølge mediene, har sikret seg full oppbakning fra den rødgrønne regjeringen, som har lovet at den ikke vil svikte KL når forbundet velger å være steil i forhandlinger med lærerne. KL ønsker, stadig ifølge mediene, å erstatte en komplisert arbeidstidsavtale med «et stykke hvidt papir, hvorpå alene står, at lærernes arbejdstid er 37 timer».

Det ville være en revolusjon om det lyktes.

Jeg tror det kan lykkes. Hvis en rødgrønn regjering – med en utdanningsminister fra sosialdemokratene (tidligere SF) – har bestemt seg for å stå imot press – og hvis opposisjonen ikke svikter, ja, så bør det være mulig. De danske lærerne har visstnok en ganske velfylt streikekasse, men de forholder seg formodentlig også til realitetene.

Og den borgerlige opposisjonen, som bør være minst like tøff som de rødgrønne, vil neppe svikte. Enhetslisten (Rødts søsterparti) vil sikkert gjøre det, men de danner intet flertall.

Ergo kan det ligge til rette for at Danmark, kanskje som det første land av de vi vanligvis sammenligner oss med, kan greie å kvitte seg med en foreldet arbeidstidsavtale – og få en mer rasjonell utnyttelse av de store ressursene som tross alt fins i skolen. Årsaken til at den danske regjeringen er villig til å stå bak en slik konflikt, er at den trenger ressursene: Den skal gjennomføre en større reform av dansk skole – av de samme grunner som vi i Norge gjennomførte Kunnskapsløftet.

Situasjonen minner om overføringen av forhandlingsansvaret fra staten til KS her hjemme. Det skjedde i 2003, da jeg selv var utdanningsminister. Dette var en reform som (de fleste i) alle politiske partier lenge hadde ønsket, men som ingen hadde hatt mot til å gjennomføre. Da vi gjorde det – som mindretallsregjering – var det bare mulig, fordi vi på forhånd hadde sikret oss (passiv) støtte i Stortinget.

Noen må gjøre det alle mener er riktig, men da må man stå sammen.

I opptakten til de forestående forhandlinger i Danmark demonstreres betydelig uenighet mellom lærerne og kommunene, bl.a. om hvor mye tid som går til undervisning. Koordineringen mellom regjeringen og KL er imdilertid sterkere enn noensinne før, så lærerforeningen har et problem.

Slik var det for øvrig også med politiets arbeidstidsavtale – inntil 22.julikommisjonen avslørte at politiet er minst på arbeid når det er mest kriminalitet.

Slik kan det ikke være.

Det må også fagforeningene forstå.

Les flere blogginnlegg på Kristin Clemets blogg her!