Skatt vs. velferd

Jeg er ingen ekspert på skattesystemer, så i denne omgang skal jeg ikke kommentere valget av modell. Jeg konstaterer bare at Civitas egen skatteekspert, Villeman Vinje, gjerne hadde sett en litt annen modell – og at de andre ikke-sosialistiske partiene også vil gjøre det litt annerledes, blogger Kristin Clemet. Mitt poeng i denne bloggen er et annet – nemlig diskusjonen om skatt vs. velferd.

Kristin Clemet

Publisert: 13. februar 2013

Av leder i Civita, Kristin Clemet

Så har Høyre omsider lagt frem sitt lenge bebudede forslag til nedtrapping av formuesskatten.

Jeg er ingen ekspert på skattesystemer, så i denne omgang skal jeg ikke kommentere valget av modell. Jeg konstaterer bare at Civitas egen skatteekspert, Villeman Vinje, gjerne hadde sett en litt annen modell – og at de andre ikke-sosialistiske partiene også vil gjøre det litt annerledes. Også fagfolk har delte meninger. Det ser likevel ut til å være liten tvil om at de borgerlige partiene vil kunne greie å bli enige, dersom de vinner valget.

Mitt poeng i denne bloggen er et annet – nemlig diskusjonen om skatt vs. velferd.

Magnus Takvam i NRK, og flere andre kommentatorer, har påpekt at de borgerlige partienes forslag om å trappe ned og etter hvert kanskje fjerne formuesskatten, vil gjøre skatt vs. velferd til et sentralt valgkamptema.

Det vil i så fall også sette journalistene på prøve.

Full fjerning av formuesskatten vil gi en skattelette på ca. 15 milliarder kroner. Høyres modell gir (i første omgang) en skattelette på 12 milliarder kroner. Lettelsen skal gradvis komme over noen år, men slik jeg forstår Høyre, vil lettelsen være 12 milliarder kroner etter fire år.

Statsbudsjettet har nå passert 1000 milliarder kroner.

Skatteletten utgjør altså, etter fire år, mindre enn 1,2 prosent av statsbudsjettet.

Hvilke konsekvenser vil dette ha for velferden?

En helt stilisert og statisk oppfatning av skatt vs. velferd, er at én krone i skattelette, fører til én krone mindre i velferd – og at én krone mer i skatt, fører til én krone mer til velferd.

Dette er det ingen som tror på – selv om argumentene fra rødgrønn side vil etterlate inntrykk av at det er slik, altså at de borgerlige partiene velger skattelette fremfor velferd.

Men debatten kommer, og da er det viktig at ikke pressen og andre sluker denne typen argumentasjon rått – men også ser hen til andre argumenter. Her er noen av dem:

Dersom 12 milliarder kroner – eller mindre enn 1,2 prosent av statsbudsjettet – skal få så stor negativ betydning som Regjeringen etterlater inntrykk av, må det bety at Regjeringen mener at den bruker absolutt alle kroner på statsbudsjettet perfekt, og at det ikke er noen som kan styre noe bedre eller annerledes enn de rødgrønne partiene nå gjør. Dette vet vi ikke er sant. Akkurat som svært mange kan forbedre styringen av sin egen privatøkonomi med ca. 1 prosent i løpet av fire år – kan også staten forbedre styringen av sin økonomi med ca. 1 prosent i løpet av fire år.

Det er flere måter å forbedre styringen av og i staten på – og redusere sløsingen. Her er noen få eksempler:

Staten kan forbedre gjennomføringskraften i forvaltningen. Både Gjørvkommisjonen, rapporter fra Difi og flere andre rapporter viser at implementeringsevnen er for svak: Det brukes for mye tid og ressurser når viktige beslutninger skal gjennomføres. Bedre gjennomføringsevne kan bl.a. oppnås med bedre administrativ og politisk ledelse og bedre samordning – og det kan helt sikkert spare minst 12 milliarder kroner, hvis det gjøres godt.
Samferdselssektoren alene kan antagelig spare oss for milliarder av kroner, dersom planleggingen og gjennomføringen av store infrastrukturprosjekter blir bedre.
Også i Forsvaret er det svært mye å spare, dersom styringen blir bedre, og dersom det gjennomføres færre, svært kostbare, men dårlige investeringsprosjekter.

Men det er også andre argumenter:

At det gis skattelette, betyr ikke at pengene forsvinner og ikke kan gjøre nytte for seg. Pengene får en alternativ anvendelse i privat sektor – og der kan de både brukes til å øke velferden og til å skape flere nye arbeidsplasser, som gir mer offentlig og privat velferd siden.

Skattelette har også noen dynamiske effekter. Det kan være delte meninger om hvor store de er, men poenget er i hvert fall dette: En skattelette er ikke bare et «tap» for staten – den genererer også nye inntekter til staten. SSB er blant de som har regnet på dette, og her er et eksempel på det. Man bør ikke budsjettere med slike effekter på kort sikt, men effektene kommer.

Skatt handler også om makt og om synet på staten: I noens øyne er fellesskapet ensbetydende med staten, og de ser staten som noe som «står over» borgerne og vet bedre enn borgerne selv hvordan samfunnet bør se ut. De ser ikke staten som en maktfaktor som også skal beskyttes mot seg selv, men som en god og ufarlig «far» som kan hjelpe oss med alle problemer. Vi andre ser på staten som vår tjener og mener at staten skal ha begrenset makt over borgerne – samtidig som borgerne skal ha makt over staten. Vi legger dessuten vekt på at det er en god maktbalanse mellom staten, sivilsamfunnet og privat sektor – og at ikke staten alltid er den beste til å løse viktige samfunnsoppgaver.

Og endelig handler skatt om frihet: En stat som ikke driver inn noen skatter til å finansiere de grunnleggende fellesoppgavene, er en trussel mot friheten. Men en stat som driver inn alt, har også tatt fra oss friheten. Skattelette kan derfor også være et frihetsprosjekt, og det er derfor borgerlig politikere ikke like lett snakker om å «gi» skattelette, som om alle pengene i utgangspunktet var statens.

Og det er mer:

Regjeringen har i åtte år sagt at den hverken vil øke eller senke skattene samlet sett. Skattenivået er altså fortsatt (hvis vi ser bort fra visse snikskatteøkninger) det samme som i 2004. Men hva er det med skattenivået i 2004 som nærmest gjør det til en del av skaperverket? Man kan si det er et kompliment til Bondevik II-regjeringen, men likevel: Hvilket klarsyn var det Bondevik II-regjeringen hadde, som gjør at skattenivået akkurat i 2004 fortsatt er perfekt – åtte – ni år senere?

En god grunn til å revurdere et skattenivå som har stått stille så lenge, er at mye annet forandrer seg. Blant annet er finansministeren og andre opptatt av hvordan multinasjonale selskaper tilpasser seg skatteregimene i ulike land og hva vi eventuelt skal gjøre med det. Andre er opptatt av de små skattespørsmålene, som f.eks. incentivene til arbeid for lavinntektsgrupper. Og atter andre er opptatt av feilene isystemet vårt, som bl.a. gjør at vi overinvesterer i bolig og eiendom. Det kan uansett ikke være slik at alle forslag som avviker fra det skattesystemet og -nivået vi har i dag, representerer en katastrofe for den offentlige velferden.

Også et annet tema vi kommer til å høre mye om i valgkampen – nemlig den nordiske (eller norske) modellen – er avhengig av at vi tilpasser oss en ny tid og ikke motsetter oss enhver endring. Perspektivmeldingen viser at velferdsstaten ikke er bærekraftig i det lange løp, og at det derfor er om å gjøre å gjøre tilpasninger nå. Noen syns sikkert det er morsomt å gjøre et poeng av at det virker feil å senke skattene nå når det kan bli aktuelt å øke dem i fremtiden. Men dette er ikke så underlig som det kan høres ut: Vekstfremmende skattelettelser nå vil nemlig gjøre det lettere å finansiere velferden og gjøre det mindre nødvendig å øke skattene i fremtiden.

Til slutt:

Handlingsregelen er en todelt regel. Den ene delen handler om hvor penger mye vi kan bruke – den andre om hva vi skal bruke pengene til. Stoltenberg II-regjeringen har holdt seg til første del, men ikke den andre. Meningen var altså at vi i alle de årene Stoltenberg II-regjeringen nå har vært i virksomhet, burde ha investert mer i vekstfremmende skattelettelser, infrastruktur, utdanning og forskning. Å trappe ned formuesskatten er derfor både en del av den opprinnelige kontrakten da skattesystemet sist ble endret (2005/06) og en måte å oppfylle handlingsregelen på.

Helt til slutt: Hvis de rødgrønne tror på egen retorikk, burde jo skattene økes. Hvis en krone mindre i skatt, er en krone mindre til velferd – vil selvsagt en krone mer i skatt, gi en krone mer til velferd. Så hvis velferd er viktigst, må også skatteøkninger være viktig.

I valgkampen vil politikere fra borgerlig og rødgrønn side barke sammen i mange debatter. Ett viktig tema vil være skatt. Da er det viktig at ikke bare de rødgrønnes virkelighetsforståelse får legge premisser for debatten – men at også de andres virkelighetsforståelse får spille en like fremtredende rolle.

Les flere blogginnlegg på Kristin Clemets blogg her!

Publisert: 25. februar 2022