Problemformuleringsprivilegiet
Harsvik er blant de aller mest uetterrettelige på venstresiden når det gjelder å beskrive hva vi på høyresiden egentlig mener og står for. At han nå har gått over til direkte avskrift, kan derfor sees som et fremskritt, skriver Kristin Clemet.
Publisert: 7. november 2015
Av Kristin Clemet, leder i Civita.
I dag falt øynene mine på en ny artikkel i Agenda Magasin, denne gangen skrevet av Wegard Harsvik, som er veldig opptatt av politisk retorikk. I det andre avsnittet skriver han:
«Den politiske debatten handler ikke bare om hvem som har de beste løsningene. Den handler også om hvem som får bestemme hva utfordringen er – problemformuleringsprivilegiet som det noen ganger kalles. Den som har problemformuleringsprivilegiet i den offentlige debatt, får også makt over løsningen. Hvis du kommer inn på en restaurant, og den er full – hva er da problemet? Hvis «alle» er enige om at problemet er at det er for mange gjester, vil «alle» også være enige om at løsningen er at noen går. Dersom «alle» i stedet er enige om at problemet er for få stoler, ja, så vil «alle» også være enige om at løsningen er å bære inn flere stoler.»
Jeg syns jeg hadde lest dette før, og det hadde jeg. Jeg vet at jeg mange ganger har uttalt at «den som har problemformuleringsprivilegiet i den offentlige debatt, får også makt over løsningen«. I 2006 skrev jeg også dette i Morgenbladet – under overskriften Problemformuleringsprivilegiet:
«Hvis du kommer inn på en restaurant, og den er full – hva er da problemet? Hvis «alle» er enige om at problemet er at det er for mange gjester, så vil «alle» også være enige om at løsningen er at noen går. Dersom «alle» i stedet er enige om at problemet er for få stoler – ja, så vil «alle» også være enige om at løsningen er å bære inn flere stoler.»
Jeg vet ikke hvor Harsvik har sitt eksempel fra, for han oppgir ingen kilder.
Jeg vet imidlertid godt hvor jeg hadde mitt eksempel fra, ettersom jeg oppga en kilde i Morgenbladet. Hele den omtalte passasjen lød nemlig slik:
«Jeg leste en liten svensk pamflett en gang som het «Problemformuleringsprivilegiet». Den handlet nettopp om dette: om hvem som gjennomgående har mest makt til å fortelle andre hva som er problemet – og dermed også hva som er løsningen på problemet. En illustrasjon som ble brukt i boken var denne: Hvis du kommer inn på en restaurant, og den er full – hva er da problemet? Hvis «alle» er enige om at problemet er at det er for mange gjester, så vil «alle» også være enige om at løsningen er at noen går. Dersom «alle» i stedet er enige om at problemet er for få stoler – ja, så vil «alle» også være enige om at løsningen er å bære inn flere stoler.»
Jeg tror jeg var den første som omtalte denne boken og begrepet i Norge – formodentlig en gang på 1980- eller 90-tallet. Siden har jeg nevnt det og skrevet om det mange ganger.
Harsvik er blant de aller mest uetterrettelige på venstresiden når det gjelder å beskrive hva vi på høyresiden egentlig mener og står for.
At han nå har gått over til direkte avskrift, kan derfor sees som et fremskritt.
God helg!
Innlegget er publisert på Clemets blogg 6.11.15.
Mer fra bloggen
KrFs nye profil
Den største forskjellen i norsk politikk, ifølge Nils Kristen Sandtrøen (Ap)
Det er ikke Jordan Peterson, Moderaterna eller Andrew Tate. Men det er kanskje Alex Vanopslagh.
Samfunnskontrakten
Farvel til Kristin Halvorsens SV
