Oslo Symposium og de kristne

Kristin Clemet blogger om Oslo Symposium og kritikken dette arrangementet får, blant annet fra andre kristne.

Publisert: 7. mars 2017

Det er ikke overraskende at Oslo Symposium virker veldig provoserende på mange. Sterkt religiøse mennesker og miljøer virker generelt provoserende i et så sekulært samfunn som det norske.

Men det er spesielt interessant å se hvordan symposiet provoserer enkelte kristne mennesker, som selv har en fremtredende rolle i norsk politikk og samfunnsliv.

En av dem er Trond Bakkevig, som er prost og aktiv Arbeiderparti-mann. Han mener at symposiet «misbruker kristendommen», fordi man har «gjort kristendom til et verktøy for politisk møtevirksomhet». Han mener det er feil å gjøre kristendommen til et «politisk prosjekt«, fordi det finnes gode kristne i alle partier, både til høyre og venstre i politikken.

Bakkevig får følge av lederen i Kirkerådet, Kristin Gunleiksrud Raaum, som, ifølge Vårt Land, går «hardt ut mot mønstringen«. «Å forsøke å lime kristen tro til bestemte politiske partier, opplever jeg som et direkte forsøk på å bedrive kirkesplittelse», sier hun, som mener at «kristen tro (ikke) lar seg mynte ut i ett politisk program».

Også Emil André Erstad, som er KrF-politiker og rådgiver i tankesmien Agenda, har «sett (seg) lei på at Bjarte Ystebø, Oslo Symposium og høgreorienterte kristne har tatt monopol på kva som er verdispørsmål for politisk engasjerte kristne». Det Oslo Symposium driver med, er egentlig «ein diskusjon om harde politiske realitetar forkledd i ei innpakning av snevre verdispørsmål». Det er dessuten «ein farleg veg å gå for eit kristenfolk i eit land, det å knytte livssynet sitt til visse politiske parti. Det gjer trua på ein allmektig Gud til ein politisk reiskap som brukast til å fremja eigne politiske preferansar.» For Erstad er det kristne livssynet hans den viktigste politiske motivasjonen han har for å drive med politikk, men det gir han visstnok aldri svar på hvilket politisk parti han skal engasjere seg i.

Da Trond Bakkevig var på Dagsnytt 18 i går, ble han spurt om ikke kritikken hans bare kom fordi han har et annet politisk syn enn initiativtakerne til Oslo Symposium har, men dette kunne han – med rette – tilbakevise. Bakkevig har, prisverdig nok, også kritisert de politiske prestene i Den norske kirke, noe jeg skrev om her.

Likevel er det noe som skurrer i kritikken fra de tre.

Det første som skurrer, er at de, bortsett fra Bakkevig, sjelden eller aldri tar seg bryet med å kritisere hvordan prester og biskoper i Den norske kirke opptrer politisk. Erstad har rett i at de som står bak Oslo Symposium, er veldig opptatt av noen verdispørsmål, som «tilfeldigvis» faller sammen med de verdispørsmålene den kristenkonservative delen av Frp er opptatt av, mens de er påfallende lite opptatt av en del andre spørsmål. Men det samme kan sies om en del av de norske biskopene, som er mer opptatt av spørsmål som «tilfeldigvis» faller sammen med venstresidens verdier, mens de er påfallende lite opptatt av saker som f.eks. Frp og Oslo Symposium er opptatt av.

Det andre som skurrer, er at kritikken mot Oslo Symposium fremføres som om symposiet var eid av staten eller representerte oss alle. Men det stemmer jo ikke. Oslo Symposium er et arrangement, som en privatperson har tatt initiativ til, og som er støttet av foreningen ICEJ, avisen Norge IDAG og organisasjonen Kristenfolket. Og spørsmålet er: Hva er egentlig illegitimt med at et slikt frivillig arrangement blander kristendom og politikk? Man kan mislike det og kritisere det, men det er vel ikke i seg selv illegitimt? Og man kan vel ikke påstå at det er «misbruk» av kristendommen eller «forsøk på å bedrive kirkesplittelse», for vi aner vel tross alt ikke hvilke kirker initiativtakerne og deltakerne er medlem av? Hvilke prinsipper er det egentlig Oslo Symposium bryter?

Selv syns jeg det er en vesensforskjell på en statskirke, og til dels også den nåværende folkekirken, og andre kirkesamfunn. Etter min mening må en kirke – for ikke å snakke om et arrangement – kunne tro og mene nøyaktig hva den eller det vil. Problemet er mye større når en statskirke, som har et slags nesten-monopol og foregir å være en kirke for oss alle, opptrer politisk, noe jeg skrev om her og uttalte meg om her. En statskirke har, akkurat som NRK (i motsetning til andre medier), særlige forpliktelser, fordi den opptrer på vegne av oss alle.

Det tredje som skurrer, er de tre kritikernes manglende evne til å se hvordan Fremskrittspartiet praktisk talt aldri blir tatt inn i det gode selskap av Den norske kirke. Bakkevig og Raaum kan gjerne si at det finnes gode kristne i alle partier, og at det kristne livssynet ikke forteller noe om hvilket parti man vil velge, men demonstrerer kirken dette i praksis?

Jeg syns ikke det. Jeg kommer ikke på en eneste biskop eller prest som deltar i samfunnsdebatten om politiske spørsmål, og som fremstår med et klart borgerlig-liberalt ståsted. Og en biskop i Den norske kirke, som åpent står frem eller virker som en Frp’er, virker helt utenkelig. Så når de føler at noe så prosaisk som et arrangement kan virke så støtende – hvordan tror de da det kan virke på andre kristne, som for eksempel er skeptiske til innvandring og stemmer Frp, at deres parti og deres syn mer eller mindre direkte blir stemplet som ukristelig – til og med av Den norske kirke?

Det siste som skurrer, er det litt paradoksale i Erstads budskap. For det første mener han at det kristne livssynet han har, ikke har noe med politikk å gjøre, og at det ikke forteller han noen ting om hvilket parti han skal engasjere seg i. Men hvis det er så tilfeldig – hvordan kan han da bli så provosert av at mange på Oslo Symposium (sannsynligvis) støtter Frp? Er det ikke i bunn og grunn et kjennetegn på en levende religion at ulike kristne grupperinger finner ulike saker og verdier de ønsker å fremme? Er ikke nettopp det et tegn på at vi lever i et liberalt og livssynsåpent samfunn?

Alle vi andre må jo dessuten tåle at Erstad selv tilhører et parti som kaller seg Kristelig Folkeparti, og som har et verdigrunnlag som «er hentet fra Bibelen», hvilket indirekte kan få oss til å tro at andre partier, som har et annet verdigrunnlag, ikke kan ha hentet det fra Bibelen?

Jeg er klar over at KrF gjerne fremhever at de begrunner sine standpunkter politisk og verdslig, men jeg syns ikke alltid partiet lever opp til dette idealet. KrF holder seg nemlig ikke alltid tilbake fra å bruke svært harde karakteristikker av andre i saker som man i hvert fall kan mistenke har noen religiøse undertoner, slik det for eksempel var i saken om søndagsåpne butikker. Og spørsmålet er om ikke dét også kan virke som om noen har «tatt monopol på hva som er verdispørsmål for politisk engasjerte kristne»? Det hender jo også at KrF begrunner sine standpunkter med kristelig nestekjærlighet.

Mitt inntrykk er at kritikken som nå rettes mot Oslo Symposium, er litt mindre prinsipiell enn den foregir å være.

Dersom det hadde blitt avholdt et arrangement fullt av troende folk som stemte på venstresidens partier, og som var grenseløst opptatt av liberal innvandringspolitikk, klima og økonomisk ulikhet, tror jeg ikke vi hadde sett så hard kritikk fra andre kristne.

Kristne Frp’ere ville kanskje følt seg litt støtt, men det ville neppe bekymret Den norske kirke.

Innlegget var publisert på Clemets blogg tirsdag 7. mars 2017.

Publisert: 1. september 2023