Om friere skolevalg, nærskoleprinsippet og en debatt på avveie

Det har vært litt vanskelig å forstå at et forslag om fritt skolevalg, som, på litt ulike måter, ble praktisert i 14 av 18 av de gamle fylkene, kan vekke så mye harme ikke bare i opposisjonen, men også i avisredaksjonene, blogger Kristin Clemet.

Kristin Clemet

Publisert: 27. november 2020

Jeg må innrømme at det har vært vanskelig å forstå hva regjeringen egentlig foreslår når den sier at den vil innføre fritt skolevalg i videregående opplæring i hele landet.

Det har også vært litt vanskelig å forstå at et forslag om fritt skolevalg, som, på litt ulike måter, ble praktisert i 14 av 18 av de gamle fylkene, kan vekke så mye harme ikke bare i opposisjonen, men også i avisredaksjonene. De siste par dagene har både VG, Dagbladet, Dagens Næringsliv, Klassekampen og Aftenposten, og sikkert mange andre, uttrykt motstand mot regjeringens forslag på lederplass.

Det er i og for seg greit å mene at det lokale selvstyret – i dette tilfellet fylkenes selvstyre – bør trumfe elevenes rettigheter, men det er jo ikke et veldig prinsipielt argument. Borgerne, inkludert elevene, har allerede en lang rekke rettigheter som ikke kan settes til side av en kommune eller et fylke, og det må selvsagt være mulig å innføre flere slike rettigheter.

Det opposisjonen har rett i, er at det ikke, bokstavelig talt, er snakk om å innføre et fritt skolevalg. Skulle man gjort det, måtte enhver skole kunne garantere plass til alle elever, og det er selvsagt ikke mulig. “Fritt skolevalg” betyr i praksis at det skal være mulig å velge mellom minst to skoler. Så hvis regjeringspartienes representanter ikke vil la ordvalget stå i veien for en god debatt, bør den unnlate å si “fritt skolevalg” og heller bruke termen “friere skolevalg”.

I dag har elever på videregående skole, ifølge opplæringsloven, “rett til inntak til eitt av tre alternative utdanningsprogram på vidaregåande trinn 1 som dei har søkt på, og til to års vidaregåande opplæring innanfor utdanningsprogrammet”.

Det regjeringen ønsker, er altså at elevene i tillegg skal få rett til å velge mellom minst to forskjellige skoler. I tettbygde strøk er det lettere å la elevene velge mellom mange skoler enn det er i mer spredtbygde strøk.

En enkel måte å oppnå dette på, er å innføre fritt skolevalg i hele landet, men det gjør ikke regjeringen. Den ønsker nemlig å ta hensyn til at fylkene er forskjellige, og at det kan være ulike utfordringer knyttet til for eksempel reisevei og skyss. Den har derfor – i en høring som ble gjennomført i fjor – sagt at det kan gjøres lokale tilpasninger, for eksempel ved å dele fylket inn i ulike inntaksområder. Den konkrete modellen skal nå utvikles av Utdanningsdirektoratet i tett dialog med KS og fylkeskommunene.

At dette er så vanskelig å innfri er ikke helt lett å forstå, siden altså 14 av 18 av de gamle fylkene allerede hadde en form for fritt skolevalg. Men det er kanskje heller ikke dette som vekker mest irritasjon.

Det som ser ut til å skape mest debatt, er at regjeringen sier at den vil “skrote nærskoleprinsippet”, hvilket utlegges til at regjeringen vil nekte fylkene å bruke nærskoleprinsippet.

Men hva betyr “nærskoleprinsippet”?

Begrepet kan i hvert fall tolkes på to måter – nemlig enten som en plikt til å gå på nærmeste offentlige skole uten mulighet til å velge en annen skole – eller som en rett til å gå på den nærmeste offentlige skolen, dersom man ønsker det.

I grunnskolen er det et lovfestet nærskoleprinsipp, som betyr at man har en rett til å gå på nærskolen. Mange kommuner praktiserer nok også en plikt til å gå på nærskolen, men en elev har uansett anledning til å søke seg til en annen offentlig skole og kan når som helst begynne på en friskole, hvis det finnes i rimelig nærhet. I en del kommuner, som i Oslo, er det fritt skolevalg i grunnskolen, det vil si at man både har rett til å gå på nærskolen og rett til å velge en annen skole, dersom man ikke vil gå på nærskolen.

Men hva mener regjeringen når det gjelder videregående skole? Det er ikke helt klart.

Jeg syns det er helt fint at regjeringen vil skrote et nærskoleprinsipp som innebærer at 16 – 17 år gamle elever har en plikt til å gå på den nærmeste skolen uten muligheter til å velge noe annet. Med mindre det er tvingende nødvendig, bør ikke offentlig sektor på noe område gi sine innbyggere kun ett tilbud. Det kan finnes svært mange legitime grunner til at noen ønsker eller trenger å velge en annen skole, et annet sykehjem, en annen hjemmehjelp eller en annen lege enn den de i utgangspunktet får tildelt. Når elevene er såpass gamle er det dessuten på tide å lære hva det vil si å velge og ta ansvar for egne valg. Det er bare tre år til mange av dem kan velge mellom studiesteder i hele verden.

På den annen side ser jeg ikke noe poeng i at regjeringen skal nekte fylkene å praktisere en rett til å gå på nærskolen, dersom enkelte fylker ønsker det. En slik rettighet er selvsagt viktigere i grunnskolen, men også i fylker med lange reiseveier kan det være viktig å ha den muligheten. Det er dessuten mye som tyder på at mange foretrekker nærskolen, men ofte er enda mer fornøyd med den når de aktivt har valgt den.

Å definere hva som er “nærskolen” – og å praktisere en ordning med rett til å gå på nærskolen sammen med et friere skolevalg – vil sikkert by på praktiske utfordringer. Men det bør ikke hindre Utdanningsdirektoratet, KS og fylkene å prøve. Fylkene bør ikke, syns jeg, kunne praktisere en nærskoleplikt, men de bør kunne praktisere en nærskolerett.

En annen grunn til at mange reagerer på regjeringens forslag, er at “fritt skolevalg” er det samme som karakterbasert opptak, dvs. at de som har best karakterer, får velge først. Det har, som nevnt, vært praksis i 14 av de 18 gamle fylkene, men mange er mot karaktertbasert opptak, og mange er mot at det skal bestemmes nasjonalt.

Det er ikke vanskelig å se at karakterbasert opptak ikke alltid fungerer perfekt. Men det er veldig vanskelig å se hvilket alternativt system som er bedre. På en eller annen måte må man ordne køen, dersom søkningen til en skole er for stor.

I grunnskolen, hvor det ikke fins karakterer, skal det – for å bruke Oslo som eksempel – legges vekt på andre saklige kriterier som avstand til skolen, om eleven har søsken ved skolen, trafikkmessige forhold, sosiale og medisinske forhold, nærhet til foresatte osv.

I videregående må det også brukes saklige, rettferdige og forståelige kriterier, og da spørs det hva man mener er mest rettferdig: Best mulig karakterer? Dårligst karakterer? Tilfeldig loddtrekning? Bostedsadresse?

At det ikke er lett å finne en modell uten negative sidevirkninger ble til fulle demonstrert da Oslo ba et utvalg om å komme med forslag.

Elevene selv ser ut til å mene at fritt skolevalg, altså karakterbasert opptak, tross alt er lettest å forstå og det mest rettferdige. Det syns jeg også.

Om det skal være opp til fylkene å bestemme om det skal være “fritt skolevalg”, det vil si karakterbasert opptak (eventuelt i tillegg til retten til å gå på nærskolen), eller om dette skal være noe som skal bestemmes nasjonalt, kan selvsagt diskuteres. Elevene er, som nevnt over, blitt 16 – 17 år, og det er bare tre år til mange av dem skal søke høyere utdanning, der opptaket er samordnet for hele landet.

Det er kanskje ikke så dumt å begynne å øve – både på å måtte konkurrere om et antall elev- og studieplasser som alltid vil måtte være begrenset, venne seg til tanken om at faglige resultater betyr noe, og at man må ta ansvar for egne valg.

Elever i videregående opplæring er ikke lenger barn.

De skal snart bli voksne.

Innlegget var publisert på Clemets blogg 26. november 2020.

Publisert: 4. november 2022