Om å love å gjøre ingenting
Politikerne debatterer ikke mulige løsninger på hva som skal til for å gjøre velferdsstaten bærekraftig i en ny økonomisk virkelighet. Det de debatterer, er hvem som er flinkest til å garantere at man ikke skal gjøre noe, blogger Kristin Clemet.
Publisert: 2. november 2012
«Hvordan kan velferdsstaten gjøres bærekraftig i en ny økonomisk virkelighet», spurte helseminister Jonas Gahr Støre i DN forleden – hvoretter han la til at såvidt han hadde sett og hørt, hadde «ingen toneangivende politisk retning (i Europa) lagt frem det komplette svar på den utfordringen».
Støre kan nok ha rett i at det ikke foreligger noe komplett svar på de utfordringer velferdsstaten står overfor. Det finnes sjelden – heldigvis! – komplette svar på store samfunnsutfordringer som strekker seg tiår frem i tid.
Men fremfor å lete etter det komplette svaret, kunne man kanskje starte med å drøfte noenmulige svar på de utfordringer velferdsstaten nå står overfor – og som bl.a. knytter seg til demografi, arbeidslinjen, innvandring, den globale kunnskapskonkurransen og velferdsstatens legitimitet. Selv Civita, som en liten representant for en toneangivende politisk retning, har lagt frem flere utredninger som belyser disse utfordringene og i tillegg i en rekke konkrete forslag til hva vi kan gjøre. Dette har jeg skrevet om før og utdyper det derfor ikke mer her nå.
Enda mer politisk «toneangivende» enn en tankesmie er, bør de politiske partiene være. Et interessant spørsmål er derfor hvilke tiltak og reformer vi kan vente at de politiske partiene programfester når de til våren skal vedta sine programmer for perioden 2013 – 2017?
I alle partier, unntatt ett, har programkomiteene nå lagt frem sine forslag til partiprogrammer – og disse drøftes nå i de respektive partiene. I Arbeiderpartiet skjer det samme i januar.
Hva er så inntrykket så langt?
Mitt inntrykk er, alt oppsummert, at det antagelig er en større fare for at partiene programfester for små og puslete tiltak enn at de programfester for mye eller for omfattende reformer. Fremfor å virke djerve virker partiene litt redde. De virker redde for å støte særinteresser eller velgerne og/eller pådra seg en vanskelig debatt i valgkampen. Det er f.eks. ingen partier på Stortinget som vil gjøre noe med sykelønnsordningen.
Hvor langt partiene nå går i ikke å ville gi et «svar på den utfordringen» Støre viser til, fikk vi en illustrasjon på i Politisk kvarter i går. Der deltok bl.a. Sylvi Graham, som ga uttrykk for at Høyre ikke hadde noen planer om å endre sykelønnsordningen. Men det var ikke nok for Anniken Huitfeldt. Hun mente nemlig at Høyre likevel var en slags trussel mot velferdsstaten, siden man ikke har foreslått å programfeste at man absolutt ikke skal gjøre noe med sykelønnsordningen.
Så langt har det altså gått.
Politikerne debatterer ikke mulige løsninger på hva som skal til for å gjøre velferdsstaten «bærekraftig i en ny økonomisk virkelighet».
Det de debatterer, er hvem som er flinkest til å garantere at man ikke skal gjøre noe.
Blogginnlegg fra Kristin Clemets blogg fredag 2. november 2012
Les flere blogginnlegg på Clemets blogg her!
Mer fra bloggen
AUF har helt rett: Ord betyr noe.
Sløseriombudsmannen, Ytringsfrihetskommisjonen og kunstnerne
Fritt skolevalg er mest rettferdig
Arbeiderpartiet vil holde løftene sine om skatt. Men hva har de lovet?
Er form og formaliteter viktige i et demokrati?
