Når de private velferdstilbyderne blir kastet ut: Hva vil skje?

Det må finnes alternativer og en viss konkurranse for at slike produktivitetsgevinster skal kunne synliggjøres og realiseres. Det tjener hele samfunnet på.

Kristin Clemet

Publisert: 7. september 2019

Venstresiden vil kvitte seg med de private, kommersielle velferdstilbyderne. Det skal bli veldig interessant å se hva konsekvensene blir.

Først noen ord om hva det dreier seg om.

Med et unntak for Rødt, som mener at det offentlige skal ha ansvaret for nesten alt, er det stort sett enighet mellom de politiske partiene i Norge om hva det offentlige skal ha ansvaret for og hva det offentlige helt eller delvis skal finansiere. Det som diskuteres, er hvem som skal få lov til å utføre tjenestene.

Alle mener at det offentlige selv, det vil som regel si kommunen, og ideelle aktører, som for eksempel Kirkens Bymisjon, skal få lov til å yte tjenester. Uenigheten dreier seg om hvorvidt private aktører, som også må tjene penger, skal få være med.

Omfanget av slike private aktører er desidert størst i barnehagesektoren. Det er en direkte konsekvens av at politikerne, med SV i spissen, tidlig på 2000-tallet oppfordret private til å være med, slik at kapasiteten kunne bygges ut raskt. I dag har vi full barnehagedekning, og cirka 50 prosent av barna går i ideelle eller private barnehager.

Det er vanskelig å finne statistikk som skiller mellom ideelle og kommersielle barnehager, men det vi kan anta, er at de ideelle barnehagene gjennomgående er mye mindre enn de kommersielle. En barnehage som er drevet av private som kan gå med overskudd, vil ha muligheter til å vokse, mens ideelle barnehager vil ha problemer med det. Det er grenser for hvor mye gratis kapital det er mulig å få tak i.

Innenfor helse- og omsorgssektoren er det private innslaget mye mindre. Av totalt ca.42000 institusjonsplasser er ca. 2500 driftet av kommersielle aktører og ca. 2000 av ideelle. Cirka 6 prosent av sykehjemmene har, i hvert fall inntil nylig, vært driftet av kommersielle aktører.

Omlag 85 prosent av tjenestemottakerne får tjenestene utført av det offentlige, mens bare cirka 2 – 6 prosent blir utført av private kommersielle aktører. Tjenestene kan være hjemmehjelp, hjemmesykepleie, BPA (brukerstyrt personlig assistanse), rehabilitering og lignende.

Innenfor barnevern er innslaget av private større, slik det har vært tradisjon for i mange år. Av totalt ca. 4500 årsverk som hjelper cirka 1200 barn og unge, blir nærmere 1000 årsverk utført av ideelle aktører og over 1500 av private.

Også asylmottak kan være offentlige, ideelle eller private. Her varierer andelene mye, fordi behovet varierer, men ifølge UDI-direktør Frode Forfang gikk de privates andel av ordinære mottak ned fra 71 prosent i 2016 til 41 prosent i 2017, mens de offentliges og ideelles andeler økte.

SV og Rødt vil kvitte seg med alle de private aktørene. Arbeiderpartiet er vanskeligere å tolke, men etter hvert som valgkampen har gått sin gang, har retorikken blitt stadig skarpere, slik at det etter hvert er vanskelig å høre forskjell på Arbeiderpartiet, SV og Rødt.

Alle tre partier sier at de vil beholde de ideelle aktørene, men det stemmer ikke helt. Både Arbeiderpartiet og Rødt vil for eksempel stramme inn overfor og/eller forby en del av de ideelle skolene.

Konsekvensene av denne politikken ser vi allerede i enkelte kommuner, som for eksempel Oslo kommune. Der står nye barnehager ubrukt fordi de er private, og det er varslet omfattende kommunalisering av blant annet barnevern og sykehjem i årene som kommer, dersom venstresiden vinner valget.

Men det kan bli enda mer spennende i 2021, dersom partiene på venstresiden da skal forhandle om en regjeringsplattform. Da kan et nasjonalt forbud mot private aktører bli et tema, det vil si at det ikke lenger skal være opp til kommunene å bestemme om de vil yte tjenestene selv og/eller la ideelle og/eller private aktører bidra.

Så hvilke scenarier kan vi se for oss?

En mulighet er at de private aktørene rett og slett går lei av å bli snakket så negativt og nedsettende om av landets politikere – som om de tilhører en slags kriminell mafia uten andre ønsker i livet enn å stjele penger fra fellesskapet.

Titusenvis av dyktige og hardt arbeidende mennesker jobber i de private virksomhetene. De får svært gode skussmål av brukerne, enten de er omsorgs- og pleietrengende, pårørende eller småbarnsforeldre. Men det må være utrolig slitsomt at arbeidsplassen deres, arbeidsgiverne deres og eierne deres – og av og til også de ansatte selv – blir omtalt så negativt som de gjør.

Så når en liten privat virksomhet velger å selge til en større privat virksomhet, som til slutt kanskje selger til et private equity-fond, så kan det kanskje ikke utelukkes at det også har med motivasjonen å gjøre? For hvem vil egentlig utsette seg selv for så mye negativitet og så høy politisk risiko? Et private equity-fond tåler det nok, men kan vi forvente at vanlige norske eiere, som startet opp den gangen norske myndigheter ba dem om det, skal orke å fortsette?

Dersom de selger til et PE-fond, eller legger ned virksomheten og selger eiendommen, som sikkert har steget kraftig i verdi, så kan de innkassere en fortjeneste og heller starte opp en annen type virksomhet som politikerne ikke syns er så moralsk forkastelig. De kan for eksempel begynne med snus, slankemidler eller bensin.

Hvis kommunene er så uheldige at de private ikke gidder mer, må de raskt erstatte de privatdrevne tilbudene med et offentlig tilbud og kanskje kjøpe ut store kommersielle og profesjonelle eiere. Det blir neppe noen fest for norske skattebetalere.

På litt lenger sikt kan konsekvensene bli mye mer alvorlige. Da vil det nemlig trengs et gedigent løft innen eldreomsorgen, slik vi løftet barnehagesektoren tidligere på 2000-tallet.

I 2060 blir det dobbelt så mange over 70 år, og tre ganger så mange over 80 år, som det var i 2018.

Det innebærer at norske kommuner kan få behov for om lag 30000 nye heldøgns omsorgsplasser og nærmere 40000 nye årsverk innen innen helse- og omsorgssektoren allerede innen 2030.

Kommer kommunene til å greie dette uten hjelp fra private?

Jeg tror ikke det.

Arbeiderpartiet har allerede bedt om hjelp fra private til å bygge ut institusjoner.

Jeg er overbevist om at det også vil bli nødvendig å be om hjelp til drive dem.

Norge har allerede verdens største offentlige sektor.

Vi har likevel ikke verdens høyeste skattenivå, fordi vi og velferdsstaten lever høyt på oljepenger.

Men oljepengene både vil og bør gradvis få mindre betydning. Da blir det mer nødvendig at også privat sektor får være med på å løse de store fellesoppgavene – blant annet fordi de har kapasitet, kreativitet, kapital og kompetanse som vi trenger.

Hvis vi ikketar de private i bruk, kan vi høyst sannsynlig se for oss et annet scenario: Vi får hel-private løsninger i stedet.

Befolkningen blir, på ulike vis, stadig mer mangfoldig. Dersom det offentlige ikke legger til rette for valgfrihet og ulike løsninger – og tar i bruk de mekanismene som skaper mest mulig innovasjon – vil behovene «tyte ut» på en annen måte: Private virksomheter som har kompetanse som de ikke får brukt på annen måte, vil møte mennesker som har råd til å betale mer selv i et vanlig marked.

Ikke noe parti kan forby noen å etablere hel-kommersielle private tilbud innenfor skole, omsorg, helse eller barnehager. I et samfunn som det norske vil det alltid være fritt frem for den som vil etablere enn luksus-barnehage, en luksus-skole eller et luksus-sykehjem, ta full betaling og gjerne tjene veldig gode penger.

Grunnen til at dette nesten ikke skjer i Norge, er at vi har tillatt alternative private tilbud som er helt eller delvis offentlig finansiert. Dermed blir behovet for hel-private tilbud mindre, og alternativene kommer alle borgere til gode. Det er for eksempel ikke riktig, som Hadia Tajik har hevdet, at friskolene skaper sosioøkonomiske skiller. Alle barn har anledning til å velge en friskole, fordi de i all hovedsak er offentlig finansiert.

Det er ingenting å utsette på de private barnehagene, sykehjemmene og omsorgstilbudene som de kommersielle aktørene driver. De ansatte har ordnede arbeidsforhold, tariffavtaler og pensjonsordninger som er like gode som de ansatte i kommunale virksomheter har. Brukerne er like fornøyd eller mer fornøyd. Det forekommer skandaler, det skjer feil, og det finnes mangler, men det er ingenting som tyder på at det skjer i større omfang enn det gjør i offentlige virksomheter. Kanskje er det tvert om.

Det er krevende for kommunepolitikere å regulere og «ramme inn» tjenesteyting – uansett om det dreier seg om kommunale monopoler, ideelle eller private virksomheter. Men med et mangfold av aktører er det i hvert fall muligheter for samarbeid og læring på tvers.

At de private greier å gå med et lite overskudd er et tegn på at det offentlige har et potensiale for forbedring.

Det ser man ikke lett, hvis man har monopol.

Det må finnes alternativer og en viss konkurranse for at slike produktivitetsgevinster skal kunne synliggjøres og realiseres.

Det tjener hele samfunnet på.

Innlegget er publisert på Clemets blogg 7.9.19. Se også: