LO-lederen oppsummerer halvåret. Men hvem er "vi" og "de"?
Peggy Hessen Følsvik oppsummerte halvåret før statsministeren rakk å gjøre det.
Publisert: 20. desember 2023
LO-leder Peggy Hessen Følsvik er ikke smålåten.
Før statsminister og partileder Jonas Gahr Støre (Ap) rakk å holde sin halvårlige pressekonferanse, ga hun (Ap/LO) et oppsummerende intervju til Aftenposten.
Hun sier, heldigvis for Støre, at hun har full tillit til ham som statsminister. Men ellers er intervjuet en nesten oppsiktsvekkende demonstrasjon i rolleblanding.
Når Følsvik bruker ordene «vi», «de» og «oss» må man nesten være tankeleser for å forstå om hun mener LO, Arbeiderpartiet eller LO og Arbeiderpartiet.
I det ene øyeblikket stiller hun krav og uttrykker forventninger til Arbeiderpartiet, som om Arbeiderpartiet er noe som er adskilt fra LO. I det neste sier hun seg fornøyd med hva hun (og LO?) har fått til av fornyelse i Arbeiderpartiets ledelse, fordi hun (og LO?) er en del av Arbeiderpartiet.
LO-lederen snakker heller ikke helt klart om forskjellen på Arbeiderpartiet og regjeringen, som tross alt også omfatter Senterpartiet. LO er for eksempel misfornøyd med at «regjeringen» ikke griper inn i rentestyringen, men mener at det er «partiet» som har «levert i stort monn på arbeidslivssaker».
Følsvik definerer «ambisjonene på vegne av LO», som hun fremmer ved å være sentralstyremedlem i Arbeiderpartiet og «tett på» utviklingen av nytt handlingsprogram for Arbeiderpartiet. Og som leder i Arbeiderpartiets valgkomité bringer hun med seg LO sitt syn inn i diskusjonene.
Hva LO mener som ikke Arbeiderpartiet mener, og omvendt, fremkommer ikke av intervjuet, bortsett fra i pengepolitikken.
Ambisjonene som LO har om å påvirke Arbeiderpartiet, er, ifølge Følsvik, på vegne av «én million medlemmer».
Siden over 700.000 av dem ved valget sist høst stemte på et annet parti enn Arbeiderpartiet, hadde nok en annen organisasjon enn LO holdt litt armlengdes avstand til Arbeiderpartiet og heller forsøkt å påvirke alle partier til å føre den politikken LO ønsker seg. Men i stedet velger LO, med sin retorikk og tette tilknytning til Arbeiderpartiet, å øke avstanden til de borgerlige partiene, som altså svært mange LO-medlemmer stemte på.
LO overfører millioner av kroner til Arbeiderpartiet når det er valg.
I den siste valgkampen var også LO selv usedvanlig aktiv, idet ledelsen og organisasjonen selv drev valgkamp omtrent på samme måte som partiene og deres ledere gjør. Det fremsto nesten som uklart om det var Ap-lederen eller LO-lederen som ledet Arbeiderpartiets valgkamp. Det bør føre til en fornyet diskusjon om reglene og rammene for partifinansiering.
LOs og Arbeiderpartiets medlemmer må nesten selv avgjøre hvor mye de vil at de to organisasjonene skal være vevet inn i hverandre. At utenforstående syns det er vanskelig å se hvem som egentlig bestemmer hva, er jo muligens greit for Arbeiderpartiet og LO selv.
Men rolleblandingen har også implikasjoner som er av interesse for oss som ikke er medlemmer av hverken Ap eller LO. For regjeringen og kommunestyret er også vår regjering og vårt kommunestyre. Og da kan det være greit å vite om det er de som er valgt, som bestemmer – eller om det er noen andre.