Klassekampens jubel-journalistikk

Publisert: 6. januar 2015

Av Kristin Clemet, leder i Civita.

Klassekampen er en god avis, som stadig flere på høyresiden leser og har glede av. Som en organisasjon som ofte blir omtalt av og intervjuet av avisen, kan vi i Civita også si oss fornøyd: Selv om Klassekampen redaksjonelt og sikkert også mange av Klassekampens journalister har et helt annet politisk ståsted enn vi har, blir vi stort sett alltid behandlet ordentlig, dvs. at vi gjengis riktig, at det ikke spekuleres i skjulte motiver, og at man ikke bruker spekulative virkemidler f.eks. når en sak skal «vinkles». Selv tror jeg dette er en av årsakene til Klassekampens suksess.

Av og til gjør likevel Klassekampen det altfor lett for seg.

I flere oppslag den senere tid – også i dag – nærmest jubler Klassekampen over resultatene av ulike meningsmålinger som tilsynelatende viser at store deler av befolkningen er enige med venstresiden eller motstandere av høyresidens politikk. Det er ikke akkurat rakettforskning som er bedrevet, og derfor er heller ikke svarene som meningsmålerne kommer frem til, så veldig sjokkerende. Eller hva skal vi si om at 93 prosent av de spurte, i en meningsmåling utført på oppdrag fra Unio, er helt eller delvis enig at det er «viktig å verne om velferdsordningene vi har i Norge»? Er det oppsiktsvekkende mange, forbausende få eller omtrent som forventet? Og finnes det noen partier i Norge som ikke har nedfelt omtrent det samme i sitt politiske program? Mitt tips er at de politiske partiene går lenger – de vil ikke bare «verne om» velferdsordningene – de vil styrke dem og bygge dem videre ut.

Eller for å ta et annet eksempel:

I et stort oppslag fredag 2.januar skriver Klassekampen at folket sier et «rungende nei til økte forskjeller blant folk». «Bare to prosent vil ha økte forskjeller», ifølge en «fersk meningsmåling» som Sentio har gjennomført, denne gang for Klassekampen selv. Og avisen trekker umiddelbart følgende konklusjon: «Den blåblå regjeringen har altså ikke velgerne i ryggen når de øker inntektsulikheten i Norge ved å gi størst skatteletter til de mest velstående».

Men dette er en type kampanjejournalistikk som ikke kler en avis som «lover å se bak slagordene» og «styrke det redaksjonelle innholdet».

For det første: Det er ingen som har sagt at de «ønsker» eller «vil ha» større eller mindre økonomiske forskjeller i denne undersøkelsen. Spørsmålet som er stilt, er dette: «Mener du at de økonomiske forskjellene i Norge er for store, for små eller passelige?»

For det annet: Det er overhodet ikke oppsiktsvekkende at «bare» to prosent synes forskjellene er for små. I den omfattende debatten vi har hatt om økonomisk ulikhet i 2014, tror jeg at jeg har til gode å høre noen si at de økonomiske forskjellene er for små. Det er nesten mer oppsiktsvekkende at «bare» i underkant av 49 prosent mener forskjellene er for store. Selv ville jeg, hvis jeg hadde blitt spurt, svart at forskjellene er «passelige», slik 46 prosent av de spurte også gjør.

For det tredje: Spørsmålet som stilles, er veldig upresist. «Økonomiske forskjeller» sier veldig lite om hva det siktes til – om det f.eks. er inntekt og/eller formue; om det er kortvarige eller langvarige endringer i forskjellene; om hvorfor det eventuelt oppstår mindre eller større forskjeller. Dersom jeg hadde blitt spurt og svart «passelig», ville ikke det bety at jeg ikke ville kunne akseptere større (eller mindre) forskjeller – det ville komme an på hva saken gjaldt. Som jeg har skrevet om bl.a. her, kan det være akseptabelt med større forskjeller internt i Norge, hvis det f.eks. skyldes forhold som skaper mindre forskjeller globalt.

For det fjerde: Klassekampen etterlater inntrykk av at de som f.eks. har ønsket å redusere formuesskatten, gjør det fordi de ønsker større forskjeller. Men det er ikke å ta sine meningsmotstandere på alvor. I Civita har vi argumentert for lavere formuesskatt, fordi vi mener det styrker det private bedriftseierskapet i Norge, og fordi det igjen kan styrke verdiskapingen og arbeidsplassene og dermed også gi mer å fordele på sikt. (At Regjeringen ikke bare har fjernet arveavgiften, men samtidig også skjerpet arveskatten for mange av de rikeste fremkommer for øvrig heller ikke av Klassekampens reportasje.)

Og for det femte: Klassekampen «jukser» litt når avisen forsøker å slå fast at Regjeringens skattelettelser øker ulikheten. Man kan jo tross alt ikke plukke ut ett element i en økonomisk politikk og bare se på konsekvensene av denne uten å se på konsekvensene av helheten. Et vanlig mål på økonomisk ulikhet er den såkalte gini-koeffisienten. Såvidt meg bekjent, var den beregnede effekten på gini-koeffisienten av det forslaget til statsbudsjett som Regjeringen la frem, null. Budsjettet ville altså, samlet sett, hverken øke eller redusere den økonomiske ulikheten. Effekten av det budsjettet som nå er vedtatt, kjenner jeg ikke – og det gjør åpenbart heller ikke Klassekampen – men den er neppe dårligere enn null.

Oppslaget i Klassekampen er nok ment å være et slags angrep på Regjeringens skattelettepolitikk.

Det er ironisk – og viser hvor langt ulikhetsdebatten er drevet – at hele oppslaget også kan sees som et angrep på Regjeringens innvandringspolitikk.

Også den bidrar, isolert sett, til å øke de økonomiske forskjellene i Norge, og økte forskjeller er det altså «bare to prosent som vil ha».

Innlegget er publisert på Clemets blogg 5.1.15.

Publisert: 13. desember 2023