Høyres ideologiske sjel
Mange kommentatorer virker litt forvirret og syns det er vanskelig å analysere Høyres ideologiske sjel. Det er kanskje ikke så rart, skriver Kristin Clemet.
Publisert: 12. mars 2017
I dagens aviser er det flere kommentatorer som leter etter Høyres ideologiske sjel. Flytter partiet seg mot venstre? Blir det mer sentrumsorientert? Og er det de liberale eller de konservative som vinner stridssakene?
De fleste kommentatorer synes å mene at det er de «liberale» som vil ha pappakvote, eggdonasjon, gratis barnehager og fjerne eller målrette barnetrygden. De er unge og moderne, og ofte kvinner.
De «konservative», derimot, har et annet ståsted: De vil beholde barnetrygden, la familiene bestemme over permisjonen selv og si nei til eggdonasjon.
Men hvem er det som i så fall flytter partiet mot venstre – eller mot sentrum? Hvis KrF er sentrum, må det være de «konservative» som gjør det. Men hvis Venstre er sentrum, er det nok de «liberale» som gjør det.
Bruken av «liberal» og «konservativ» i disse sakene er imidlertid ikke alltid så oppklarende. Man kan si at det er konservativt å ville beholde noe slik det er, for eksempel barnetrygden eller forbudet mot eggdonasjon, men det kan ikke uten videre betegnes som liberalt å erstatte (deler av) barnetrygden med gratis barnehage eller tillate eggdonasjon. Det kan også argumenteres for at det er mindre liberale løsninger enn de vi har. Og det er selvsagt heller ikke mulig å si at det er mer liberalt med enn uten kvoter i foreldrepermisjonen.
De standpunktene som mange betrakter som liberale på disse områdene, kan også betraktes som mer venstrevridde eller sosialdemokratiske. Slik sett kan man si at de «liberale» ikke bare vil flytte partiet mot Venstre, men også mot venstre – mens de «konservative», og mange som oppfatter seg som liberale, vil beholde en tydeligere posisjon som et alternativ til sosialdemokratiet. Og for å øke forvirringen enda litt mer: Partiet Venstre mener selv at det er det eneste reelle sentrumspartiet i dag. Men mange kommentatorer og politiske motstandere av Venstre, mener at Venstre på mange områder er det mest «høyrevridde» partiet vi har.
På Høyres landsmøte er det også andre stridssaker, bl.a. knyttet til pelsdyrnæringen, formuesskatten, skattelettelser, forsvaret, ulv og konsekvensutredning av Nordland VI og Troms II.
Og hva er mest «liberalt» og «konservativt» her? Er det f.eks. mer konservativt å ville fjerne hele formuesskatten, fordi Høyre alltid har ment det – eller er det mest liberalt, fordi det innebærer en liberal næringspolitikk og en god balanse mellom privat og offentlig sektor? Og hvordan skal man tolke partiets utvikling når stemmegivningen går på kryss og tvers av disse sakene?
Nordby selv kaller seg «liberalist», og det er svært uvanlig i Høyre. Men det som er sikkert, er nok at hun ikke har noe ønske om å bevege partiet mot venstre eller KrF. Hun ønsker et Høyre med et tydelig ståsted på høyresiden i norsk politikk.
En annen profilert stortingsrepresentant er lederen for Høyres Kvinneforum, Tina Bru. Hun er også for eggdonasjon, men for moderate skattelettelser, mot å fjerne formuesskatten helt, for kvoter, for gratis barnehager og for å forby pelsdyrnæringen.
Tina Bru er blitt omtalt som en «raddis» i Høyre, som vil flytte partiet mot venstre, og som er veldig opptatt av å være «superpragmatisk» i likestillingspolitikken og gjøre det som virker. Hun skiller seg ganske mye fra Nordby Lunde.
Eller for å legge til en ung mann i partiet, nemlig Unge Høyre-lederen som etter alle solemerker snart blir stortingsrepresentant, og som jeg tror de fleste i hvert fall oppfatter som moderne: Han er, såvidt jeg har skjønt, for eggdonasjon, mot fedrekvoter, mot gratis barnehager, for å beholde barnetrygden, for (ikke «moderate») skattelettelser, for å fjerne formuesskatten og mot å forby pelsdyrnæringen. Men er han «konservativ» eller «liberal»? Kanskje han bare er «liberal-konservativ», slik partiet hans er?
Mange andre kunne vært nevnt. Poenget er dette: Merkelappene «konservativ» og «liberal» brukes for ukritisk av mange kommentatorer.
For det første er ikke det de ser, nødvendigvis så konservativt eller liberalt som de tror. Og det er slett ikke alltid slik at det som omtales som liberalt, beveger partiet mot venstre eller mot Venstre.
For det annet er det ikke liberale og konservative fløyer i partiet som stemmer sammen i alle de omtalte og omstridte sakene der disse karakteristikkene brukes. Folk er, mye mindre enn før i tiden, utstyrt med «meningspakker» som gjør at man kan forutsi et standpunkt ut fra et annet standpunkt.
Mange kommentatorer virker litt forvirret og syns det er vanskelig å analysere Høyres ideologiske sjel.
Det er kanskje ikke så rart.
Innlegget er publisert på Clemets blogg 11.3.17.
Mer fra bloggen
Den største forskjellen i norsk politikk, ifølge Nils Kristen Sandtrøen (Ap)
Det er ikke Jordan Peterson, Moderaterna eller Andrew Tate. Men det er kanskje Alex Vanopslagh.
Samfunnskontrakten
Farvel til Kristin Halvorsens SV
Kan Mette Frederiksen være en trøst for Jonas Gahr Støre?
