I dag har Kontroll- og konstitusjonskomiteen hatt sin lenge annonserte høring om de habilitetsbruddene som en del enkeltpolitikere har eller kan ha gjort seg skyldige i.
Hva har vi fått ut av det? Hvilke konklusjoner kan trekkes?
En konklusjon som kan trekkes, er at ingen av de politikerne som har blitt hørt så langt, har brutt, eller forsøkt å bryte, habilitetsregelverket bevisst eller for å oppnå en eller annen illegitim gevinst. Alle de politikerne vi har hørt i dag, fremstår altså som hederlige mennesker som av hele sitt hjerte skulle ønske at de ikke hadde begått de feil som de har eller kan ha begått.
En annen konklusjon som kan trekkes, er at habilitetsbruddene som har skjedd, enten har skjedd fordi de angjeldende politikerne har vært uvitende om sin egen inhabilitet, eller fordi de har misforstått eller blitt veiledet feil om regelverket, slik at de trodde de var habile når de (muligens) ikke var det. Bare én av politikerne har selv ant at hun var inhabil i «gjerningsøyeblikket», og det er Tonje Brenna.
En tredje konklusjon som kan trekkes, er at det ikke synes å være noen viktige beslutninger som er truffet, som er ugyldige. Det har altså ikke skjedd noen faktisk skade. Justisdepartementets lovavdeling har slått fast at beslutninger som er truffet av den uvitende inhabile utenriksministeren Anniken Huitfeldt, er gyldige. Det må i så fall også gjelde Erna Solberg.
De eneste beslutningene som må anses ugyldige, såvidt jeg kan forstå, er oppnevningene av Bård Nylund og Frode Elgesem. Det er ingen stor ulykke for landet.
En fjerde konklusjon som kan trekkes, er at Anette Trettebergstuens sak er svært lite alvorlig. Hvis terskelen for inhabilitet og for å gjøre feil skal legges så lavt, blir det vanskelig å være statsråd og å styre landet. Hvis det skal være slik at en statsråd ikke engang kan nevne navnet på en god venn, blir det veldig vanskelig å være statsråd i et så lite land som Norge. Det er dessuten en nesten hysterisk måte å praktisere habilitetsregelverket på.
Det som står igjen etter dagens høring så langt, er at en statsminister (Solberg) og en statsråd (Huitfeldt) har vært uvitende inhabile, at én statsråd (Borten Moe) kanskje ikke har vært inhabil i det hele tatt, og at en fjerde statsråd (Trettebergstuen) muligens er blitt feilaktig veiledet om hvordan habilitetsreglene skulle praktiseres. Jeg skriver «muligens», fordi jeg ikke er sikker på om den forståelsen av habilitetsregelverket som SMKs jurister har lagt til grunn, er bærekraftig i det lange løp.
Den femte statsråden, nemlig Tonje Brenna, synes å være den som har vært mest bevisst at hun kan ha vært inhabil da de angjeldende beslutningene ble truffet. Hun er likevel den som er mest «frikjent» på forhånd, blant annet av SV.
Det som nå gjenstår av kontroll- og konstitusjonskomiteens høring, er det som kanskje er viktigst:
Hvordan har Solberg-regjeringen og Støre-regjeringen håndtert og praktisert habilitetsregelverket?
Alt i alt vil høringen være en viktig del av det grunnlaget komiteen har for å fremsette eventuell kritikk og for å komme med anbefalinger om hvordan den fremtidige praktiseringen av habilitetsregelverket bør være.
Komiteen vil forhåpentligvis ta i betraktning at terskelen også kan legges for lavt.