Har skolereformer i Singapore noen relevans for den norske skolen?

Hvis reformen i Singapore har noen relevans for Norge eller meg, må det eventuelt være fordi Singapore nå endrer systemet sitt til å bli litt likere det norske systemet – slik det var og er både før og etter Kunnskapsløftet.

Kristin Clemet

Publisert: 8. januar 2020

Forleden skrev Gudmund Hernes en twittermelding der det sto:

Wow! Nå sier også Singapore at @kristinclemet linje ikke er den man bør følge… @Hoyre

Hernes hadde lenket til en twittermelding fra World Economic Forum som lød:

#Education is about progress, not exam results. Read more: wef.ch/2NAXqNz

Artikkelen som WEF lenket til, er fra WEFs egen hjemmeside og handler om en reform av skolesystemet i Singapore.

Jeg leste artikkelen, som jeg rent innholdsmessig hadde lest før. Saken var nemlig omtalt mange steder høsten 2018, også i norske aviser – og den stammet fra en pressemelding som kom fra Utdanningsdepartementet i Singapore i september 2018.

Innholdet i reformen i Singapore er av en art som gjør påstanden til Hernes – om at Singapore ikke lenger vil følge “Kristin Clemets linje” – så absurd at det fremstår som rent tøv. Jeg tillot meg derfor å svare med følgende twittermelding:

Det er hyggelig at du twitrer så mye om meg, @gudmundh, men du twitrer mye tull. Dette har ingen relevans overhodet, hverken til norske forhold eller til den skolepolitikken jeg førte. @Hoyre

Og la meg legge til: Gudmund Hernes og jeg kjenner hverandre godt og har et både utmerket og hyggelig forhold. Vi er enige om mye og uenige om noe i skolepolitikken, og vi har – når vi har møttes til debatt – alltid hatt seriøse og respektfulle diskusjoner. Men av og til skriver han ting som jeg ikke forstår at han skriver, og som jeg derfor må svare på.

Mange retwitret Hernes, men mer enn det: Enkelte mente at jeg, med mitt svar, tok mannen i stedet for ballen, og at det var “hersketeknikk” fra min side ikke å argumentere skikkelig.

Jeg syns det er å snu ting fullstendig på hodet. Det må være den som starter en debatt, som må argumentere. Men Hernes har ikke argumentert. Han har bare kommet med en påstand. Og det kan jo tross alt ikke være slik at hvem som helst skal kunne slenge ut de påstandene de vil om andre – hvoretter det blir denne eller de andres plikt å dokumentere at det ikke er riktig. Det er vel å innføre en slags omvendt bevisbyrde i den offentlige debatten?

Min påstand var uansett at innholdet i den reformen Singapore er i ferd med å gjennomføre, ikke har noen relevans for norske forhold eller for den skolepolitikken jeg førte – annet enn at man kanskje kan si det motsatte av hva Hernes påsto: Singapore velger å ta et lite skritt i europeisk eller nordisk retning i skolepolitikken.

Skolesystemet og skolefilosofien i Singapore (og en del andre asiatiske land) er svært forskjellig fra det systemet og den filosofien vi har i Norge. De legger ekstremt stor vekt på det faglige og bruker i stor grad “pisk” (og ikke gulrot) for å fremme prestasjoner. De har, sammenlignet med Norge og mange andre land i Europa, vært lite opptatt av livslang læring, av at elevene skal bli “gangs mennesker”, at elevene skal trives på skolen, og at det er en positiv sammenheng mellom trivsel og læring – for å nevne noe. I noen land går det så langt at det får katastrofale konsekvenser.

Dette betyr ikke at vi ikke har noe å lære av Singapore eller andre lignende land. Alle kan ha noe å lære av hverandre, slik to norske forskere er inne på i denne artikkelen. Men dermed er det også motsatt: Singapore kan ha noe å lære av oss.

Til syvende og sist er det likevel slik at nasjonale skolesystemer nettopp er nasjonale, det vil si at de også er produkter av egen nasjonal historie og kultur, – ja, av hele samfunnsmodellen – som ikke er den samme i Norge og Singapore.

Så hva handlet reformen i Singapore om?

Det er alltid vanskelig å “oversette” slike reformer på en helt presis måte, men kort oppsummert ønsker utdanningsmyndighetene i Singapore å legge større vekt på livslang læring og på betydningen av indre motivasjon for elevenes læring.

Helt konkret skal Singapore slutte med eksamen og karakterer på 1. og 2. trinn og i stedet gå over til at lærerne gir mer kvalitative tilbakemeldinger til elever og foreldre, blant annet basert på tester, presentasjoner og prosjektarbeid.

Og fra og med 3. trinn skal det ikke lenger være to eksamener i året – kun én.

Elevene skal fortsatt få karakterer fra 3. trinn, men man skal slutte med desimaler. Karakterene skal heretter bare gis med hele tall. I tillegg skal skolene og klassene i mindre grad rangere individuelle elever i det de kaller en “report book”.

Spørsmålet er: Hvilken relevans har dette for Norge eller for den skolepolitikken jeg gikk inn for å føre? Stemmer det at Singapore med dette gir uttrykk for at de ikke vil følge “Kristin Clemets linje”?

Jeg mener fortsatt at en slik påstand ikke kan karakteriseres som annet enn tull.

I Norge gis det ikke karakterer til noen elever før de begynner i ungdomsskolen, altså 8. klasse. Jeg foreslo ingen endring i dette.

Når det ikke gis karakterer, ligger det i sakens natur at man heller ikke kan lage noen liste som rangerer elevene i klassen i en “report book”. Det ville antagelig også være i strid med norske personvernregler.

I Norge har elevene sin første eksamen i 10. klasse. Da har de én skriftlig og én muntlig eksamen. Hvis de trekkes ut til skriftlig eksamen i norsk, blir det to skriftlige eksamener, fordi man må ta eksamen i både bokmål og sidemål. Jeg foreslo at det bare skulle være én eksamen også i norsk.

I forbindelse med Kunnskapsløftet foreslo jeg også at man gradvis burde se på muligheten for avvikle eksamen (avgangsprøve) i 10. klasse, ettersom de nasjonale prøvene – som kunne fungere mer læringsstøttende – ble utviklet videre.

Jeg foreslo også forsøk med mappevurdering som alternativ til vanlig eksamen.

Trivsel og motivasjon har alltid stått svært høyt på dagsorden i norsk skole sammenlignet med mange andre land. Det gjaldt selvsagt også da jeg var utdanningsminister.

Og når det gjelder livslang læring var Norge den gangen helt i front internasjonalt (jeg vet ikke så mye om denne situasjonen i dag). Det er ikke noen quick fix å etablere gode systemer for å sikre livslang læring, men Norge hadde i hvert fall ingenting å skamme seg over tidlig på 2000-tallet. Begrepet “realkompetanse”, som den gangen ble brukt stadig mer internasjonalt, stammet i mangt og mye fra Norge og norske forsøk med å utvikle gode systemer for livslang læring, blant annet i tett samarbeid med partene i arbeidslivet.

Så for å oppsummere:

Hvis reformen i Singapore har noen relevans for Norge eller meg, må det eventuelt være fordi Singapore nå endrer systemet sitt til å bli litt likere det norske systemet – slik det var og er både før og etter Kunnskapsløftet.

Artikkelen er publisert på Clemets blogg 8.1.20.

Publisert: 7. november 2022