Demokrati

"Geografisk vrede" – og behovet for god politikk for hele landet

Det vi kaller distriktspolitikken kommer til å bli viktigere i årene som kommer. Men urbaniseringen er sterk, og det er også svært mye positivt å si om at flere flytter til byene. Men det bør ikke skje på en måte som bare skaper vrede og en følelse av tap for dem som ikke flytter, skriver Kristin Clemet.

Kristin Clemet

Publisert: 20. februar 2018

I den danske avisen Berlingske kunne man i forgårs og i går lese to interessante artikler.

Den ene artikkelen, som sto i forgårs, inneholdt et intervju med en velkjent borgerlig kommentator i Danmark, som vil starte et opprør med sitt eget parti Venstre. Bakgrunnen er, ifølge Jarl Cordua, at Venstre, som er det dominerende styringspartiet på borgerlig side, er blitt et parti for distriktene og ikke har noe å tilby hovedstadens velgere. Det som har fått det til å renne over for Cordua, er at Venstre har stått bak «dyre og dårlige utflyttinger av statlige arbeidsplasser» og nå har toppet det hele med å antyde at også deler Folketingets uavhengige institusjoner, som Riksrevisjonen og Ombudsmannen, skal flytte fra København, enda de, etter Corduas oppfatning, «er satt til verden for å kontrollere regjeringen og politikerne på Christiansborg».

Det danske Venstre var opprinnelig et «bondeparti», men har forlengst blitt et parti også for folk i byene. Og også enkelte sentrale Venstrefolk deler Corduas bekymring og sier blant annet at Venstre må unngå å falle tilbake til den rollen det hadde som et rent «landmands- og provinsparti».

Den andre artikkelen sto å lese i Berlingske i går og var hentet fra en reportasjereise til USA. «Hvor kommer alle de vrede mennesker fra?» var tittelen på artikkelen, der hovedbudskapet var at når den vestlige verden nå opplever en bølge av politisk populisme, så skyldes det ikke ulikhet mellom mennesker, men mellom fattige og rike regioner, altså «regional ulikhet». Fattige mennesker er ikke sinte på rike mennesker, for «det er ikke de betydningsløse mennesker som reagerer. Det er de betydningsløse regioner.» «Føttene» har flyttet, mens «røttene» er blitt igjen og er sinte på dem som har «føtter». En av dem er Jacob Miley, hvis røtter er i West Virginia. Han vil ikke flytte, samtidig som han klager over mangelen på arbeidsplasser, butikker og investeringer – og hipstere, homofile, svarte aktivister, Hollywood-stjerner, sosialister og miljøforkjempere – eller «dem» i motsetning til «oss», som han sier til Berlingske.

Det kan nok være at artikkelen underspiller den økonomiske ulikhetens betydning. Men at høyrepopulismen og nasjonalismen ikke bare har med økonomisk ulikhet å gjøre, men også med identitet, innvandring og islam å gjøre, er det mange som har påpekt (herunder flere i Civita) – og senest også Francis Fukuyama, da han nylig var i Norge og blant annet ga et leseverdig intervju i Klassekampen (ikke på nett). Det er også velkjent at høyrepopulistiske eller nasjonalistiske partier har hatt større oppslutning i distrikter og spredtbygde strøk og blant folk med lavere utdanning enn i den urbane og høyt utdannede «eliten».

Det er ikke vanskelig å forstå at fraflytting, fjernstyring og forfall skaper vrede og kan føre til former for opprør. Dette var også merkbart i Danmark ved siste valg. Valgresultatet viste et sterkt polarisert bilde, der Dansk Folkeparti hadde enormt gjennomslag i det danskene kaller «udkanten», altså utenfor de store byene. Også i Norge så vi visse tendenser til det samme ved valget i 2017.

Men når forsøket på å føre en mer aktiv distriktspolitikk, for eksempel ved å flytte ut statlige arbeidsplasser, også leder til et opprør fra «sentrum», er det kanskje grunn til å tenke seg om.

Jeg tror nemlig Cordua har et poeng: Det er en mangel på god politikk for å holde hele landet i hevd. Det gjelder både i Norge og Danmark – selv om landene, geografisk sett, er ekstremt forskjellige – og det gjelder i mange andre land. Alle norske partier har et bredt repertoar av distriktspolitiske virkemidler, og noen av partiene har et større sakseierskap enn andre. Men hvis vi skal oppsummere noen tiårs politisk innsats for å «ta hele landet i bruk», tror jeg det må være riktig å si omtrent som følger: Norge har lyktes bedre enn mange andre land. Men ingen regjeringer synes å ha lyktes bedre enn andre regjeringer. Det er heller ikke opplagt hva de kunne ha gjort annerledes eller bedre for å få flere til å ville bo, arbeide og investere i de minst sentrale områdene av landet.

For å oppsummere: Det vi kaller «distriktspolitikken» kommer til å bli viktigere i årene som kommer. Men urbaniseringen er sterk, og det er også svært mye positivt å si om at flere flytter til byene. Men det bør ikke skje på en måte som bare skaper vrede og en følelse av tap for dem som ikke flytter.

Hva som skal til for å skape en mer positiv utvikling i distriktene – eller en mindre negativ utvikling når fraflytting ikke er til å unngå – er ikke så lett å si.

Bare å tvangsflytte statlige arbeidsplasser er ikke nødvendigvis god eller konstruktiv politikk.

Artikkelen er publisert på Clemets blogg 20.2.18.

Publisert: 10. november 2022