Fugellis analyse
Jeg tror årsaken til den innsovningen som Fugelli fornemmer, ligger på et helt annen plan enn han tror selv. Mangelen på maktkritikk i Norge skyldes ikke at Høyre, NHO eller Torbjørn Røe Isaksen etterlyser økt relevans i utdanning og forskning eller er opptatt av hvordan fremtidens velferd skal finansieres. Innsovningen og likegyldigheten henger snarere sammen med at vi har fått en stat, skriver Kristin Clemet i et blogginnlegg.
Publisert: 7. februar 2014
Av Kristin Clemet, leder i Civita.
Professor Per Fugelli egger til debatt. Det skal han ha – og debatt bør han få.
Kjernen i Fugellis artikkel i Aftenposten i går – «Norge er blitt et feigt land» – er at «Høyre og NHO er besatt av penger» og konkurransekraft, og at de nå vil forme utdanning og forskning i næringslivets bilde. Universitetene og høyskolene skal forflates og presses inn en kommersiell og trang virkelighet, mens fritenkeren, kritikeren og den ulydige får stadig dårligere kår. Vi får «for mye bestilt tenkning på bekostning av fri tenkning», skriver Fugelli. Menneskesynet dreies mot penger, nytte og pynt, mens vi lulles inn i komfort, konsensus og likegyldighet. Etterhvert mangler vi modige stemmer – stemmer som roperRød alarm! mot konsensus-samfunnet og muren av kommunikasjonsrådgivere, hvis eneste funksjon er å tåkelegge og skjule konflikter. Vi blir det stumme og feige landet.
Fugelli treffer ganske godt i sin beskrivelse av samfunnsklimaet i Norge. Han har rett i at vi mangler modige stemmer. Det finnes få akademiske fritenkere i Norge. Det er få i næringslivet som tør å si det de mener offentlig, hvis standpunktet er kontroversielt. Kunstnerne er sørgerlig maktlojale. Og juristene, som kunne stått opp for vår minste minoritet – nemlig enkeltmennesket – er også «jaget» ut av samfunnsdebatten. Det er i det hele tatt lite maktkritikk i Norge.
Hvorfor er det blitt slik?
Etter min mening er det her det butter for Fugelli. Jeg tror årsaken til den innsovningen som Fugelli fornemmer, ligger på et helt annen plan enn han tror selv.
Mangelen på maktkritikk i Norge skyldes ikke at Høyre, NHO eller Torbjørn Røe Isaksen etterlyser økt relevans i utdanning og forskning eller er opptatt av hvordan fremtidens velferd skal finansieres.
Innsovningen og likegyldigheten henger snarere sammen med at vi har fått en stat, som med sin enorme rikdom og utbredelse også har eierinteresser i bedriftene, makt over privatlivet og stor innflytelse i sivilsamfunnet – enten det dreier seg om kirken, mediene, kulturlivet, forskningen eller de frivillige organisasjonene. Det er en stat som stadig flere blir avhengige av, og som stadig flere ikke ser seg tjent med å kritisere, fordi de tror de kan tape på det. Ja, vi har for mye «bestilt tenkning» i vårt samfunn, men bestilleren er staten.
I dag krever det intet mot overhodet å kritisere FrP eller «kommersialiseringen» av universiteter og høyskoler, slik Fugelli synes å mene. Det er helt andre ting som krever mot i dag. Det krever mot hos en kunstner, som mottar støtte fra staten, å kritisere kulturministerens kulturpolitikk. Det krever mot hos en næringslivsleder å kritisere næringsministerens eierpolitikk. Det krever mot hos forskere å kritisere de departementer som gir dem oppdrag. Og det krever mot hos juristene å kritisere den som er blitt en av deres fremste oppdragsgivere, nemlig staten. Dessuten krever det en viss porsjon mot å flagge et standpunkt som nesten ingen lenger har, fordi det anses reaksjonært og umoderne.
Fugelli selv tar ingen slik risiko. Han sier bare det som forventes av en venstreintellektuell i Norge i dag.
Det er ikke særlig originalt tenkt, men det er godt sagt. Det skal han ha.
Innlegget er publisert på Clemets blogg 7.2.14.
Mer fra bloggen
Den største forskjellen i norsk politikk, ifølge Nils Kristen Sandtrøen (Ap)
Det er ikke Jordan Peterson, Moderaterna eller Andrew Tate. Men det er kanskje Alex Vanopslagh.
Samfunnskontrakten
Farvel til Kristin Halvorsens SV
Kan Mette Frederiksen være en trøst for Jonas Gahr Støre?
