Blir Stoltenberg den eneste reelle kandidaten på søkerlisten?

Hvis Stoltenberg blir sentralbanksjef, trengs det en ærlig diskusjon om rekrutteringsprosessene i offentlig sektor

Kristin Clemet

Publisert: 14. november 2021

Foto: CF-Wesenberg / kolonihaven.no

Er Jens Stoltenberg kvalifisert til å bli sentralbanksjef i Norge?

Det er ikke så lett for en utenforstående å svare sikkert på det, men hvis jeg skal si hva jeg tror, er svaret ja.

Er Jens Stoltenberg den som er best kvalifisert til å bli sentralbanksjef i Norge?

Det er umulig å si noe sikkert om det før det er gjennomført en grundig rekrutteringsprosess, der interesserte kandidater har søkt, og der det i tillegg er foretatt et aktivt søk etter kandidater som kanskje ikke har kommet på at de bør eller kan søke. På noen områder er Stoltenberg åpenbart godt kvalifisert, på andre områder stiller han mye svakere. Andre kandidater vil ha en annen profil, og det er disse ulike profilene som må veies mot hverandre.

Er det grunn til å ha tillit til Jens Stoltenberg som sentralbanksjef, gitt hans spesielle bakgrunn og forhold til regjeringspartiene og regjeringens medlemmer?

At det er delte meninger om dette, vet vi allerede. Og spørsmålet dreier seg ikke primært om hva vi personlig mener om Stoltenberg. Det viktige er hva mange andre, som for eksempel internasjonale markedsaktører, mener. Spørsmålet må derfor være en svært viktig del av vurderingen som gjøres i rekrutteringsprosessen, gitt at Stoltenberg er eller kan tenkes å bli en aktuell kandidat.

Jeg syns uansett ikke det er grunn til å diskvalifisere Stoltenberg allerede før rekrutteringsprosessen er satt i gang.

Det sies at oppslaget i Dagens Næringsliv, der det kom frem at Stoltenberg vil si ja til å bli sentralbanksjef dersom han blir spurt, var en slags prøveballong. Stoltenberg selv, eller kanskje noen som vil hjelpe han til å bli sentralbanksjef, ville teste ut reaksjonene i markedet og i det politiske miljøet i Norge.

Hvis dette er sant, er det min vurdering at «prøveballongen» var en tabbe. Fremfor å bidra til avklaring, har den snarere avstedkommet en debatt som gjør veien til Norges Bank enda mer trøblete for Jens Stoltenberg enn den ellers kunne vært. Noen har reagert så panegyrisk at man nesten blir flau når man leser og hører om det. Andre har pekt på at det kan være problematisk at Stoltenberg har så tette bånd til regjeringspartiene og regjeringens medlemmer. Atter andre, som vanligvis er veldig opptatt av likestilling og likebehandling, lar alle prinsipper fare, bare de kan få sin «helt» som sentralbanksjef.

Noe av det mest problematiske, etter min vurdering, er at selve søknadsprosessen nå må «rigges», dersom Stoltenberg virkelig er en kandidat.

Dette er ikke uvanlig i offentlig sektor.

Stortinget har vedtatt noen ideelle regler for hvordan slike søknadsprosesser skal foregå, men de blir stadig manipulert. Gang på gang ser vi hvordan søkerlistene til ledende stillinger i det offentlige bare inneholder én aktuell kandidat. Årsaken er at det jukses, og at rekrutteringsprosessen de facto er avsluttet før den skulle ha begynt.

Selv har jeg skrevet om dette flere ganger, men det er knapt noen som er interessert. Men hvis Stoltenberg nå blir sentralbanksjef, er det på høy tid å ta en ærlig diskusjon. Er det greit at reglene for rekruttering til ledende stillinger i det offentlige ikke følges, og at prosessene «rigges»? Og hvis ikke; hva gjør man med det? Bør reglene endres – eller bør man forlange mer av de som rekrutterer?

I det aktuelle tilfellet kan vi regne med at rekrutteringsfirmaet raskt vil forsøke å bringe på det rene om Jens Stoltenberg virkelig er en kandidat. Vi kan også regne med at andre aktuelle kandidater allerede er skremt bort fra å søke, med mindre noen vil demonstrere at det ikke kan være slik at Stoltenberg så å si kan «bestille» den stillingen han vil ha i Norge. Vi kan også regne med at rekrutteringsfirmaet vil forsøke å overbevise andre kandidater om at det er en reell prosess, mens det i virkeligheten kanskje ikke er det. Stoltenberg kommer nemlig ikke til å være en offisiell kandidat, dersom han ikke har svært realistiske muligheter til å få stillingen. Hele prosessen kommer i realiteten til å bli gjennomført før søkerlisten blir offentlig, slik at det på den bare står én mulig kandidat, nemlig den som får stillingen.

Det kan jo være at jeg tar feil, og at vi får se en søkerliste der både Jens Stoltenberg, Amund Holmsen, Ida Wolden Bache og for eksempel Martin Skancke står oppført, og i så fall blir jeg positivt overrasket. Problemet nå er dessverre at vi vil kunne få en stor og svært uheldig diskusjon, dersom for eksempel både Wolden Bache og Stoltenberg står på listen. Den som da ikke får stillingen, vil av mange bli betraktet som forbigått.

Men hvis jeg får rett, er det på høy tid å ta en åpen og ærlig diskusjon om måten rekrutteringen til lederstillinger i det offentlige skjer på. Enten må reglene følges, eller så må reglene endres.

Etter min mening bør reglene endres. Søkerlistene bør kunne være hemmelige, men med en mulighet for å kunne foreta en etterkontroll av at alt har gått riktig for seg.

Publisert: 16. desember 2021