Bergstø vs. Røkke
Det er lett å moralisere. Men det hadde vært klokere å diskutere realitetene.
Publisert: 21. mars 2023
Det har kommet en del reaksjoner på den nye SV-lederens «ryk og reis»-retorikk overfor Kjell Inge Røkke.
I SVs landsmøtesal var de begeistret, og det er sikkert mange andre på venstresiden også.
På høyresiden og i Arbeiderpartiet er reaksjonene mer avmålte eller negative.
Saken blir antakelig fort glemt.
Det som ikke vil bli like fort glemt, er hvordan våre politikere skal forholde seg til at det er skapt en liten flyttestrøm ut av Norge, og at de som flytter, er mennesker med næringsformue og evne til å investere i bedrifter og arbeidsplasser.
Skal de utsettes for moralsk fordømmelse? Skal de møtes med en ny og mer hardhendt skattepolitikk, og hvordan skal den i så fall være? Hva kan man gjøre for bare å skade «rikingene» og samtidig unngå å skade Norge?
Skal man greie å besvare slike spørsmål, må man sette seg inn i hvordan dagens skatteregler virker og hva som er årsaken til at blant andre Røkke flytter.
Når jeg hører Kirsti Bergstø og andre snakke om dette, blant annet i Dagsnytt 18 i går kveld (20.3.), lurer jeg på om de fullt ut har forstått hvordan formuesskatten virker og hva som skjer når bedriftseierne flytter.
De som flytter, tar med seg «rubbel og bit», sier Bergstø. De kan «stikke avgårde og ta hele kaka med seg uten å legge ett stykke igjen».
Bergstø har ingen refleksjoner, og får heller ingen spørsmål, om hva for eksempel Røkke alternativt burde og kunne ha gjort.
Så la oss se litt nærmere på Kjell Inge Røkkes situasjon, så langt jeg forstår den.
Kjell Inge Røkke eier i underkant av 70 prosent av Aker ASA.
Aker og Aker-eide selskaper har 35.000 ansatte, hvorav mer enn 22.000 er ansatte i Norge (jeg har brukt et lavere tall før, men har nå sjekket oppdaterte tall).
Aker er største eier i ni børsnoterte selskaper, og i tillegg bygges det opp nye selskaper innenfor industriell software, havbruk og kapitalforvaltning.
Selskapene er i varierende grad lønnsomme, men alle selskaper betaler selskapsskatt på 22 prosent når de går med overskudd. I tillegg betaler olje- og gasselskaper en særskatt på 56 prosent på inntekten fra virksomheten på norsk sokkel.
Det mest lønnsomme selskapet i Akers portefølje er Aker BP, der Aker ASA eier litt over 20 prosent.
Aker BP har i underkant av 2500 medarbeidere og betalte bare i fjor nærmere 90 milliarder kroner i selskapsskatt.
Det gjør selskapet til den desidert største private skatteyteren i Norge.
Røkkes andel av skatten er, rent matematisk, cirka 13 milliarder kroner.
Ingenting av dette forsvinner ut av landet, selv om Røkke flytter. Man må altså kunne si at han legger noen «kakestykker» igjen.
Det eneste som skjer når Røkke flytter, er at han slutter å betale utbytteskatt og formuesskatt til Norge (og andre skatter og avgifter som betales der man bor og virker).
Hvis Røkke hadde forblitt i Norge, måtte han ha betalt utbytteskatt og formuesskatt til Norge. Og la oss se på hvordan det hadde artet seg:
Røkkes formuesskatt ville da blitt beregnet av Røkkes formue, som er Aker.
Aker ASA er for tiden verdt cirka 50 milliarder kroner, og Røkke måtte da ha betalt formuesskatt for sin andel av denne formuen (ca. 70 prosent).
Med dagens skattesystem og verdier ville Røkke ha måttet betale cirka 500 millioner kroner i året i formuesskatt.
Røkke har ikke en egen pengebinge som han kan ta disse pengene fra.
Han har sikkert et dyrt hus, en flott hytte og fine biler, men det kan bare selges én gang, og det monner heller ikke.
For å greie å betale en slik formuesskatt, må Røkke derfor ta ut utbytte fra selskapet. Og det utbyttet må være mye større enn formuesskatten, fordi han også må betale utbytteskatt. Det må være på over 800 millioner kroner årlig.
Det kan hende beløpet blir litt mindre, hvis det kommer en borgerlig regjering i 2025. Men selskapet må ta høyde for at beløpene kan øke, i hvert fall frem mot 2025. Beløpene vil også øke, dersom Aker blir mer verdt.
Er det greit å ta ut (minst) 800 millioner kroner av Aker ASA hvert år?
For å vurdere det, må det tas i betraktning at også alle andre aksjonærer i Aker ASA må få et like stort utbytte som Røkke får per aksje han eier.
Det vil samlet sett bety at det må tas ut store utbytter, helt uavhengig av selskapets økonomiske situasjon.
Ifølge Aker betyr det at det må føres en uforsvarlig utbyttepolitikk, fordi Røkke har behov for å betale en helt særnorsk formuesskatt. Også andre norske aksjonærer kan ha et lignende (men selvsagt mye mindre) behov, mens utenlandske aksjonærer slipper. Og konkurrerende selskaper som har utenlandske eiere, har ikke dette problemet i det hele tatt.
Vi ønsker et næringsliv som legger vekt på langsiktighet, moderasjon og muligheten til å skape og dele mellom eiere og ansatte. Men skal vi greie å bygge nye (og grønnere) bedrifter, krever det aktivt eierskap og kompetent kapital, slik private norske eiere kan bidra med, hvis ikke formuesskatten tar «alt».
Så la oss vende tilbake til utgangspunktet:
Aker-selskapene er landets største private industriarbeidsplass og skatteyter. De betaler mange titalls milliarder kroner i skatt.
Når Røkke flytter, blir han utlending, og da slipper han å betale formuesskatt og utbytteskatt i Norge. Staten går altså glipp av ca. 800 millioner kroner hvert år. Han betaler formueskatt til Sveits, men det er mindre enn i Norge.
Staten, eller «fellesskapet» som Bergstø ville sagt, taper altså 800 millioner kroner i året på at Røkke flytter.
Men vinner fellesskapet noe?
Selvsagt gjør vi det.
Hvis Aker går bedre, fordi selskapene ikke blir tappet for over en milliard kroner i året (fordi alle andre aksjonærer også må få utbytte) på grunn av Røkkes skatteforpliktelser, så kan de investere mer i industriutvikling, betale mer selskapsskatt og ansette flere som betaler skatt.
Regnestykket kan altså være positivt for det fellesskapet som Bergstø er så opptatt av. Røkke har muligens bidratt til at selskapene hans kan utvikle seg, ansette flere og betale mer skatt fordi han flytter til Sveits og skaffer selskapet en utenlandsk eier.
Så hva er da problemet?
Problemet er at Norge på lang sikt vil tape på å ha denne særnorske formuesskatten.
Kapitalister og industribyggere er også mennesker, og de blir glade i og knyttet til lokalsamfunnet sitt. Sakte, men sikkert vil nye investeringer flyttes til de nærområdene der de bor og de markedene de kjenner best, mens virksomheten i Norge risikerer å forvitre. Nye generasjoner får stadig svakere tilknytning til Norge.
I så fall har det ikke lønt seg for Norge å holde seg med en særnorsk formuesskatt. Det hadde vært klokere å gjøre som så å si alle andre land har gjort: Å fjerne formuesskatten på næringskapital.
Noen spør kanskje hvorfor denne problemstillingen ble akutt akkurat nå?
Hvorfor flyttet ikke Røkke og de andre før?
Det er antagelig tre grunner til det.
Den ene grunnen er at mange bedriftseiere, som ventet, tok ut mye utbytte i forbindelse med den store skattereformen i 2005/06, da utbytteskatten ble innført. Dette er midler som mange av dem har kunnet tære på til nå, men som nå er oppbrukt for de aller fleste. Også Røkke er visstnok gått tom for midler.
Den andre grunnen er at eierbeskatningen, det vil si summen av formueskatt og utbytteskatt, er blitt økt kraftig de siste to årene.
Påstanden om at formuesskatten og eierbeskatningen i dag ikke er høyere enn den var for ti år siden, er rett og slett feil. Dette har Mathilde Fasting og jeg skrevet mer om i et innlegg som kommer i Dagens Næringsliv.
Den tredje grunnen er at det har oppstått en helt uvanlig stor grad av usikkerhet, uro og uforutsigbarhet i det norskeide private næringslivet, og at mange ikke tar sjansen på å bli her når den politiske risikoen er blitt så høy.
Vi kan gjerne rope skjellsord og moralisere over dem som har flyttet.
En klokere tilnærming er å sette seg inn i årsakene til at de flytter og spørre seg selv: Kan det norske skattesystemet utformes på en bedre måte?
Mer fra bloggen
Om Bjørn Dæhlie og forakt for andre
Venstre til venstre?
Formuesskattedebatten og drittsekkene i "EXIT"
Den begredelige historien om formuesskatten
Flisespikkeri fra Faktisk.no
