Arbeiderpartiets skolepolitikk

Publisert: 17. februar 2013

Av Kristin Clemet, leder i Civita

Forleden så jeg en debatt om skolepolitikk på Aktuelt – med Kristin Halvorsen (SV), Trond Giske (Ap), Torger Ødegård (H) og Guri Melby (V).

Da twitret jeg – litt respektløst, kanskje – at jeg syns Trond Giske argumenterer på kanten til det uredelige i skolepolitikken. Da Giske spurte hva jeg mente, ga jeg bl.a. uttrykk for at jeg syns Ap virker veldig taktisk i skoledebatten.

Noen har, med en viss rett, etterlyst konkrete eksempler på hva jeg mener, så her kommer det:

Alle partier er taktiske. Ingen forventer at en politisk debatt (bare) skal være preget av dialog, eller at en politiker skal legge frem hele sannheten eller alle motforestillingene mot hans eller hennes eget syn. Politisk debatt er duell – ikke dialog.

Likevel er det ikke slik at det ikke stilles redelighetskrav til en politisk debatt. Det er ikke alltid så lett å si hvor grensen går, men ofte reagerer vi, hvis argumentasjonen blir i overkant «lur», «sleip» eller taktisk. Presenteres ren løgn, blir som regel reaksjonene sterke.

Arbeiderpartiet har for meg, helt siden regjeringsskiftet i 2001, virket både fraværende og lite interessert i skolepolitikk. Siden 2005 kan man si at det har sammenheng med at det er SV som har hatt kunnskapsministeren, men jeg syns ikke det er en helt god forklaring. Partiet har markert seg godt på mange andre områder, selv om det ikke har hatt ministeren. Dessuten var partiet lite til stede i skoledebatten også da det var i opposisjon. Som utdanningsminister i Bondevik II-regjeringen var det først og fremst SV jeg møtte til debatt.

Innimellom er det tydelig at Arbeiderpartiet selv har forstått at partiet må være litt mer til stede i skoledebatten. En gang i blant kommer det derfor utspill – som imidlertid ofte blir som et lite blaff. Statsministerens nyttårstale i 2008 var et slikt blaff – og samtidig et nokså forsinket oppgjør med problemene i norsk skole – og ellers opplever vi disse «blaffene» når det er valg. Også denne gangen, foran valget i 2013, har statsministeren kommet på banen og fortalt at han nå skal prioritere skole – og dessuten har tidligere utdanningsminister Trond Giske fått i oppdrag å lede Arbeiderpartiets arbeid med et nytt skolepolitisk program. Venstresidens tilbakevendende selvoppgjør i skolepolitikken – og Trond Giskes nye giv – har jeg for øvrig skrevet om her.

Denne «urytmiske» interessen for skolepolitikk virker i seg selv ganske taktisk – i motsetning til engasjementet i særlig Venstre, Høyre og SV, som virker vedvarende og oppriktig.

Men også en del av argumentene som fremføres, virker i overkant «lure» for min smak. Her er noe av det vi hører – og kommer til å høre fra Arbeiderpartiet i valgkampen:

Vi får blant annet høre at det igrunnen var Trond Giske som startet arbeidet med Kunnskapsløftet, at senere regjeringer (såvidt) har fulgt opp, og at Stoltenberg II-regjeringen nå gjennomfører reformen. Dette er, etter mitt syn, ikke sant, noe jeg også har kommentert før, bl.a. her.

Vi får også høre at det har kommet 8000 flere lærere i norsk skole under den rødgrønne regjeringen. Det er sikkert sant, men siden det i seg selv ikke forteller noe av interesse om ressurssituasjonen i norsk skole, og siden Arbeiderpartiet vet det – og samtidig vet at folk flest kan bli lurt til å tro at det har noe med ressurssituasjonen å gjøre – virker dette, på meg, litt lite redelig. Poenget er jo – slik Ap aldri var i tvil om da partiet var i opposisjon – at det er utviklingen i forholdstallet mellom lærere og elever som forteller hvorvidt ressurssituasjonen har blitt bedre eller verre – ikke det absolutte antall lærere. Dette kom godt frem, da Giske debatterte spørsmålet med Utdanningsforbundet i Dagsnytt 18, og det kommenterte jeg her. (I parantes bemerket: Stoltenberg II-regjeringen lovet allerede i den første Soria Moria-erklæringen at kontaktlærere ikke skulle ha ansvar for mer enn 15 elever i grunnskolen. Dette er aldri fulgt opp som lovet, og derfor kunne vi før jul f.eks. lese om Giskes egen hjemby,Trondheim, der normen var 18 elever pr kontaktlærer, samtidig som man vurderte å øke den til 20.)

Vi hører også at valget står mellom å satse på skolen eller «massive» skattekutt. Det er kanskje effektiv retorikk, men sannheten er denne: Statsbudsjettet for 2013 er på ca. 1037 milliarder kroner, etter at det har vokst med formidable 411 milliarder kroner siden 2005. I Bondevik II-regjeringen var det langt mindre oljepenger å rutte med, samtidig som skattene ble senket med ca. 25 milliarder kroner. (Og som jeg skrev i en tidligere blogg; en eventuell fremtidig fjerning av formuesskatten betyr ca. 12 – 15 milliarder i skattelette.) Disse bevegelsene til tross har ressurssituasjonen i skolen siden 2001 stort sett vært stabil. Så hva kan vi lære av det? Vi kan bl.a. lære at de skattelettelser som diskuteres i Norge, utgjør en forsvinnende liten andel av det totale statsbudsjettet eller av alle de ekstrapengene den nåværende regjeringen har hatt til rådighet. Og vi kan lære at ressurssituasjonen i skolen stort sett er stabil (og høy i forhold til andre land), enten en regjering gir litt skattelette (som Bondevik II-regjeringen gjorde) eller har en enorm vekst i sine inntekter (som Stoltenberg II-regjeringen har hatt).

Vi kommer til å få høre at Arbeiderpartiet nå vil satse mer på læreren, slik det fremgår av partiets nye programforslag. Denne delen av programmet fikk ros av Guri Melby iAktuelt, samtidig som både hun og Torger Ødegård påpekte at det var lite troverdig, bl.a. fordi Arbeiderpartiet – gjennom åtte år i regjering – ikke har gjort noe for å gjennomføre disse tiltakene før og endog har stemt mot de samme tiltakene i Stortinget. Trond Giske, på sin side, mente at det nærmest var et «bevis» på Arbeiderpartiets vilje til å satse på læreren at han, da han var utdanningsminister i 2000/01, hadde økt lønnen til lærerne med 50.000 kroner pr lærer. Det han ikke fortalte, var at lærerne samtidig forpliktet seg til å undervise mer, og at dette var resultat av en fremforhandlet avtale.

Vi kommer også til å få høre at norske elever nå gjør det bedre på internasjonale tester – i motsetning til hva de gjorde under den tidligere borgerlige regjering. Man forsøker å etterlate inntrykk av at forbedringen først og fremst skyldes den politikken den rødgrønne regjeringen har ført – i motsetning til den politikken den borgerlige regjeringen førte, som altså ga dårligere resultater. Men så enkel er selvsagt sammenhengen ikke, og det vet Trond Giske. Også dette har jeg skrevet om før, bl.a.her.

Vi fikk også høre fra Trond Giske at forbedringen i norsk skole skyldes fire ting – nemlig flere timer, mer tidlig innsats, leksehjelp og bedre lærerutdanning. Jeg tror vi kan si at mer tidlig innsats hjelper – siden det var en helt sentral del av Kunnskapsløftet og derfor har fått virke fra 2005/06 og – etter noen forskeres mening – fra ca 2003, da det «skjedde noe» i norsk skole. Men de tre andre faktorene han trekker frem, kan umulig ha hatt stor betydning: Flere timer betyr antagelig lite så lenge det ikke er nok kvalifiserte lærere, leksehjelp med ufaglærte betyr lite, og den bedre lærerutdanningen er ennå ikke skikkelig implementert. Årsakene til at det går bedre i norsk skole har derfor primært sammenheng med Kunnskapsløftet, som jeg også har skrevet om her.

Vi fikk også høre fra Trond Giske at alt det man har gjennomført i skolepolitikken i Oslo, skyldes nasjonal politikk. Også dette er et utsagn som kan problematiseres. Det virker i hvert fall rart når man nesten daglig er vitne til store konflikter mellom Torger Ødegård og Kristin Halvorsen, som åpenbart mener at det gjøres veldig mye galt i Oslo-skolen.

Arbeiderpartiets strategi før valget er veldig tydelig.

Partiet har nå, på papiret, forsøke å legge seg så tett opp til Høyres og Venstres skolepolitikk at de kan si, som også Trond Giske gjorde i Aktuelt, at det ikke er noen vits i å «lage skiller som ikke er der».Sagt med andre ord: La oss heller debattere det som virkelig skiller – nemlig synet på den «massive» eller «storstilte» privatiseringen av norsk skole, som Høyre, Venstre og FrP vil gå inn for!

Med en slik strategi håper Arbeiderpartiet (og SV) å unngå å snakke om det som er vanskeligst for dem, nemlig den offentlige skolen og den viktige delen av skolepolitikken, der særlig Høyre, men antagelig også Venstre, har større troverdighet.

Arbeiderpartiet bør ikke lykkes med denne strategien – av flere grunner:

For det første: Det blir ingen «massiv» privatisering av norsk skole, hvis det blir borgerlig flertall. En litt mer liberal friskolelov, der det ikke stilles krav om at man må drive med toppidrett, være religiøs eller drive med alternativ pedagogikk, vil formodentlig øke antallet friskoler noe. Men en lov som ikke tillater eierne å ta ut utbytte, som får mindre støtte enn offentlige skoler, og som skal virke på et område der det ikke mangler plasser, vil ikke få noe stort omfang – og spesielt ikke hvis den offentlige skolen er god.. All erfaring, både fra Norge og andre land, viser det.

For det annet: Det er ingen dokumentert sammenheng mellom det økte antallet friskoler i Sverige (der de for øvrig har en friskolelov som tillater uttak av utbytte) og de dårligere skoleresultatene der – slik de rødgrønne, inkludert Halvorsen i Aktuelt, ofte påstår eller etterlater inntrykk av. Dette har jeg skrevet mer om her.

Og for det tredje – og viktigst: Nesten alle elever går i den offentlige skolen. Det er den offentlige skolen bl.a. Torger Ødegård bestyrer. Det er den offentlige skolen som trenger forbedring. Og forskjellene mellom partiene er fortsatt til stede, selv om det nå heldigvis er mye større oppslutning om kunnskapsskolen enn det var for 10 – 12 år siden.

Derfor fortjener vi – velgerne – å få høre hva de ulike partiene har gjort og vil gjøre i den offentlige skolen, slik at vi, som Guri Melby sa, kan gjøre oss opp en oppfatning om hvilke(t) parti(er) vi har mest tillit til i skolepolitikken.

Les flere blogginnlegg på Kristin Clemets blogg her.

Publisert: 14. november 2022