Angst for kunnskap om ulikhet
Lederartikkelen i Morgenbladet påstår at Civita går for langt i å etterprøve og granske storslåtte teorier om ulikhet, fordi det kan føre oss over på et faktafetisjistisk sidespor. Men skal vi videre, må vi ha kunnskap, både om situasjonen i eget land, om årsakene til utviklingen og om tiltak som kan virke. Her bidrar nå Civita – i motsetning til nesten alle andre – og da får det heller stå sin prøve, skriver Kristin Clemet.
Publisert: 17. juni 2014
Av Kristin Clemet, leder i Civita.
I Morgenbladet denne uken blir Civita avlagt en visitt i avisens leder. Nærsynt om ulikhet heter lederartikkelen, som påstår at Civita går for langt i å etterprøve og granske «storslåtte teorier» om ulikhet, fordi det kan føre oss over på et «faktafetisjistisk sidespor». Morgenbladet mener vi driver en form for «motprogrammering», fordi vi mener at «ulikhet ikke er så viktig», og fordi vi mener det er «viktigere at fattigdommen i verden synker, enn å jobbe mot ulikhet innad i hvert land». Det er diskusjonen om de to bøkene Ulikhetens pris og Kapitalen i det 21.århundre som har fått Morgenbladets Lena Lindgren til å skrive lederen.
Morgenbladet har rett i at Civita antagelig er det miljøet i Norge som så langt har tatt de to bøkene mest på alvor. Vi har publisert analyser av både Ulikhetenes pris: Likhet eller frihet? En kritikk av The Spirit Level – og Kapitalen i det 21.århundre: Capital in the 21st Century. Nyansering og mulige løsninger.
Vi gjør ikke dette, fordi vi mener at «ulikhet ikke er så viktig». Civita har, tvert om, utgitt flere analyser av ulikhetsproblemet generelt, og om ulikhet i USA spesielt, uavhengig av diskusjonen om disse to bøkene.
Stor grad av økonomisk likhet er en viktig i verdi i vårt samfunn, men det er ikke den eneste verdien som er viktig. Økonomisk likhet, og de virkemidlene som skal til for å oppnå større økonomisk likhet, må selvsagt veies mot andre verdier, som for eksempel frihet og likebehandling, og samfunnets evne til å skape verdier. Og nettopp fordi uoverveide tiltak, bare basert på «storslåtte teorier» i verste fall kan virke mot sin hensikt, er det viktig å ha kunnskap om det problemet man setter seg fore å løse.
Det er i de senere år kommet veldig mye forskning og mange bøker om ulikhet. De to bøkene som Morgenbladet er opptatt av, er blant dem som har vakt mest oppmerksomhet, men det betyr ikke at de er alene om sine teorier, eller at det er disse bøkene som i ett og alt holder den beste kvaliteten.
Det er min kollega Marius Doksheim som den senere tid har arbeidet mest med økonomisk ulikhet og med disse to bøkene. Etter hans mening holder Ulikhetens pris en klart lavere akademisk kvalitet enn Kapitalen i det 21.århundre. Det kan virke som om Morgenbladet ikke syns det er viktig å avdekke feil, mangler og svakheter ved «storslåtte» og forførende teorier, men for de som syns at sånt er interessant og viktig, er det en nyttig innføring i diskusjonen om Ulikhetens pris her. Diskusjonen viser bl.a. hvor viktig det er med debatt når noen «tar av» så voldsomt at de ikke lenger er i stand til å vurdere en bok eller en teori med kritisk distanse.
Thomas Pikettys Kapitalen i det 21.århundre er, ifølge Doksheim, av et helt annet kaliber. Men heller ikke denne boken er «lytefri». I et omfattende Civita-notat har derfor Doksheim samlet og presentert – ikke bare Pikettys tall og teorier, men også de mange nyanseringene og innvendingene som har vært fremsatt i diskusjonen om boken. Dette er nyanseringer som stort sett har fremkommet i den internasjonale og svært topptunge debatten, og det er mer enn underlig at noen syns det er «faktafetisjistisk» og betenkelig at disse nyansene også kommer frem i Norge.
Doksheim har i det samme Civita-notatet – og i en artikkel vi skrev sammen i Aftenposten forleden – sett på relevansen av Pikettys tall og teorier for Norge (og andre skandinaviske og europeiske land). Konklusjonen er at situasjonen her er helt annerledes enn den er særlig i USA, der ulikhetene har vokst voldsomt, og til dels Storbritannia. Morgenbladet virker delvis å være uenig i dette og spør, lett retorisk, om Civita overhodet er klar over og har forholdt seg til «de tyngste og mest aktive forskermiljøene på feltet» i Norge. Men selvsagt har vi det. Det er jo SSB og Rolf Aaberges forskning som er selve kilden til de norske tallene som både Piketty og vi bruker.
Kalle Moen ved ESOP (Senter for studier av likhet, sosial organisering og økonomisk utvikling) er en annen «tung» forsker på feltet i Norge, og han er sitert. Marianne Nordli Hansen kunne sikkert også fortjent en referanse, men hun ser hovedsakelig på formue og arv, og ikke på inntekt, slik vi gjør i notatet (fordi tallene her er de beste).
Det er heller ikke store forskjeller på det forskerne selv har uttalt om forskjellen på USA og Norge – og det vi har skrevet. Ulike medier har riktig nok referert dem litt forskjellig, men presiseringer de selv har foretatt, etterlater et budskap som er til forveksling likt vårt: I Aftenposten i dag er det et intervju med Aaberge (ikke på nett), som har fått tittelen «Små endringer i norske forskjeller». Vårt eget innlegg, som sto på trykk tirsdag i forrige uke, hadde fra vår side fått tittelen «Små endringer i de økonomiske forskjellene». Og stort likere kan det vel ikke bli?
Morgenbladet har før øvrig ikke rett i at jeg på generelt grunnlag mener at «det er viktigere at fattigdommen i verden synker, enn å jobbe mot ulikhet innad i hvert land». Det avhenger av hvilket land det er tale om. Men det er selvsagt viktigere at mange hundre millioner mennesker i verden er kommet ut av fattigdom de siste tiårene enn at ulikheten i Norge har økt litt i samme tidsrom. Og det er viktig å være klar over disse, tilsynelatende paradoksale utviklingstrekkene, som altså inntreffer samtidig – nemlig at ulikheten innad i særlig rike land kan øke, samtidig som ulikheten mellom land kan bli redusert. Grunnen til at det er viktig, er bl.a. at et gitt tiltak for å redusere ulikheten mellom mennesker i samme land, kan bidra til å øke ulikheten mellom mennesker i ulike land. Det er et dilemma, som bl.a. reiser spørsmål om solidaritetens grenser i vår globaliserte tidsalder.
Morgenbladets lederskribent avslutter med et spørsmål om hva som er «Civitas oppfatning av klasseforskjeller innad i land». Spørsmålet kan nok returneres, for til nå har jeg faktisk ikke sett noen som har kommet med noen konkrete forslag til hva de vil gjøre med den ulikheten Piketty skriver om, og som de er så bekymret for. Boken har blitt en «hype», men den har foreløpig ikke ført til noe mer enn at mange sier de er veldig bekymret.
Men la meg svare likevel.
Etter min mening er det ikke så fruktbart å snakke om «klasseforskjeller». Det er en gammel retorikk som i liten grad treffer de forskjellsproblemene vi har i vårt samfunn. Selv syns jeg det er særlig fire forskjeller, som potensielt kan vokse seg store og mer skadelige i Norge, og som derfor bør kreve vår oppmerksomhet:
* For det første forskjellen mellom innvandrere og innfødte: Nyankomne innvandrere vil i gjennomsnitt stå «lavere på rangstigen» enn befolkningen for øvrig. En viktig oppgave er derfor å få til en så rask og god integrasjon som mulig, og å sikre at etterkommerne gjør det like bra i utdanning og arbeid som befolkningen generelt.
* For det andre forskjellen mellom gutter og jenter i skolen: Gutter presterer nå, i gjennomsnitt, dårligere enn jentene i alle fag unntatt gym. En viktig oppgave er derfor å finne årsaken til at det er blitt slik og forsøke å korrigere skolen og skolepolitikken, slik at det blir like muligheter for alle.
* For det tredje forskjellen mellom de som er innenfor og mange av dem som er utenfor arbeidsmarkedet: 20 – 25 prosent av arbeidsstyrken står til enhver tid utenfor arbeidsmarkedet i Norge. Mange av dem kan ikke arbeide, f.eks. fordi de er uføre eller syke. Men mange både kan og vil arbeide helt eller delvis, hvis de får muligheten. En viktig oppgave er dermed å skape slike muligheter.
* For det fjerde forskjellen mellom unge og gamle, for eksempel mellom de som er innenfor og de som er utenfor boligmarkedet: I dag har mange unge problemer med å komme seg inn på boligmarkedet, hvis de ikke arver eller får hjelp av sine foreldre på annen måte. Bolig har blitt et svært gunstig investeringsobjekt i Norge, bl.a. på grunn av lav beskatning sammenlignet med andre investeringsobjekter. En viktig oppgave er derfor å gjøre boligmarkedet mer tilgjengelig for de som er i etableringsfasen.
På alle disse områdene har Civita analysert situasjonen og fremmet flere forslag som kunne bidratt til å redusere forskjellene. Noen fremstår som ganske mainstream, som for eksempel å redusere kontantstøtten eller tilby språkopplæring til arbeidsinnvandrere for å fremme god integrering. Andre ting er klart mer kontroversielt, som for eksempel å fjerne rentefradraget, slik at det på sikt blir lettere for unge boligsøkere å komme inn på boligmarkedet. Morgenbladet kan orientere seg bl.a. her, her, her, her og her.
Et spørsmål som Morgenbladet ikke har stilt, men som typisk stilles til oss som mistenkes for å mene at «ulikhet ikke er så viktig», er hvor stor ulikhet som er akseptabelt.
Det er et spørsmål som det selvsagt er helt umulig å gi et eksakt svar på, bl.a. fordi svaret avhenger av en rekke forhold. Selv en veldig liten ulikhet kan være uakseptabel, dersom den skyldes mangel på likebehandling, korrupsjon eller nepotisme – akkurat som store ulikheter kan være akseptable, hvis de er fremkommet på en måte som alle syns er rettferdig. Synet på hva som er rettferdig vil imidlertid også variere – f.eks. mellom Norge og USA. De politiske og kulturelle holdningene i den amerikanske befolkningen tilsier at den ser mer positivt på relativt stor ulikhet enn vi f.eks. gjør i Skandinavia, der vi har en meget egalitær kultur og historie.
Skal man føre en god politikk, bør den være kunnskapsbasert. Men selv med mye kunnskap, kan det av og til være vanskelig å nå målene man har satt seg. En proteksjonistisk handelspolitikk kan for eksempel bidra til å beskytte norsk landbruk, norsk matproduksjon og norske arbeidsplasser i landbruket – i hvert fall på kort sikt – men det vil ramme fattigere menneskers mulighet til å selge sine produkter til oss og kanskje også redusere den samlede verdiskapingen i Norge, fordi vi slipper å omstille oss og kanskje møtes med proteksjonistiske tiltak fra andre land. Det er ingen grunn til å forvente at andre land vil la oss få komme uhindret inn på deres markeder med vår fisk, hvis vi stenger våre markeder for deres kjøtt.
Slike dilemmaer møter vi også i innvandringspolitikken. Derfor er ikke Civita bare opptatt av hva som skal til for å øke likheten innad i land – vi er også opptatt av dilemmaene, av å se en sak fra flere sider og av å studere hva som kan redusere fattigdommen i verden. Det er viktig å drøfte hva innvandringen betyr for Norge, nordmenn og norske offentlige kasser – men det er også viktig å forstå hva den betyr for innvandrerne selv og for velstanden i verden, noe vi har gjort et forsøk på bl.a. i vår rapport om sosial jumping.
Det er fint at Morgenbladet og andre bekymrer seg for den økte ulikheten og spør hvilke forslag Civita har fremmet for å bekjempe den. Vi deltar nemlig gjerne i debatten, både om bøkene som har kommet, og om hva vi bør gjøre i vårt eget land.
Men hva mener Morgenbladet selv og andre som deltar i debatten? Har de noen synspunkter på bøkene som er skrevet, situasjonen i Norge og på mulig politikk?
Det holder ikke å være bekymret – og å komme med besvergelser om hva man er for og mot. Det alene bringer oss ikke videre. Skal vi videre, må vi ha kunnskap, både om situasjonen i eget land, om årsakene til den ulike utviklingen i f.eks. Norge og USA og om tiltak som kan virke. Her bidrar nå Civita – i motsetning til nesten alle andre – og da får det heller stå sin prøve om Morgenbladet kaller oss «nærsynte faktafetisjister».
Vi føyer det bare til listen over alle de andre betegnelsene som er blitt brukt om oss.
Innlegget er publisert på Clemets blogg 16.6.14.
Mer fra bloggen
Tillitsreform i offentlig sektor. Mistillit til privat sektor.
Debatt om skattesystem er viktig
Friskolene beriker skole-Norge
«Å kalle det friskoler er et sånt høyretriks»
Tonje Brenna bidrar ikke til saklig debatt om friskoler
