Analysen av Senterpartiet
I tiden som kommer, bør Senterpartiet utfordres mer på hva de er for, skriver Kristin Clemet.
Publisert: 24. februar 2017
I NRKs Ytring sist søndag diskuterte NRKs og Dagbladets politiske kommentatorer, Lars Nehru Sand og Marie Simonsen, Senterpartiets utvikling.
Jeg syns ikke analysen de hadde, var så god, og la meg forklare hvorfor.
Programlederen viste to ganger til at det er enkelte som mener at det er en forbindelseslinje mellom Brexit og Trump og Senterpartiet, og at det finnes en norsk form for «trumpisme». Hvem programlederen siktet til, vet jeg ikke, men det kan vel være at det blant annet var meg, siden jeg skrev dette innlegget i Aftenposten for en tid tilbake.
Problemstillingen ble kontant avvist av Marie Simonsen, som mente den var «åpenbart feil», og hun begrunnet det med at Senterpartiets motstand mot sentralisering er Senterpartiet «i et nøtteskall» og noe partiet alltid har ment. Lars Nehru Sand motsa ikke Simonsen og mente dessuten at det (bare?) var Senterpartiets motstand mot Regjeringens reformer, som er årsaken til Senterpartiets fremgang på meningsmålingene. Men begge strakk seg til å si at noe av Senterpartiets folk- og eliteretorikk, og de negative utfallene mot Oslo, er problematiske og, slik jeg forsto dem, populistiske.
Noe lignende gjentok seg i Dagsnytt 18 i dag: Fredrik Solvang spurte sin kollega Magnus Takvam om han mente det var noen forbindelse mellom Brexit og Trump og Senterpartiets sterke fremgang, noe også Takvam avviste, også han under henvisning til at Senterpartiet alltid har vært et distriktsparti, mens Brexit og Trump er noe nytt.
Dette er, etter min mening, en for enkel og litt rar analyse.
Hvis man skal studere de politiske vindene som nå blåser over USA og Europa, må man selvsagt ta med seg langt mer enn Brexit og Trump, og man må studere de bakenforliggende forhold, som kan ha utviklet seg over lang tid, og ikke bare symptomene, som er valgseier til henholdsvis Brexit og Trump.
Min kronikk var derfor ikke avgrenset til Storbritannia og USA eller «Brexit og Trump». Jeg viste til det som nå skjer i nesten alle europeiske land, også i våre naboland.
I tillegg er det viktig å understreke, slik jeg gjorde, at forskjellene mellom landene og de populistiske og nasjonalt orienterte partiene er svært store.
Spørsmålet er likevel, om det til tross for store forskjeller, er mulig å spore noen felles trekk, og det mener jeg det er. Fellestrekkene er blant annet (1) en felles ideologisk kjerne, nemlig nasjonalkonservatismen; (2) noen felles standpunkter i en del nærmere definerte saker, som typisk dreier seg om større nasjonal selvbestemmelse og motstand mot globalisering og internasjonal integrasjon; (3) en felles, populistisk retorikk, som ofte kretser rundt folk og elite; (4) et felles velgermønster, som typisk er by/land – og (5) sterke, ofte karismatiske ledere, uten at det betyr at alle ligner Trump eller Nigel Farage.
Og enten man liker det eller ei: Senterpartiet skårer relativt høyt på disse kriteriene – kanskje høyest av alle norske partier. Og dermed er det selvsagt ikke unaturlig å se på partiet som en del av den internasjonale stemningsbølgen. Det er i hvert fall veldig spesielt bare å avfeie det som «feil».
Jeg har aldri sett, hverken blant forskere eller utenlandske kommentatorer, at det er et kriterium for å ha slektskap til denne populistiske og/eller nasjonalt orienterte politiske bølgen, at man ikke er et gammelt parti eller ikke har ment det man mener, lenge. I denne kretsen av partier finnes det både nye og gamle partier, og det finnes gamle partier som alltid har ment det de mener, og gamle partier som har forandret seg. Og by/land- eller sentrum/periferi-aksen er selvsagt ikke unik for Norge.
Det er ikke vanskelig å forstå at man, slik stemningen er nå, kan vinne oppslutning på å være mot globalisering, mot frihandel, mot EU, mot innvandring og mot sentralisering. Jeg skal ikke her bruke tid på å analysere årsakene, men det handler nok både om reelle, påståtte og innbilte konsekvenser av den åpne og «liberale orden» og om svak argumentasjon og forankring av de ideene den såkalte liberale eliten står for.
Derimot er det vanskelig å forstå at Norge, nærmest som eneste land, ikke skal merke noe til den politiske stemningsbølgen vi nå ser rundt oss.
Uansett er det interessant at et parti som tar mål av seg til å innta regjeringskontorene sammen med Arbeiderpartiet, er mot så mange av de pågående reformene. I tiden som kommer, bør Senterpartiet utfordres mer på hva de er for.
Kommentatorene, på sine side, bør utfordres til å begrunne sine standpunkter bedre. De har aldri vært i tvil om at Fremskrittspartiet er del av en internasjonal trend, selv om Fremskrittspartiet er 45 år gammelt og «alltid» har ment det de mener om innvandring.
Senterpartiet er riktig nok litt eldre, men det gjør vel knapt noen forskjell.
Innlegget er publisert på Clemets blogg 22.02.17.
Mer fra bloggen
Ubalansert ulikhetsdebatt i NRK: Hvor ble verdiskapingen av?
KrFs nye profil
Glad jul i Senterpartiet
Den største forskjellen i norsk politikk, ifølge Nils Kristen Sandtrøen (Ap)
Det er ikke Jordan Peterson, Moderaterna eller Andrew Tate. Men det er kanskje Alex Vanopslagh.
