Mange liker Ap-slagordet «Alle skal med» bedre enn «Nå er det vanlige folks tur».

Også jeg har sympati for intensjonen med slagordet «Alle skal med».

Grunnen til at jeg likevel ikke er så begeistret, er at det i praktisk politikk altfor ofte lyder som at «Alle SKAL med» på det Arbeiderpartiet mener er best.

Dette er veldig tydelig i skolepolitikken. Alle SKAL med i «fellesskolen», fordi det, etter Arbeiderpartiets mening, er best.

Regjeringen har så langt ikke gjort noe bemerkelsesverdig for å styrke den offentlige skolen. Det mest markante den har gjort de siste ca. 17 månedene, er å stramme inn i rammeverket for friskolene.

Noe av det mest påfallende med kunnskapsminister Tonje Brennas kampanje mot friskolene er at hun ikke tar imot invitasjoner til å lytte skikkelig, og at hun i så liten grad bygger sin politikk på kunnskap. Det blir i stedet mange luftige og fordomsfulle påstander.

Brenna påstår at friskolene skaper større sosioøkonomiske skiller mellom elevene, at de tapper den offentlige skolen for ressurser, og at friskolene bidrar til at vi får en dårligere skole i Norge.

Ingenting av dette har hun belegg for å hevde. Jeg har drøftet alle påstandene før, blant annet i en artikkel i Minerva, men det viktigste er dette: Friskoler bidrar per se hverken negativt eller positivt til skolesystemet. Det er «designet» eller hvor godt de er regulert, som avgjør om de bidrar positivt eller negativt.

Men det Brenna sier, er populært på venstresiden.

Der har «enhetsskolen» blitt omdøpt til «fellesskolen», noe som høres inkluderende ut, men som i virkeligheten er ganske ekskluderende. De som går på «fellesskolen», altså i den offentlige skolen, går på en skole som er «felles» – mens de som går på friskoler, står utenfor fellesskapet.

Dette er retorisk spinn. En elev som går på den kommunale skolen på Hovseter, har ikke mer til felles med elevene på de kommunale skolene i Harstad enn han eller hun har med elevene som går på Steinerskolen på Hovseter.

Og hvis «felles» betyr at elever med ulik bakgrunn møtes på samme skole, så kan det nok hende at Kristelig gymnasium (KG) i Oslo skårer bedre enn Oslo Handelsgymnasium eller Stovner videregående skole.

Undersøkelser har vist at mange foreldre velger en friskole for sine barn, fordi skolene har en mer mangfoldig elevgruppe enn de offentlige skolene har. De offentlige skolene er som regel sterkt preget av det som kalles bostedssegregering, mens friskoler tiltrekker seg elever fra hele byen.

I distriktene er etableringen av en friskole ofte et resultat av at den offentlige skolen blir lagt ned.

Brenna snakker om mangfold, men tror åpenbart at det skapes ovenfra, av systemet. Min mening er at mangfold kommer og skapes nedenfra, av menneskene.

Noe av det verste med «Alle SKAL med»-tankegangen er at den er så blottet for innlevelse.

Tonje Brenna skal ha ros for at hun mener at den offentlige «fellesskolen» SKAL ta imot og håndtere alle elever like godt. Men er det ikke ganske virkelighetsfjernt å tro at det kan lykkes?

Den norske offentlige skolen er veldig god. Men den kan aldri bli god for alle. Mennesker er forskjellige, og vi går gjennom ulike faser i livet. Skolen skal selvsagt streve etter å gi alle elever et godt og tilpasset tilbud. Men den kan ikke greie alt.

Brennas og venstresidens foretrukne skolesystem gjør det dessuten enda vanskeligere enn det behøver å være å nå målet om at «fellesskolen» skal bli god for alle.

De er blant annet motstandere av fritt skolevalg, og dermed kan ikke elevene uten videre velge seg bort fra en skole, en klasse eller en lærer som ikke passer for dem, eller velge seg til en skole, klasse og lærer som passer bedre.

Brennas og venstresidens sterke motstand mot friskolene er derfor en motstand mot det ulikhetsfellesskapet vi er dømt til å være: Vi vil gjerne ha like muligheter, men vi er forskjellige, og det må politikken ta hensyn til.

De aller fleste familier og elever finner seg fint til rette i den offentlige skolen. De lærer og trives.

Noen ganske få ønsker eller trenger et annet tilbud og et annet miljø. Det er ikke farlig, hvis systemet er riktig konstruert.

I Norge er systemet godt konstruert, fordi muligheten til å velge en annen skole ikke er avhengig av lommeboken, og fordi vi har sørget for at ingen kan snike i køen på usaklig grunnlag.

Innrammingen av friskolesystemet kan nok bli enda bedre. Men skal vi få til det, må vi legge bort den fiendtlige og fordomsfulle holdningen til friskolene og ha en mer nyansert og kunnskapsbasert debatt.

Alle skal med. Men hvis alle skal med, må vi ta hensyn til at alle er forskjellige.

Ulike mennesker trenger forskjellige løsninger, dersom mulighetene skal være mest mulig like for alle.