København, Copenhagen, skyline, Danmark — iStockphoto.com

Politikk og samfunn

Mer motstand mot identitetspolitikk i Danmark?

Kristin Clemet om dansk identitetspolitikk og Morten Messerschmidt, den nye formannen i Dansk Folkeparti.

Kristin Clemet

Publisert: 3. februar 2022

Forleden ble Morten Messerschmidt valgt til ny formann i Dansk Folkeparti.

Det skjedde ikke uten kamp.

Messerschmidt er omstridt, både i og utenfor eget parti.

På den positive siden er det mange som fremhever at han er elegant, velartikulert, kunnskapsrik og debattsterk.

Han foretrekker østers og franske viner fremfor en bajer og «stegt flæsk», og han er alltid ulastelig antrukket. Han fremstår, ulikt det man ellers forbinder med Dansk Folkepartis medlemmer, som en flamboyant.

På den negative siden fremheves det at han er en rå maktpolitiker og en dårlig og lite inkluderende leder, og at han har en svært uheldig sak foran seg, som kan ramme både ham og partiet hardt.

Saken dreier seg om et mulig misbruk av EU-midler fra den tiden han selv, med et historisk høyt stemmetall bak seg, var medlem av EU-parlamentet. Messerschmidt ble dømt til seks måneders fengsel, fordi han i 2014 og 2015 urettmessig mottok rundt 100.000 kroner fra EU, til dekning av utgifter til EU-konferanser som aldri fant sted. I stedet ble visstnok pengene brukt på arrangementer i Dansk Folkeparti.

Messerschmidt, som selv er jurist, fikk, utrolig nok, opphevet hele dommen i en ny rettssak. Det viste seg nemlig at dommeren hadde vært ivrig på Facebook og «liket» en lang rekke innlegg som var kritiske til Dansk Folkeparti og Morten Messerschmidt. Dommeren ble erklært inhabil, og dommen var en nullitet.

Nå må saken prøves på nytt, og det mens den tiltalte er formann for Dansk Folkeparti.

Saken med den inhabile dommeren er unik og passer perfekt inn i bildet av Dansk Folkeparti som et forfulgt parti som blir møtt med antipati og forutinntatte holdninger. Ingen i partiet, og knapt noen i Danmark, har glemt hva den sosialdemokratiske statsministeren Poul Nyrup Rasmussen uttalte om Dansk Folkeparti i 2009: «Stuerene bliver i aldrig».

Kommentatorene er usikre på om Messerschmidt kan bli en suksess for Dansk Folkeparti, som nå ligger svært dårlig an på meningsmålingene. De har mistet sitt innvandringspolitiske hegemoni, blant annet til Socialdemokratiet og Nye Borgerlige, og må derfor greie å markere seg også på andre områder.

Messerschmidt antas å ville satse på to hester: Han vil sette «danskene først», og han vil stå opp mot identitetspolitikken som har bredt om seg i Danmark, blant annet på flere kultur- og utdanningsinstitusjoner.

Danskene har allerede fått en forsmak på hva de kan ha i vente.

Sammen med en representant for Liberal Alliance, Henrik Dahl, som selv har bakgrunn som forsker, fremmet Messerschmidt i fjor et forslag for Folketinget som hadde til hensikt å begrense politiseringen av bestemte forskningsfelt, særlig knyttet til kjønn, seksualitet og rasisme, på universitetene.

I forslaget het det at «Folketinget har den forventning, at universiteternes ledelser sikrer, at selvreguleringen af den videnskabelige praksis fungerer. Det vil sige at der ikke forekommer ensretting, at politik ikke forklædes som videnskap, og at det ikke er muligt systematisk at unddrage sig berettiget faglig kritik.»

Dahl og Messerschmidt mente at det bredte seg en form for identitetspolitisk antivitenskap på universitetene, og at dette måtte bekjempes. I en kronikk formulerte de det blant annet slik:

”Det vi ønsker, er for det første mere kritik af SJT (Social Justice Theory – min anm.) i de internationale fora, danske forskere allerede er afhængige af, når de skal gøre karriere. For det andet mere justits fra universitetsledelsernes side med, at den intolerante pseudovidenskab ikke slår rødder på danske universiteter og ødelægger pluralismen.

Der skal være vide rammer for at forske. Men til egentlig videnskabelighed hører blandt andet: Grundlæggende respekt for logik og data. Grundlæggende respekt for princippet om falsifikation. Grundlæggende respekt for etableret viden inden for andre fag. At man afholder sig fra at bruge ad hominem-argumenter. At man afstår fra »cherry picking«. Og ikke mindst: At man afstår fra at forudsætte, hvad man vil bevise, og nægter at afprøve konkurrerende antagelser.

Universiteterne skal tolerere alle former for videnskab undtagen antividenskab. For tolererer man antividenskaben, vil den vinde over videnskaben. Og til sidst vil kun antividenskaben være tilbage på universiteterne.”

Forslaget fikk flertall i Folketinget, og også regjeringspartiet, det vil si sosialdemokratene som har forskningsministeren, stemte for.

Vedtaket utløste et ramaskrik.

Universitetene selv opplevde ikke dette som en ustrakt hånd, men, tvert om, som et inngrep i den akademiske friheten.

Over 3000 forskere underskrev et opprop der de ba regjeringen trekke sin støtte til uttalelsen, men det skjedde ikke. Socialdemokratiet takket i stedet Henrik Dahl for å ha hatt mot til «kickstarte diskussionen om identitetspolitikkens rolle». Det hjalp ikke engang at de over 3000 danske forskerne fikk støtte fra like mange forskere ellers i Europa. Deres dype bekymring for «udhulningen av forskningsfrihed» i Danmark bet simpelthen ikke på flertallet av danske politikere.

Etter politikernes oppfatning ga vedtaket kun uttrykk for en selvfølgelighet: Forskningen skal være fri.

Etter forskernes oppfatning var det helt motsatt: Når man fatter et slikt vedtak, gjør man det fordi man ønsker å endre noe og dermed styre forskningen i en bestemt retning.

Weekendavisens redaktør Martin Krasknik inntok en slags mellomposisjon som jeg personlig hadde stor sans for:

”Kommer kritik fra offentligheden, burde man bruge sin fortørnelse til at gøre opmærksom på den mangfoldighed af synspunkter, som man mener faktisk præger mangfoldighedsforskningen. Er kritikken helt forfejlet, burde det være en smal sag at vise hvorfor. Mon ikke det ville være Humboldts simple tilgang? Vis, at I værner om friheden, ved at stå frem med den solide, mangfoldige forskning, der illustrerer, at kritikerne tager fejl.

Indefra – fra forskere og studerende selv – bør den stærkeste selvransagelse altid komme. Men den manglende selvkritik gennem flere år har nu ført til, at Folketinget har følt sig kaldet til at rykke ud på en måde, der har fået store dele af universitetsverdenen til at gå i panik. At påpege, at universiteternes ledelser skal slå ned på »politisk forskning« efter at have navngivet individuelle forskere fra talerstolen, får forståeligt nok mange til at gyse. Men universiteterne bærer et stort ansvar for, at det er kommet så vidt. Akademisk frihed er frihed fra det politiske system, men det er i lige så høj grad frihed fra den indre ensretning og tvang, der breder sig på universiteterne.

Ansvaret går begge veje. Og det er universiteternes eget ansvar at løfte deres del.»

Det er ikke positivt at Folketinget fatter et slikt vedtak. Oppgjøret med politisk forskning og ensretting bør tas av akademia selv, nettopp av hensyn til den akademiske friheten. Når det likevel ender med at et bredt flertall gjør et slikt vedtak, får vi håpe at universitetene også kan se på det som en inspirasjon til å ta bedre vare på akademiske friheten enn de gjør i dag.

Det er uansett interessant, syns jeg, at en politiker i Liberal Alliance, som kan sammenlignes med et enda mer liberalt parti enn det norske Venstre, går sammen med Morten Messerschmidt, som politisk kanskje kan sammenlignes med Christian Tybring-Gjedde (FrP), om å fremme et slikt forslag, og få det vedtatt, blant annet med Socialdemokratiets, Venstre og de Konservatives partiets stemmer.

Det forteller meg at de har truffet en nerve.

Innlegget er publisert i Subjekt 1.2.2022.