Ideer

Case in point

Å bygge bro mellom konservative, som Kathrine Jebsen Moore etterlyser, er vel og bra, men det kan ikke bygges bro mellom liberale verdier og autoritære krefter.

Bård Larsen

Publisert: 29. oktober 2021

Kathrine Jebsen Moore er ikke videre fornøyd med essayet mitt «Høyresiden som gikk fra forstanden» i Minerva 23. oktober.

I sitt tilsvar hevder hun at konservative ikke ønsker revolusjon og autoritært lederskap. «De innser imidlertid at det iblant kan være behov for å sette foten ned», skriver hun.

I all hovedsak etterlater Jebsen Moore to inntrykk: At mine observasjoner av illiberal konservatisme er relativt presise, samt at undertegnede ikke forstår hvorfor det må være sånn. Det er nemlig (blant annet) woke, Joe Biden, Civita og den liberale verdensorden som har gått fra forstanden.

Jebsen Moore skriver på vegne av «de av oss som er mer opptatte av hvorfor Trump ble valgt, enn av hvor forferdelig personen Trump er». Det er både et utbredt mantra og en falsk dikotomi.

Det er skrevet tusenvis av kommentarer og hundrevis av bøker om den tematikken, mye av det fra liberalt hold. Det er en utbredt oppfatning at Trump-fenomenet et godt stykke på vei kan tilskrives arroganse og feilsteg fra den politiske og økonomiske eliten i USA. Tilsvarende skrives det mye om lignende problematikk i europeisk kontekst. Også identitetspolitikk, både i USA, Europa og i Norge, blir debattert i det vide og brede. Jeg har selv skrevet om det i bøtter og spann, blant annet her, her og her. Kollega Eirik Løkke har skrevet i Minerva: «Woke-kulturen er autoritær – og bør bekjempes av alle liberalere». I fjor ga jeg ut en liten bok om identitetspolitikk. Kun den mest paranoide vil hevde at den er woke.

«Hvorfor»-komplekset

Selv har jeg gjort Jebsen Moore oppmerksom på egne skriverier en rekke ganger, men det preller av hver eneste gang. Civita og jeg er fremdeles venstre-woke. Mantraet om «hvorfor» er altså en bløff. «Hvorfor» er et apologetisk kodeord som i effekt betyr at du ikke er anti-woke før du snur kanonene mot den liberale orden: Det er ikke Trump som er problemet, han og hans likesinnede gjør ikke annet enn å «sette foten ned». Hvis du skjønner «hvorfor», skjønner du også at det er langt viktigere å fokusere på alt det fine Trump fikk til enn personen hans.

En anekdote kan illustrere «hvorfor»-komplekset. Mange av oss har med stor interesse lest boken Hillbilly Elegy av konservative J. D. Vance. I et lavmælt språk beskriver han livet på bunnen av den hvite amerikanske drømmen. Vance var likevel en Trump-kritiker. I dag har han snudd på hælen og stiller til valg som Trump-supporter i hjemstaten Ohio. «Det tok tid før jeg tok til fornuft», sier Vance nå. Hvorfor har altså blitt til hvordan, og hvordan er å storme folkeforsamlinger, spre konspiratoriske løgner, ikke akseptere valgnederlag, fraternisere med ekstremister, omfavne rasisme.

Vance skiller seg ikke ut fra andre som finner løsninger i det autoritære. Begrunnelsen er den samme hos dem alle, om det er klassekamp, kulturkamp eller klima for den saks skyld. Det handler om overlevelse eller død for en forestilt verden. Det handler om å vinne the epic battle.

I Jebsen Moores verden er det et én-til-én-forhold: You say potatoe and I say potato. Derfor bør man kunne sette seg ned og diskutere dette i fred og fordragelighet. Men slik fungerer det dessverre ikke.

Det liberale demokratiets spilleregler

Mitt anliggende er alltid å holde fast på det liberale demokratiets spilleregler. Det er ikke «vanlig» politikk det er snakk om her. Man kan ikke stryke fiender av demokratiet medhårs. Å bygge bro mellom konservative, som Jebsen Moore etterlyser, er vel og bra, men det kan ikke bygges bro mellom liberale verdier og autoritære krefter. Hva skulle syntesen bli? En slik debatt uten å tilkjennegi klare grensestolper vil bidra til å normalisere og banalisere en utvikling mot demontering av demokratiene våre.

Det handler selvfølgelig også om et syn på verden som knapt er forenlig: Å fremstille Joe Biden som et verre alternativ enn Donald Trump er i min bok diskvalifiserende for fornuftsbasert politisk debatt. Jebsen Moore har ingen innvendinger mot et slikt verdensbilde. I stedet refereres det til James Lindsay: «Du kan ikke debattere med woke-ideologer, sier James Lindsay, fordi de er illiberale. De tror rett og slett ikke på dialog som en fruktbar metode for å fremme forståelse. Isteden får vi ‘no platforming’.» Dialog og forståelse? Jebsen Moore ser åpenbart ikke ironien i at Lindsay er Trump-supporter. I republikanske stater er det full universitetskrig, der myndighetene legger ned det ene studiet etter det andre. Det preppes for republikansk flertall ved neste valg gjennom gerrymandering, fiksing og triksing. Hele GOP-maskineriet er bygget på en gedigen og livsfarlig løgn om valgfusk. Det finnes knapt en dialogisk fiber igjen i partiet.

Det er liten tvil om at deler av woke-bevegelsen er dypt illiberal og på sikt kan føre til ubotelig skade. Kritikken mot den illiberale venstresiden er massiv, med rette, også fra liberalt hold. Men å sidestille den med autoritær statsmakt er disproporsjonalt og ganske vanvittig. Et presidentskap i full nedsmelting i verdens ledende demokrati er uendelig mye viktigere – og farligere – enn transaktivister på Twitter eller amerikanske colleger. Å fremstille Joe Biden som en slags lederfigur for woke er så ekstremt at det ikke fortjener en kommentar.

Som sagt flere ganger før: ingen har sagt det mer presist enn (eks)republikaneren PJ O’Rourke, når han forsvarer å stemme på demokratene: De tar feil om alt, men de tar feil innenfor normale parametere. Så enkelt, så sant.

Selv om Jebsen Moore forsøker å avfeie «trumpisme» som et adekvat begrep, fordi det omfatter en variert gruppe, «alt fra ihuga fans, til at man har kommentert at elementer av Trumps politikk hadde noe for seg, eller at Trump var bedre enn alternativet», så koker det ned til det helt åpenbare for enhver liberal demokrat: En autoritær på den ene siden, en liberal demokrat på den andre. Jebsen Moore ytrer ikke et kritisk ord om Trump, men mange om Joe Biden. Det er sistnevnte Civita bør kritisere, skriver hun, fordi det er på tide å gå videre. Jebsen Moore mener Trump er sørgelig forfalsket i hovedstrømsmediene, «jeg nevner gjengivelsen av hva Trump sa i Charlottesville, for eksempel» (mon det?), og fremhever at dette er vesentlig. Som om det ikke ellers er nok å hente fra Trump som i en normal verden ville vært helt absurd. Hver gang.

Imens går USA inn i en prosess frem mot valg i 2022 og 2024, der et Trump-kultisk republikansk parti kan vinne begge husene og Trump kan bli gjenvalgt. Hva dette vil innebære for USA og Vesten kan man bare forestille seg.

Grensestolper

Hvis vi likevel, som et tankeeksperiment, velger som premiss at woke-venstre er en akutt totalitær trussel mot Vesten, vår tid kommunisme med verdensaspirasjoner så å si; hvilken logikk tilsier at den autoritære høyresiden er alternativet? Det er her Jebsen Moore feiler så kapitalt og ender opp i en grøft jeg i fullt alvor mener er sammenlignbart med en del av høyresidens prioriteringer på 1930-tallet: Det er ikke det illiberale, autoritære som skremmer. Det er politikken. Det er undergangsscenarioer. For noen blir dette et spørsmål om pest eller kolera. Andre går lenger, og setter krefter inn på å relativisere sin foretrukne lederskikkelse. For eksempel ved å etterlyse fokus på alt det flotte lederskikkelsen har fått til.

I essayet mitt advarte jeg leseren om at referansene mine til 1930-tallet ville bli oppfattet som hitling av noen, mens andre ville kunne lese det inn i en bredere kontekst (om veivalg i polariserte tider). Jebsen Moore gikk ikke overraskende inn for den første. Men siden skaden likevel er skjedd, så kan man jo undre seg over hvordan «hvorfor-og ikke-personen»-mantraet ville artet seg i 1933-34. Eller, det vet vi jo. En slik analogi vekker selvsagt harme hos noen, men det skyldes, så langt jeg kan se, i hovedsak at man vurderer Trump ulikt, for å si det på diplomatspråk.

Det handler om grensestolper. Det skjønner ikke Jebsen Moore. Eller rettere: Hun har funnet grensestolpene et helt annet sted enn hos de som forsvarer demokratiet. I Jebsen Moores verdensbilde er Biden den farlige og Civita venstreorientert woke. Da blir det som det blir, og samtalen er en blindvei.

Jeg noterer meg også Jebsen Moore, som er bekymret for akademisk frihet, hyller de som nå går inn for å diktere akademia politisk, for eksempel ved å forby kritisk teori (som det ellers er mye å si om). Igjen er det behov for å sette foten ned. Igjen illustrer hun hvordan bekymring for autoritære løsninger ikke nødvendigvis handler om den autoritære innpakningen, men heller om innholdet i forpakningen. Jebsen Moore bør se til Orbáns rike, der kulturkonservatisme er blitt påbudt doktrine ved høyere utdanning.

Når det gjelder størrelser som Roger Scruton, Douglas Murray og James Lindsay, kan jeg for ordens skyld gjenta poenget fra essayet mitt:

En del konservative tenkere har en tendens til å rote seg bort når de skal forholde seg til grensestolper, slik andre intellektuelle med andre politiske preferanser har en tendens til å rote seg bort. Siden Jebsen Moore og jeg har helt ulike oppfatninger om både grensestolper og villfarelser, må jeg her henvende meg til den alminnelige leser.

Det er ikke noe nytt at konservatismen er en slippery slope. En delforklaring på dette fenomenet er en ofte dyptfølt pessimisme på vegne av noe som stikker dypere enn institusjoner og andre målbare prosaiske forhold, nemlig kulturen vår. I utgangspunktet er konservativ kulturpessimisme et verdifullt bidrag som kan bremse radikalisme og brå endringer. Liberalt demokrati er avhengig av Burkes innsikter om small steps og forandring for å bevare. Når det derimot går politikk (eller panikk) i konservativ Weltschmertz kan det skli utfor kanten.

Når en mann som Scruton mottar hedersmedalje fra den høyreautoritære Viktor Orbán og fraterniserer med en fascist som Gregory Lauder-Frost fra The Traditional Britain Group, når Murray reiser til Budapest for å prate om Vestens undergang for høyreradikale, og når James Lindsay betrakter Trump som rette medisin mot woke, oppfatter jeg dette som, i beste fall, grov svikt av dømmekraft.

Et politisk og intellektuelt forfall

Til syvende og sist må også intellektuelle forholde seg til «banale» grensestolper. Hvis du synker så dypt ned i konservative undergangsfortellinger at man finner allierte blant autoritære, er man altså på ville veier. Særlig i en tid der demokratier er under reelt press. Jebsen Moore spør retorisk om disse figurene «er farlige». Til en viss grad er svaret ja. Dette er personer med innflytelse, de bidrar til å legitimere det uforsvarlige, og de motarbeider demokratisk oppdemming mot autoritære krefter. Det betyr selvsagt ikke at tenkere som Scruton, Murray eller Lindsay kan avfeies fullstendig som intellektuelle. Verden er mer komplisert enn som så. At Jebsen Moore ser ut til å tro at setningen «no platforming spøker i det fjerne» var ment som en oppfordring og ikke en advarsel, sier en god del.

Så må det tillegges at Scruton er en gammel helt, noe som åpenbart skuffer ekstra. Sånn sett er Scruton illustrerende for et intellektuelt og politisk forfall som når sant skal sies har overrasket meg, og som det er nødvendig å rette søkelyset mot.

Er konservatismen i krise? Neppe i Norge. Ikke ennå. Vi har rett og slett ikke mange nok konservative som Jebsen Moore til at vi er kommet dit. Men hva er en konservativ krise? Etter min mening består den i gjenoppvekkelse av mellomkrigstidens forestillinger om konservatisme uten liberale verdier. Hvis institusjoner, demokratiske prosesser, personlig frihet, et fritt akademia og en fri presse står i veien for kulturens og nasjonens organiske anatomi, så må førstnevnte vike. For et større gode. Det hjelper ikke så mye at Jebsen Moore forsikrer oss om at «konservative ikke ønsker revolusjon og autoritært lederskap», når hun maner fremt et undergangsscenario og et kompakt fiendebilde som peker så til de grader til det motsatte. Alt dette og mer til vitner om en halsbrekkende øvelse i kulturkrigsprioriteringer som har tatt fullstendig overhånd.

Innlegget er publisert i Minerva 27. oktober 2021.

Publisert: 14. desember 2021