10 år er gått siden 22. juli. Blir det bedre nå?
Blir det mer forsoning eller mer polarisering etter 10-årsmarkeringen av 22. juli-terroren?Jeg er ikke sikker.
Publisert: 24. juli 2021
Blir det bedre nå?
Debatten om 22. juli har de siste månedene kommet inn på et bedre spor.
Mange har bidratt til det, men den som kanskje skal ha den største æren, er Hallvard Notaker.
Gjennom boken «Arbeiderpartiet og 22. juli», som kom ut på nyåret, viser han hvordan landets ledelse, som da også var Arbeiderpartiets ledelse, tenkte da de skulle håndtere den enorme tragedien som rammet Arbeiderpartiet og Norge i 2011.
Jens Stoltenberg valgte bevisst å legge vekt på å være samlende og fremheve angrepet på demokratiet og på oss alle. At det også var et målrettet angrep på Arbeiderpartiet og AUF, ble tonet ned.
Mitt inntrykk er at de fleste, meg selv inkludert, mener at han gjorde det rette der og da. Problemet for Arbeiderpartiet, og kanskje særlig for AUF, i årene etterpå har vært at de aldri helt har greid å sette det andre temaet på dagsorden.
Et tilbakevendende ønske – for ikke å si krav – fra Arbeiderpartiet og AUF har i alle disse årene vært at vi må «ta debatten» og ta et «oppgjør» med de holdningene som terroristen sto for, og som førte til handlingene. I den grad ønsket har vært fremført mer konkret, har det gjerne vært vist til at vi trenger et oppgjør med høyreekstremisme og rasisme.
Jeg har mange ganger spurt meg selv om hvorfor Arbeiderpartiet ikke bare tar, eller starter med å ta, dette oppgjøret fremfor bare å etterlyse det. Og jeg er nok ikke den eneste som har lurt på hva Arbeiderpartiet egentlig har ment når det så ofte har bedt om at «vi» tar et «oppgjør». Mange har forsøkt å bidra, men vi har ikke alltid forstått hva som ble ønsket av oss.
Jeg tror dette er blitt litt klarere nå.
(1)
Arbeiderpartiet og AUF er ikke på jakt etter ett generaloppgjør som, én gang for alle, setter skapet på plass. De mener ikke at Erna Solberg skal holde en «Kråkerøy-tale» der hun tar avstand fra høyreekstremisme. Det kunne hun sikkert ha gjort, og det ville ha falt henne lett – men det ville ikke vært et svar på det Ap og AUF ønsker seg. De ønsker, slik jeg forstår det, at vi alle, og særlig de av oss som har en plattform og en stemme i det offentlige rom, kontinuerlig skal ta til motmæle i møte med en til tider destruktiv og hatefull samfunnsdebatt og særlig, selvsagt, når den kommer til uttrykk i form av radikaliserte og ekstreme holdninger. Vi bør blant annet ta mer aktivt avstand fra holdninger som graderer menneskeverdet på grunn av hudfarge, funksjonsdyktighet, religion eller seksuell legning. For når vi gjør vi det, tar vi også avstand fra terroristens holdninger.
På dette punktet er jeg helt enig med Ap og AUF. Og jeg vil legge til: Vi skal ikke bare ta til motmæle i det enkelte tilfellet, når vi hører og ser noe vi ikke liker. Vi skal være våkne hele tiden og advare hverandre på grunnlag av den historiske erfaringen vi allerede har. Vi vet at demokratier kan gå i stykker, og vi vet at mennesker kan bli drept, fordi noen får en syk idé. Å hindre oppslutning om totalitært tankegods er derfor også et spørsmål om å forebygge ved å spre kunnskap og ideer om hva det liberale demokratiet egentlig er.
(2)
At dette blir vanskelig i praksis, er ikke så rart. Det er nemlig mye vi kan ta «oppgjør» med, men som ikke kan eller bør knyttes til 22. juli-terroren. Det er også naturlig at vi, i god demokratisk ånd, er uenige om hva som er farlig eller kritikkverdig, og hva som er fornuftige strategier for å håndtere ytterpunktene i politikken.
Et godt utgangspunkt kan være å skille mellom populisme, radikalisme og ekstremisme. Min kollega Bård Larsen har forklart dette godt i et notat han skrev i 2013. Begrepene brukes ofte om hverandre, men vi bør forsøke å skille. Det er selvsagt en enorm forskjell på en som fører en populistisk retorikk og/eller har en radikal agenda, men som opererer innenfor vårt liberale og parlamentariske system – og en ekstremist som er villig til å bruke vold for å (forsøke å) få det som han vil.
Et annet viktig utgangspunkt, etter min mening, er å skille mellom retorikk og politikk, eller mer presist; mellom retorikk og politisk program, det vil si selve idegrunnlaget som partiene bygger på. I Norge er det mitt inntrykk at vi generelt er mer opptatt av politikernes retorikk enn av de ideene de bygger på og er valgt på. Etter min mening er begge deler viktig.
Selv syns jeg at vi også kan ta oppgjør med måten som våre folkevalgte utøver vervene sine på. Vi kan ikke skjære alle over en kam, men mitt inntrykk er at det legges stadig mindre vekt på det parlamentariske arbeidet, der man kunne funnet frem til flere samlende løsninger – og at det legges stadig mer vekt på utspill, tilstedeværelse i sosiale medier og måten man iscenesetter seg selv på – og at kommunikasjonen skal være konfliktorientert og skape overskrifter. Hvis man brakte litt mer alvor og høytid inn i politikken, tror jeg at det i seg selv kunne forebygget retoriske og politiske utglidninger.
Og elefanten i rommet er selvsagt Fremskrittspartiet, Sylvi Listhaug og enkelte andre representanter for FrP. Eller for å være mer presis: Jeg har ikke sett at noen mener at Fremskrittspartiets program ikke befinner seg godt innenfor det liberale demokratiet. Men Listhaug og enkelte andre i FrP kommer av og til med utsagn og utspill som mange reagerer sterkt på. Jeg er selv blant dem som misliker populistisk og polariserende retorikk, særlig på politisk sensitive områder. Og AUF og Ap har selvsagt rett i at vi bør ta til motmæle når FrP-representanter går over streken. Den famøse Facebook-posten til Listhaug var langt over streken, både i innhold og form.
Men jeg tror at vi gjør det for lett for oss selv, hvis vi tror at «oppgjør» med slike utspill løser problemet. Noen av «oppgjørene» går dessuten for langt, fordi mange av dem som misliker FrP og Sylvi Listhaug, ofte vil misforstå og selv polariserer debatten. Vi kan heller ikke forvente at vi i ett og alt er enige om hva vi skal mene om et gitt utspill fra eller uttrykk som er brukt av noen i FrP.
Det er uansett ikke lett for andre partier å vite hvordan de skal håndtere de nye innvandringskritiske partiene.
Jeg vet ikke om noe demokratisk land, der ikke en relativt betydelig del av velgerbefolkningen er innvandringskritisk. Helt generelt kan vi si at nesten alle partier i alle land også har blitt mer innvandringskritiske. Det danske sosialdemokratiet går på flere områder lenger i innvandringskritisk retning enn Fremskrittspartiet. Og tar vi også den europeiske arbeidsinnvandringen i betraktning, er det ikke engang sikkert at det er FrP som har den mest restriktive politikken, selv om partiet har den klart mest restriktive retorikken.
På en eller annen måte må den mest innvandringskritiske delen av befolkningen få komme til orde. Forskere har pekt på at det kan bli enda mer høyreekstrem vold der de innvandringskritiske stemmene ikke blir hørt. Mange betrakter Norge som et unntaksland, siden vi bare har ett, etter internasjonale forhold svært moderat innvandringskritisk parti. Standpunktene som partiet har, er bare marginalt forskjellige fra de som f.eks. Høyre, Ap og Senterpartiet har. Store deler av partiet er ikke engang så opptatt av innvandringspolitikk, men mer opptatt av å være medlem av et parti som (i hvert fall opprinnelig) vil begrense statens innflytelse over våre liv. De vil gjerne være medlem av et parti som står litt til høyre for Høyre når det gjelder skatt, skole og samferdsel. Også mange av dem syns at en del av de utspillene og uttalelsene som enkeltrepresentanter kommer med, eller deres krav om å yte statsstøtte til HRS, er problematiske.
Fremskrittspartiet er et svært mangslungent parti. Siv Jensens bragd var at hun greide å holde partiet samlet, noe som krevde en enorm innsats. At hun greide det, var antagelig godt for Norge. Om Sylvi Listhaug vil greie det, gjenstår å se.
(3)
Arbeiderpartiet og AUF har i det siste også satt ord på et annet poeng: De mener at høyresiden har et særskilt eller større ansvar enn de har selv, for å ta «oppgjør» med høyreekstremisme og høyreradikale holdninger. Og da mener de ikke bare terroristens manifest og forbilder, men også holdninger som kommer til uttrykk gjennom Human Rights Service (HRS), Resett og Document.no – eller, for å ta det enda lenger ut, gjennom SIAN og Nordisk motstandsbevegelse – eller i de aller mørkeste krokene på internett. For venstresiden ser det altså ut til å være et slags kontinuum – fra (enkelte i) FrP til terroristen, og de mener at vi som er på høyresiden, vil bli lyttet mer til enn de blir selv.
På dette punktet er jeg både enig og uenig med Ap og AUF (og enkelte i Høyre og Unge Høyre, for den sakens skyld).
Det er nok slik at vi kan ha større innflytelse blant «våre egne» enn vi har blant «de andre». Det kan for eksempel være slik at ledende KrF-politikere blir lyttet mer til, dersom de advarer mot outrerte og ekstreme demonstrasjoner mot fri abort. Ledende MDG-politikere blir kanskje lyttet mer til enn oss andre, hvis de advarer mot illiberale og anti-demokratiske initiativer for å redde klimaet. Eller for å si det mer generelt: Partier, som opererer innenfor det parlamentariske systemet, men som har de mest ytterliggående standpunktene på «sine» områder, vil også tiltrekke seg dem som er enda mer ytterliggående, men som ikke har noe annet sted å gå. I slike tilfeller kan det nok hjelpe at de får høre advarsler fra «sine egne».
Slik sett er det en viss logikk i det Støre og Ap sier. Jeg tror det er viktig at de som tilhører for eksempel Høyre, tar avstand fra utsagn og utspill fra FrP-representanter når de mener at det er riktig – eller at både representanter for Høyre og FrP tar avstand fra såkalte alternative medier som f.eks. Document.no og Resett – og selvsagt HRS – når de mener at det er riktig. Det kan være at noen av dem som støtter eller er opptatt av disse miljøene, lytter mer til en politiker i Høyre eller FrP enn en politiker i Ap. (I parentes bemerket lurer jeg litt på hvor Senterpartiet er. Er dette, tross alt ganske nasjonalkonservative partiet, en del av «høyresiden»? Senterpartiet konkurrerer jo med Fremskrittspartiet om velgere, så bør ikke appellen også rettes til Senterpartiets ledere?)
Men selv om jeg mener at Støre her har et poeng, er det ikke helt uproblematisk i praksis. Selv følger jeg hverken HRS, Document.no eller Resett. De vekker ingen interesse hos meg, jeg føler at de står fjernt fra det jeg selv står for, og jeg ser heller ikke hvordan jeg skulle ha tid til å følge dem.
Så jeg spør meg selv: Har jeg en moralsk plikt til å gjøre det – eller til å følge med på hva som skjer i kommentarfeltene på disse nettstedene, fordi jeg tilhører høyresiden? Jeg syns ikke det.
Og la meg legge til dette: I møte med en del slike organisasjoner og publikasjoner er det ikke (bare) snakk om et høyre-venstre-skille – men like mye om et skille mellom liberalt og illiberalt. Derfor er de ofte like kritiske til liberale Høyre-folk og Civita som de er til Arbeiderpartiet.
Å overlate kampen mot disse og enda mer ytterliggående krefter til den ene siden i politikken, tror jeg derfor både kan være farlig og feil. Vi må stå sammen når vi skal bekjempe illiberale ideer og ekstremisme.
(4)
Da Jonas Gahr Støre talte på Utøya, sa han at de politiske lederne på høyresiden burde lære av venstresiden. Støre mener at venstresiden, det vil i dette tilfellet antagelig si Arbeiderpartiet, har tatt oppgjør med «sine» ekstremister – og at det er noe vi på høyresiden kan lære av.
Dette er jeg uenig i. Jeg kan ikke erindre at Arbeiderpartiet eller andre på den moderate venstresiden tok et spesielt ansvar på 1970-tallet, da AKP-ml og et mer ytterliggående Sosialistisk Folkeparti (SF) dominerte, blant annet på universitetet – og jeg legger ikke merke til at de tar noen oppgjør i dag. Det er knapt noen i Arbeiderpartiet som deltar i debatten om Rødts problematiske program og idegrunnlag (faktisk heller ikke når Rødt forsøker å ta et slags eierskap til Arbeiderpartiets historie), og jeg kan heller ikke erindre at det var så mange som opponerte tydelig da Gerd Liv Valla ble LO-leder, enda hun hadde en svært ytterliggående og problematisk fortid. Men Støre svarte prisverdig ærlig, da han en gang ble spurt om hvem han sto nærmest, Høyre eller Rødt. Svaret var – og måtte selvsagt være – Høyre. Rødt er tross alt det eneste partiet som har et program som stiller seg utenfor det liberale demokratiet.
Vi behøver ikke å klandre Arbeiderpartiet for at de ikke alltid tok oppgjørene med sine «venner» på ytre venstre fløy tilbake på 1970- og 80-tallet. Det er kanskje bare en indikasjon på at det ikke er så lett. Det er mulig man kan si at det er et slags slektskap mellom moderate og ekstreme varianter av en ideologisk retning, men sannheten er jo at slektskapet mellom de moderate på den ene siden og de ekstreme på den andre er mye sterkere. Og nettopp derfor må de moderate stå sammen i arbeidet med å bekjempe de illiberale og ekstreme.
(5)
Jeg får en fornemmelse av at vi på høyresiden skal skamme oss litt nå og angre på et vi ikke har gjort mer.
Jeg har vært leder for Civita de siste 10 årene, og jeg skammer meg egentlig ikke, selv om jeg vet at vi alltid kan gjøre mer og gjøre det bedre.
En tankesmie betyr kanskje ikke så mye – vårt «kampmiddel» er bare ordet – men vi har hele tiden gjort vårt beste med det kampmiddelet vi har. Vi har både før og etter – men særlig etter – terrorangrepet kontinuerlig vært opptatt av å spre kunnskap om og argumenter mot populistiske, radikale og ekstreme holdninger både til venstre og høyre, men mest til høyre. Det har vært mest til høyre, fordi det har vært mest aktuelt – ikke bare på grunn av 22. juli og andre høyreekstreme terrorangrep, men også på grunn av mange svært uheldige idestrømninger rundt om i verden, som for eksempel populistiske, illiberale og radikale utviklingstrekk i USA og land i Europa.
Vi har vært opptatt av det store bildet – men også av det lille: Sylvi Listhaug har også fått sitt.
Dette vil vi fortsette med, fordi det er dette som, etter vår mening, er oppgjør. Vi må hele tiden være på vakt mot små og store trusler mot det liberale demokratiet, tilliten og samholdet i samfunnet vårt. Men – jeg vil aldri la meg diktere av venstreside-posører på sosiale medier som mener at de vet hva jeg skal mene og når jeg skal mene det.
(6)
Blir det bedre nå?
Jeg er ikke sikker.
Jeg er ikke sikker på om 10-årsmarkeringen egentlig brakte mer forsoning – eller om den bar kimen i seg til mer polarisering.
Det er ikke Støres eller Solbergs skyld. De veier sine ord og er saklige, og de respekterer at vi er uenige med dem.
Men alle er ikke like saklige, og debatten på sosiale medier er ikke så oppløftende. Der er toleransen for ulike meninger og for dem som gjør en feil, fortsatt veldig lav.
Vi var inne på et bedre spor, men jeg er litt usikker på om vi nå sporet av.
Jeg håper inderlig at jeg tar feil.
Mer fra bloggen
Uro i Kongehuset
Les Déplorables
Venstres magefølelse
Støre stiller umulige krav til hva slags debatt vi skal ha
Folket er tjent med mer tvang
