Fritt skolevalg er mest rettferdig

Fritt skolevalg er ikke et perfekt opptakssystem. Men det er bedre enn alle andre kjente alternativer.

Kristin Clemet

Publisert: 22. juni 2021

Foto: CF-Wesenberg / kolonihaven.no

Tre av 11 fylker har i dag fritt skolevalg i hele fylket, det vil si karakterbasert opptak. Oslo er ett av disse fylkene, så her teller elevenes karakterer, dersom det er kø for å komme inn på en skole. Eller sagt på en annen måte: Elevene kan fritt velge blant de skolene som de har gode nok karakterer til å komme inn på.

To fylker har fritt skolevalg innenfor fastsatte inntaksområder, der de har tatt hensyn til for eksempel reisevei og skyss. Det er neppe tilfeldig at fylkene har slike inntaksområder i de nordligste fylkene.

Seks fylker følger ulike varianter av nærskoleprinsippet, det vil si at elevene må gå på den nærmeste skolen. Men også disse fylkene kan følge andre prinsipper i tillegg, for eksempel at elevene har rett til å søke seg inn på andre skoler, dersom de har spesielle behov.

Regjeringen har nå vedtatt nasjonale regler om at alle fylker må ha en form for fritt skolevalg – enten helt fritt i fylket eller fritt innenfor maksimalt seks inntaksområder. Friere skolevalg på tvers av fylkesgrensene er allerede innført, men man har ikke rett til plass i et annet fylke, hvis det ikke er ledig kapasitet.

Forslaget fra regjeringen vekker, helt som ventet, mye motstand fra venstresiden. Noen er opptatt av at dette er en overprøving av det lokale selvstyret, og at fylkene burde få bestemme selv. Det er et legitimt argument som nesten alltid vil være til stede når man vurderer arbeidsdelingen mellom stat, kommuner og fylker. Partiene later ofte som de da argumenterer prinsipielt for eller mot lokalt selvstyre på et gitt område, men ofte er det ikke så prinsipielt. Det er lett å se, hvis man ser på partienes forhold til det lokale selvstyret i alle saker og over tid. Jeg skal uansett la denne diskusjonen ligge her.

Noen er veldig irritert over at karakterbasert opptak kalles «fritt skolevalg» som om man kan velge skole helt betingelsesløst. Noen karikerer det hele ved å antyde at vi hverken har «fritt boligvalg» eller «fritt matvarevalg» heller. Andre er motstandere av at elevene skal konkurrere om plasser på grunnlag av karakterer og mener at det er urettferdig, fordi det tjener de faglig flinke elevene mest.

At venstresiden ofte har trøbbel med frie valg, valgfrihet og frihet generelt, vet vi fra før. Den har en lei tendens til alltid å ville problematisere forslag om økt frihet. De samme argumentene går igjen: Det er ingenting som egentlig er helt fritt. Vi kan aldri bli helt frie, siden det er noen «strukturer» som holder oss nede. Og valgfrihet tjener bare de ressurssterke, siden de ressurssvake ikke kan eller greier å velge. Dessuten fører frihet til at vi velger forskjellig, og forskjeller er negativt. Alt bør være mest mulig likt, og det krever inngripende tiltak.

At det å måtte velge ved å ta stilling eller å måtte anstrenge seg for å nå personlige mål også kan være positivt, hører vi sjelden noe om. Det er også veldig sjelden vi hører at det å forberede seg på livet faktisk også innebærer å måtte anstrenge seg, konkurrere med verdighet, håndtere en seier og tåle et nederlag. Hvis vi skal vokse og utvikle oss som mennesker, kan vi ikke beskyttes mot selve livet.

Når man blir 19 år og kanskje har lyst til å studere, kan man søke seg inn på skoler og universiteter over hele verden. Men det er sjelden man bare kan spasere inn uten å oppfylle visse kvalifikasjoner. På noen studier og universiteter er konkurransen beinhard – enten fordi studiene krever mye, fordi det er satt spesielle opptakskrav og/eller fordi det er flere søkere enn det er plasser til. Man kan selvsagt utvide kapasiteten, men det vil aldri bli plass til alle overalt. En eller annen silingsmekanisme må man ha. Jeg har ikke hørt noen foreslå et «næruniversitetsprinsipp».

Tre år før, når man er 16 år, vil altså venstresiden at man skal beskyttes mot alt dette. Elevene kan gradvis få trening i hva det vil si å kvalifisere seg, gjøre valg og konkurrere om et begrenset antall plasser, men det vil ikke venstresiden.

Det er fordeler og ulemper med alle inntakssystemer. Så lenge ikke alle videregående skoler kan tilby alle studieprogrammer og plass til alle elever, må vi ha et system som ordner køen, dersom det er for mange som søker. Men hva er den mest rettferdige måten å ordne køen på?

Sett med mine øyne er det mest rettferdig å ha et system der elevene selv kan påvirke utfallet – fremfor et system der elevene er prisgitt sine egne foreldre. Å sortere elevene etter bosted fratar elevene muligheten til å påvirke sin egen situasjon. Å sortere dem etter faglige resultater, altså karakterer, er mer rettferdig, fordi de kan (forsøke å) påvirke sin egen stilling. Alle kan ikke oppnå like gode resultater, men det er ikke urettferdig. Slik er livet.

Mange på venstresiden mener at karakterbasert opptak fører til segregering, og det er jo i en viss forstand sant: De med best karakterer kan velgere friere enn de med dårlige karakterer, og det vil kunne være en tendens til at vi får såkalte A- og B-skoler, det vi si en slags opphopning av faglig sterke og faglig svakere elever. Men dette gjør ikke egentlig «B-skolene» til dårlige skoler – tvert om. Hvis det er de som løfter elevene mest, er de også best.

Men også opptak etter bosted, gir segregering. Bostedssegregeringen vil da forplante seg inn i skolen, og elevmiljøet blir mer homogent, fordi boligområdene ofte er homogene. Dette kan man kanskje gjøre noe med gjennom bolig- og bypolitikken, men det er ikke veldig lett. Former for bostedssegregering finnes i alle byer.

Bostedssegregeringen leder også, veldig ofte, til en form for etnisk segregering, fordi andelen med innvandrerbakgrunn varierer sterkt mellom ulike strøk i byen. Den danske regjeringen lovet å gjøre noe med dette, men kom til kort: Det er neppe lov – og det er i hvert fall ikke særlig bra – å sortere elever etter hudfarge eller grad av udanske navn.

Den danske sosialdemokratiske regjeringen valgte derfor å gå en annen vei og har nå bestemt at de skal sortere elevene etter foreldrenes inntekt. Elevene skal deles inn i tre «inntektsklasser» og plasseres inn på ulike skoler på en slik måte at elevgruppen på skolen blir mangfoldig, men altså basert på et veldig merkelig kriterium, nemlig foreldrenes inntekt. Mangfoldet har ingenting med elevene selv og deres ønsker å gjøre.

Atter andre har foreslått et slags tilfeldighetenes tyranni, der loddtrekning skal avgjøre hvor man skal gå på skole.

Jo mer komplekse og uforståelige inntakssystemene blir, og jo mer urettferdige de virker for elevene, jo mer åpner man for omgåelser og manipulasjon, eller former for tilpasning. En slik «tilpasning» som de ressurssterke kan foreta seg, er for eksempel å flytte til nærområdet til den ønskede skolen. Et forslag som ble fremsatt i Oslo, om å sortere elevene etter faglig progresjon, ville ført til at elever bevisst la seg på et lavt nivå på et tidligere skoletrinn for å kunne vise en sterk faglig utvikling etterpå.

Det er flere fordeler med karakterbasert opptak: Det er vanskelig å manipulere og lett å forstå. Elevene kan påvirke sin egen situasjon, og de kan bidra til sin egen sosiale mobilitet. Vi får skoler med mer heterogene elevgrupper, der elevene kommer fra hele byen og derfor både har ulik hudfarge og religion og foreldre som tjener og er forskjellige.

Målt mot alle andre kjente inntakssystemer er dette derfor fortsatt det beste.