Politikk og samfunn

Venstrevridde journalister

Norske journalister blir stadig mer venstrevridde. Hva gjør det med journalistikken?

Kristin Clemet

Publisert: 25. mai 2021

istockphoto.com

Norske journalister går stadig mer til venstre.

Vinteren 2021 ville nesten 77 prosent av journalistene stemt på et av de fem rødgrønne partiene. Nesten 43 prosent ville stemt på SV, Rødt eller MDG. De tilsvarende tallene for befolkningen generelt var om lag 60 og 25 prosent.

Nordiske mediedager har i over 20 år gjennomført en stor undersøkelse om utviklingen i mediene. En gjenganger er å undersøke hva journalister og redaktører ville stemt, hvis det var stortingsvalg da de ble spurt. Svarene viser hvert år at journalistene står lenger til venstre enn befolkningen gjør, og det ser ut til at de går stadig lenger til venstre.

Undersøkelsene blir registrert, men de blir lite diskutert. Mange er interessert i fenomenet og lurer på hva det det kan bety for journalistikken. At nysgjerrigheten er størst på den politiske høyresiden, bør ikke forbause noen. Men det virker nesten som om det er en uvilje mot å diskutere dette i mediene. Og jeg merker at det smitter over på meg selv. Å skrive eller snakke om det er som å be om å bli latterliggjort på sosiale medier eller føle at journalister himler med øynene over at dette nok en gang blir et tema. Kulturen for nyansert, seriøs og nysgjerrig mediekritikk er ikke spesielt god i Norge.

Det kommer mange innvendinger mot undersøkelsen eller forsøk på å redusere dens betydning: Undersøkelsen er bare gjort blant Norsk Journalistlags medlemmer, ikke alle journalister. Stemmegivning forteller ikke noe om underliggende holdninger. Redaktørene er mer høyrevridde enn journalistene. En undersøkelse blant medlemmene av Stortingets presselosje i 2009 viste at også de var mer høyrevridde enn journalistene generelt. Det er ikke journalistenes skyld at folk på høyresiden ikke vil bli journalister. Og viktigst av alt: Journalistenes politiske holdninger påvirker ikke journalistikken.

Flere av innvendingene er godt besvart, blant annet av de som er ansvarlige for undersøkelsen. Men alle spørsmål kan ikke besvares like nøyaktig. Spørsmålet om hvorvidt journalistenes politiske holdninger påvirker journalistikken kan neppe besvares godt uten svært omfattende forskning. Men nettopp derfor er det viktig å forfølge journalistikkens eget ideal og belyse temaet i det offentlige rom. Det er mye opplysning i en god diskusjon.

For å besvare spørsmålet om hvorvidt journalistenes egne holdninger påvirker journalistikken, må vi skille mellom begrepene nøytralitet og objektivitet.

Ingen forlanger at journalister skal være nøytrale. Alle mennesker har holdninger, verdier og meninger, og journalister må selvsagt kunne stemme. Men oppdraget som journalist er, på tross av egne meninger, å forsøke å være objektiv, altså å unngå blindsoner og å se en sak like godt og kritisk fra alle kanter.

Å greie det er et spørsmål om profesjonalitet og kvalitet. Jeg opplever hver dag norske og internasjonale journalister som opptrer ytterst profesjonelt, og som greier å belyse en sak fra flere sider. Noen ganger aner jeg ikke hvor disse journalistene står politisk. Andre ganger vet jeg det, men det påvirker ikke journalistikken.

Jeg opplever også hver dag det motsatte, nemlig journalister som ikke greier eller vil greie dette. Det merkes ved at de er ensidige, har blindsoner og unngår å stille spørsmål fra flere kanter, og det kan merkes på ordvalg og toneleie. Ofte skinner sympatier og antipatier igjennom, og det er ikke til å legge skjul på at det kan ramme noen mer enn andre. FrP og KrF står spesielt svakt blant journalistene.

Journalistene selv er i stor grad enige i at deres politiske ståsted preger journalistikken. I 2019 svarte 24 prosent blant publikum og 12 prosent av journalistene at de var helt enig i dette. Men hele 43 prosent av journalistene var delvis enig. Og for ordens skyld: Det er selvsagt ingen grunn til å tro at journalister som står til venstre, påvirkes mer enn de som står til høyre. Det er bare flere av dem.

Det er vanskelig å vite om journalistene står til venstre allerede når de begynner på journalistutdanningen, eller om de gradvis blir mer venstrevridde gjennom utdanningen eller arbeidet. En hypotese kan være at de preges av journalistenes egen selvforståelse, nemlig at de alltid skal være mest kritisk til de som har makten. Men det er vanskelig å spore dette i tallene. Partiene på venstresiden skårer høyt både når de har makten og når de ikke har den.

Andre forhold som muligens påvirker kvaliteten på journalistikken, kan være knyttet til fragmenteringen av mediebildet, høyere tempo, nye forretningsmodeller, en konserverende pressestøtte som blant annet ser ut til å favorisere venstreside-aviser, NRKs dominerende rolle og nedbemanningen i mange avishus.

Jeg hører av og til at folk nærmest har konspiratoriske tanker om det som skjer i mediene. Noen tror for eksempel at NRK legger planer for å hjelpe venstresiden i valgkampen. Jeg tror mediene delvis kan skylde seg selv, dersom slike forestillinger slår rot. Mange av dem tar rett og slett for lett på bekymringer og oppfatninger som gjør seg gjeldende i befolkningen, og som kan påvirke tilliten til mediene. Mangel på mangfold blir betraktet som negativt på nesten alle andre områder. Man skulle derfor tro at det også må gjelde politisk mangfold, selv om det ikke er like synlig som for eksempel journalistenes kjønn.

Venstrevridde journalister er ikke et særnorsk fenomen. I 2018 ble det gjort en lignende undersøkelse blant danske journalister. Også den viste at journalistene sto langt til venstre for befolkningen. Det fikk den mangeårige pressemannen Arne Ullum til å skrive «at journalisterne i Danmark qua deres holdninger har en innebygget bias til fordel for centrum-venstre og i særdeleshet til ugunst for Dansk Folkeparti. (…) Dygtige journalister og redaktører forsøger naturligvis som en del af deres faglighed at kompensere for den bias, men det er formentlig kun de mest hellige mediefolk, der vil hævde, at journalisternes markante skævhed i forhold til resten av befolkningen ikke har en betydning.»

Tilliten til redaktørstyrte medier er heldigvis fortsatt høy i Norge, og den er blitt høyere under pandemien. Vi er i liten grad rammet av påstander om «fake media» og en oppblomstring av mange såkalte alternative medier. Men tilliten kommer ikke automatisk. Noe som mediene selv kan gjøre for å vise seg tilliten verdig, er å vise at de er i stand til å føre en seriøs, selvkritisk og nyansert diskusjon om hvilke virkninger det kan tenkes å ha at norske journalister blir stadig mer radikale.

En slik diskusjon vil være spesielt viktig før et valg.

Innlegget var publisert i Aftenposten søndag 23. april 2021.

Publisert: 16. november 2022