Finanspolitikk og offentlige utgifter

Vi må lære av historien

Det ville være mer kritikkverdig dersom ingen minnet om de enorme feilgrepene som tidligere har vært gjort. Historiske erfaringer er en del av den akkumulerte kunnskapen vi har, og den er viktig å ha med når nye beslutninger skal tas.

Kristin Clemet

Publisert: 29. april 2021

Det kan virke som Kjell Roland (21. april) og Trygve Tamburstuen (23. april) mener at det er feil å rette et kritisk søkelys mot partier som kommer med store, visjonære forestillinger om hva de vil oppnå i fremtiden ved å bruke skattebetalernes penger på subsidier og kapital til næringslivet.

Det ville være mer kritikkverdig dersom ingen minnet om de enorme feilgrepene som tidligere har vært gjort. Historiske erfaringer er en del av den akkumulerte kunnskapen vi har, og den er viktig å ha med når nye beslutninger skal tas.

Roland påstår at jeg mener at «staten ikke bør føre en aktiv klima- og næringspolitikk». Det er feil. Jeg er enig med Tamburstuen i at næringslivet av og til trenger et «dytt fra staten». Men det er en avgjørende forskjell på om staten er aktiv gjennom lover, reguleringer, skatter, avgifter, virkemiddelapparatet, FoU-støtte og innkjøpsmakt, for å nevne noe – og på om staten etablerer nye statlige selskaper innenfor relativt ukjente næringer med usikker lønnsomhet og teknologi.

Alle partier er opptatt av det grønne skiftet og mulige fremtidsnæringer som kan bidra til klimaomstilling. Spørsmålet er likevel hvordan staten skal «dytte». Skal det primært være gjennom generelle virkemidler som for eksempel prising – eller skal det være som finansiell støttespiller og eier? Hvor langt bør politikerne gå i å lempe risikoen over på staten, altså på skattebetalerne og vanlige folk?

Jeg er enig med tidligere statssekretær i Stoltenberg II-regjeringen, Roger Schjerva, som forleden skrev at markedstesten er viktig: «Er noen villig til å risikere sine egne penger i dette prosjektet?» I tillegg er det ikke så dumt å huske Stoltenbergs egen erfaring med «det miljøindustrielle kompleks», der politikerne ble utmanøvrert og tok beslutninger som både var faglig gale og svært kostbare.

Ingen kan klandre bedriftene for å ta imot den støtten de kan få. Når stadig flere partier nå varsler storstilte statlige investeringer i kommersiell virksomhet, vil næringslivet tilpasse seg. Det kan selvsagt gå bra, men det kan også bli svært dyrt.

Innlegget var publisert i Aftenposten 27. april 2021.

Relatert

Eirik Løkke

Fotball-VM i Norge er økonomisk galskap 

Venstrelederen argumenterer for at det er viktig med visjoner og drømmer; det kan jeg være enig i. Men enda viktigere er det, særlig for politikere, å vektlegge økonomisk edruelighet når de skal håndtere skattebetalernes penger. 

Finanspolitikk og offentlige utgifter

Jan Erik Grindheim

Sjølvforsyningsgraden og medlemskap i EU

Om det er tryggleik for norsk mat og sjølvforsyningsgraden til det norske folket regjeringa er oppteken av, burde me søkje om medlemskap i EU – heller enn å tru at føresetnaden for å få dette til er at den norske bonden har moglegheit til å ta ut ei inntekt på line med andre grupper i samfunnet.

EU og EØSNæringspolitikk

Kristin Clemet

Kan staten spå?

Vi mangler politikere som har mot til å gjøre noe av det som er nødvendig.

Økonomisk politikkFinanspolitikk og offentlige utgifterVelferdsstatens bærekraft

Kristin Clemet

Støre har rett

Men han har noen blindsoner.

NæringslivNæringspolitikk

Eirik Løkke

Har vi en høyreside i Norge?

Norsk høyreside elsker staten mer enn den tør innrømme.

Norsk politikkFinanspolitikk og offentlige utgifter

Jan Erik Grindheim

Europa mellom marknad og mangfald

Er framtida berre industri, teknologi og IT, eller kan me yte og nyte på andre måtar for å skapa økonomisk vekst og utvikling?

EU og EØSNæringspolitikk