Kanskje vil Ap og AUF aldri vil få den rettferdigheten de ønsker
Kanskje vil Ap og AUF aldri vil få den rettferdigheten de ønsker. Terroren som rammet dem var så umenneskelig at det nesten er umulig å få til en åpen og ærlig debatt.
Publisert: 22. mars 2021
Ifølge Ap-leder Jonas Gahr Støre var Anders Behring Breivik alene om handlingen, men ikke om holdningene. «Viktigheten av å snakke om motivene bak 22. juli-angrepet er ikke blitt mindre med tiden, men større», skriver han i Vårt Land (18.3.).
Dette kan han ha rett i. Men Støre og mange andre som skriver om dette, er litt for tilbakeholdne med å konkretisere. Hva bør skje? Hvem er adressatene, helt konkret, og hvorfor ikke være tydeligere om det? Og hvis vi mangler en debatt, hvorfor ikke ta debatten fremfor å skrive artikler om at vi må starte debatten?
Høyreekstremistene, skriver Støre. Men hvem er de? Kanskje er det litt smålig og pirkete å etterlyse semantiske og begrepsmessige avklaringer, men det er i denne saken som så ofte ellers helt nødvendig å bli enige om hva man faktisk diskuterer.
Ekstremisme eller populisme?
La oss begynne med selve begrepet høyreekstremisme. Den innebærer motstand mot demokrati og som oftest vold, mest assosiert med nazisme og fascisme. Vi har tatt nødvendige oppgjør med den mange ganger, og vi gjør det stadig vekk. Det er sågar etablert et eget forskingssenter for ekstremismeforskning ved UiO (C-Rex).
Kan det hende at det er noe annet Støre tenker på? Kan det være slik at debatten ikke kommer dit Støre og Ap vil, fordi de egentlig vil diskutere høyrepopulisme og ikke høyreekstremisme, og fordi sammenhengen mellom 22.juli-terroren på den ene siden og høyrepopulisme på den andre siden ikke er så innlysende, verken ideologisk eller moralsk?
Glidende overganger
Vi har egentlig hatt tilsvarende diskusjoner om islam i mange år, i grensedragningen mellom islam og ekstrem islamisme. Det er like feil å hevde at islamistisk terror ikke har noe med islam å gjøre som det er å hevde at islamistisk terror er essensen av islam. Islam motiverer utvilsomt terrorister, men er det egentlig relevant å trekke linjer fra det (brutalt) spesifikke til det allmenne? Enn si rettferdig?
Faktum er at vi alle deler oppfatninger med politiske galninger og ekstremister. All ekstremisme er ekstreme varianter av «normalpolitisk» tankegang eller religiøse forestillinger. All ekstremisme vil derfor ha berøringspunkter med liberaldemokratiske ideer.
Ideer og filosofiske betraktninger skvalper mellom åpne skott. Men det er ganske retningsløst å trekke linjer mellom demokratisk idéproduksjon og politisk fanatisme, fordi så mye koker ned til virkemidler. Dette skillet er derfor avgjørende. Det vil nesten alltid være glidende overganger mellom moderate meninger og det rabiate. Her står man også i fare for å kaste vrak på den frie utviklingen av politiske ideer gjennom skyld ved besmittelse.
Hva er ideologi?
En ideologi består av et sett av ideer, samt et politisk program som forteller hvordan ideene skal implementeres.
Løsrevne ytringer utgjør ikke en ideologi. Men der ytringer vrimler fritt i den digitale kakofonien, hvor både tilgang til andres ytringer og muligheten for å ytre seg og bli lagt merke til er mye større enn for få år siden, virker det som om biter i puslespillet er blitt selve hovedpoenget for mange.
Når det gjelder relasjon mellom ord og handling må vi se på om handlingen faller innenfor rammen av det rettsstatlige og demokratiske.
Breivik gjennomførte norgeshistoriens grusomste terrorhandling. Breiviks løsning på det han mener er et innvandringsproblem, er deportasjoner og drap. Breiviks ideologi er fascistisk, preget av troen på at staten skal bruke tvang og vold som styringsmiddel.
Fascismens ideologiske handlingsdimensjon ligger i voldsbruken og bruddet med demokratiske institusjoner. Praktiske resonnementer er helt grunnleggende, inkludert forholdet mellom intensjon og tilsiktet handling, og skillet mellom beregnede og forventede effekter av hva man har til hensikt.
Samtidig er det naivt bare å se seg blind på politiske programmer. At enkelte europeiske høyrepopulister kan oppildnes til noe verre bør vi være ytterste oppmerksomme på, slik Jonas Bals var inne på i Klassekampen forleden.
Er Storhaug en høyreekstremist?
Det kan være en ganske frustrerende og slitsom oppgave å gå i klinsj med radikale eksesser på «egen side». Det vet også Arbeiderpartiet. Og Støre har rett i at det også er et felles ansvar.
Vi i Civita har brukt mye tid på å kritisere høyrepopulisme, trumpisme og dårlig skjult pseudorasisme. Det er heller ingen tvil om at den vestlige høyresiden, særlig blant konservative, er inne i en politisk krise der radikale avskallinger utgjør en trussel mot våre liberale demokratier. Det handler om en del av høyresiden som – igjen – har gått i autoritær, nasjonalistisk og ikke sjelden rasistisk retning.
Men dette er ikke det samme som høyreekstremisme. Selv ikke når Hege Storhaug hyller den autoritære utviklingen i Polen, eller når Document rabler ned ville konspirasjonsteorier, er det høyreekstremisme. Den illiberale høyresiden er problematisk helt på egen hånd.
Sånn sett kan det å blande inn 22.juli-terroren virke mot sin hensikt. Koblingen er for lett å avfeie. Støre skriver også om HRS og statsstøtte. Jeg er enig med Støre at de ikke bør få denne støtten. Men jeg er langt mer usikker på om det gagner det antirasistiske arbeidet å nevne dem i samme åndedrag som 22.-juli-terroren.
Hvor setter vi krittstreken?
Det er veldig lett å forstå Ap og AUF. Det er noe der ute som vi andre ikke ser like klart, nemlig dette hatet mot Ap, som må være uutholdelig. De ble rammet av noe som nærmest forstås og formidles av mange som en slags naturkatastrofe, hvilket det ikke var. Og det er ikke rettferdig.
Kanskje er det slik at Ap og AUF aldri vil få den rettferdigheten de ønsker. Fordi terroren som rammet dem, var så fryktelig og umenneskelig.
22.juli-terroren er rett og slett en nesten umulig portal for en åpen og ærlig debatt. For selv om vi kan granske ABBs motiver og finne flust av berøringspunkter langt inn i den mer moderate politikken, blir det et umulig utgangspunkt for debatt, for eksempel om innvandring. For hvor skal vi egentlig dra krittstreken?
I en slags linje fra ABB, via Frp til Solberg? Det er liten tvil om at Frp, som er det partiet av betydning som ligger lengst til høyre, også tiltrekker seg en del reaksjonært. I tillegg står deler av den nasjonalkonservative fløyen i partiet for en politikk som fortjener motstand.
Frp er et moderat parti
At regjeringen Solberg skal stå skolerett fordi hun tok partiet inn i regjering er likevel ikke så like frem som noen vil ha det til. Mange i Europa har – ofte med rette – vært opptatt av at vi skal være forsiktige med å ta høyrepopulister inn i varmen og på den måten normalisere og legitimere dem.
Men det er viktig å huske at Frp tross alt er et moderat høyrepopulistisk parti sammenlignet med lignende partier i flere andre land. I regjering måtte de stå til ansvar, og det klarte de en god stund, på tross av en del ugreie utspill fra enkeltpolitikere.
Men prisen de måtte betale var at oppslutningen om partiet sank på grunn av regjeringsslitasje (sånn sett er populister kanskje særlig utsatt). Sett med kritiske øyne, for eksempel med Ap-briller, burde jo det være en god ting. Og så får vi antagelig et Listhaug-Frp utenfor regjering. Det er ikke gitt at det er en bra ting for Ap, hvis de ønsker mindre populisme og «islamkritikk».
Men alt dette er nok mer givende å diskutere, hvis ikke 22. juli-terroren ligger og ulmer i bakgrunnen.
Innlegget er på trykk i Vårt Land 20.3.2021.
Relatert
Kort oversikt over EUs traktatrett
EU-samarbeidet er utviklet siden 1951 gjennom flere traktater og traktatendringer – frem til siste formelle endring, ved Kroatias tiltredelse 2013. Teksten gir en summarisk oversikt over utviklingen.
Likestillingspolitikken trenger mindre visjoner
Magnus Marsdal gjør seg dummere enn han er
Sylvi Listhaug vil endre Norge, men klarer det ikke uten eksperthjelp
Vil populismen definere Europa i vårt århundre?
