Vaksinesuksessen er mer polysentrisk enn et månelandingsprosjekt
Den interessante diskusjonen handler ikke om å fordele ære, eller om man er for eller mot store samfunnsoppgaver, politiske visjoner og langsiktige offentlige investeringer. Den handler langt mer om hvilken rolle myndighetene bør spille og hvilke spilleregler som er de mest hensiktsmessige for å lykkes gjennom alle leddene av den pandemibekjempende verdikjeden.
Publisert: 12. mars 2021
Siden Hilde Nagell, i sine innlegg i Aftenposten 4. mars og i Agenda Magasin 7. mars, mener at jeg i mitt innlegg i Aftenposten 1. mars forsøker å «gi all æren til private innovatører» for den raske fremskaffelsen av effektive covid-19-vaksiner, kan en presisering være på sin plass. Hovedpoenget mitt handler nemlig ikke om å fordele ære, men om noe langt viktigere.
Utgangspunktet mitt var, og er fortsatt, å forstå vaksinering som et entydig offentlig ansvar, hvor offentlige finansierte forskningsinvesteringer og innkjøp spiller en helt sentral rolle. Spørsmålet er hvilken rolle det er mest hensiktsmessig for myndighetene å spille i den delen av den pandemibekjempende offentlige verdikjeden som handler om fremskaffelsen av effektive vaksiner.
Min konklusjon er at åpne, polysentriske og konkurranseinviterende prosesser er langt bedre egnet enn lukkede, sentralistiske og statsstyrte metoder. I så måte er det også interessant at Nagell viser til den offentlig amerikanske forskningsorganisasjonen Darpa. Darpa var pioneren bak åpne konkurranseutlysninger av Grand Challenges, ledsaget av en faseinndelt resultatorientert belønningsmodell for deltagende aktører. Denne modellen har, som også Nagell nevner, gitt gode resultater i den aktuelle vaksineutviklingen, noe også Mariana Mazzucato gjenkjenner.
En nærliggende parallell finner vi i hvordan det ble mulig for Sør-Korea å frembringe en helt ny og globalt rettet covid-19-testutstyrsindustri, med et tyvetalls bedrifter, på bare tre måneder. Bak denne markedssuksessen, som blant annet er beskrevet av forskeren Sebastien Miroudot ved Center for Economic Policy Research, finner vi også en aktiv tilretteleggende stat. Et hovedpoeng er igjen at myndighetene ikke spiller en hvilken som helst «aktiv rolle», men en som bygger på åpne, konkurranseinviterende og markedskonforme spilleregler.
Slike spilleregler, og forståelsen som ligger bak dem, kommer heller ikke av seg selv. De må utvikles, iverksettes, håndheves og vedlikeholdes. Hvis resultatet skal bli like «aktivt» som intensjonene, kreves det noe mer: spillereglene må gi tydelige, produktive og balanserte økonomiske incentiver til alle nøkkelaktører – og konkurransetrykket må være reelt til stede.
Den interessante diskusjonen handler derfor ikke om å fordele ære, eller om man er for eller mot store samfunnsoppgaver, politiske visjoner og langsiktige offentlige investeringer. Den handler langt mer om hvilken rolle myndighetene bør spille og hvilke spilleregler som er de mest hensiktsmessige for å lykkes gjennom alle leddene av den pandemibekjempende verdikjeden.
Innlegget var publisert i Agenda Magasin 10. mars 2021.
Relatert
En gründermelding uten problemanalyse og retning
EU og Saar-området
Saarland er del av europeisk historie, særlig ved konflikt mellom tyske og franske områder. I moderne tid har det vært forsøk på å ‘europeisere’ Saarland. Dette kan ses i sammenheng med utviklingen av EU-samarbeidet.
Vi har alt å tape på en fremtid uten økonomisk vekst
Selvgode sosialdemokrater i markedsøkonomien
Sjelden har en nobelpris i økonomi vært mer relevant for forsvaret av det liberale samfunnssystemet
Klimasøksmål som aksjonsform
Klimaendringer gir felles utfordringer for menneskeheten, og de må møtes med tiltak fra alle. Derfor vil internasjonale avtaler mellom stater være viktige, særlig dersom avtalene konkretiserer hvordan utfordringene bør møtes. Slike avtaler kan dessuten gi rom for klimasøksmål som en aksjonsform. Her kan EU- og EØS-retten være til hjelp.