Svak krone – fordi vi fortjener det

Kronekursen er ganske passe ut fra situasjonen i norsk økonomi, og kan godt svekkes mer uten at det vil være noe problem, skriver Steinar Juel i Dagens Næringsliv.

Steinar Juel

Publisert: 24. desember 2020

Høsten 2002 var jeg hovedforfatter av et notat med tittelen «Sterk krone, fordi vi fortjener det». Notatet ble publisert som et arbeidsnotat i regi av Centre for Monetary Economic (CME) ved Handelshøyskolen BI. Til stor forundring var kronekursen da i ferd med å styrkes kraftig.

I notatet pekte vi på flere mulige årsaker, som mer bruk av oljepenger på grunn av handlingsregelen, strammere pengepolitikk for å holde inflasjonen nede, og en stigende oljepris.

Store endringer i valutakurser kommer ofte overraskende og kan på kort sikt være vanskelige å forstå. I dag er det lettere å forstå hvorfor kronen styrket seg så mye frem til 2012, og det er forståelig hvorfor kronen har svekket seg så mye i årene etter. For i dag er det en svakere krone vi fortjener.

Drømmen om en eurokurs på 7,50 kroner igjen bør ikke oppfylles.

Når vi skal måle veksten i vår velstand, pleier vi å se på produktivitet og vekst i bruttonasjonalproduktet (bnp). Utviklingen i produksjonen har imidlertid siden tidlig på 2000-tallet hatt en underordnet betydning for utviklingen i Norges disponible realinntekt.

I løpet av årene 2003 – 2008 økte Norges disponible realinntekt med 34 prosent, og bare en tredjedel skyldtes høyere verdiskaping gjennom produksjonen. Resten skyldtes at prisene på våre eksportvarer, ledet an av olje- og gassprisene, økte kraftig. Samtidig falt prisene på importvarer, mye drevet av Kinas fremvekst som eksportnasjon.

Selv om det skulle ha vært nullvekst i bnp i disse seks årene, ville vi som nasjon likevel ha blitt 23 prosent rikere. Norge ble rikere av å selge varer med sterk prisoppgang og kjøpe varer som falt i pris. Dermed kunne lønnsveksten i Norge bli mye høyere enn i andre land, uten at konkurranseevnen ble svekket. Samtidig tålte vi en sterkere krone, noe som gjorde at importerte varer og tjenester ble enda billigere.

Fra 2013 er situasjonen endret radikalt. I 2019 var Norges disponible realinntekt lavere enn i 2013. Det var vekst i bnp, riktig nok svak, men alt vi vant gjennom produksjonsveksten, pluss litt til, ble tapt ved at eksportprisene våre falt mye i forhold til prisene på det vi importerte.

Produksjonskostnadene våre var tilpasset høye priser på vår eksport, og måtte ned.

Lave lønnstillegg, men ikke minst en kraftig svekkelse av kronen, sørget for det. Hadde kronekursen blitt liggende på 2013-nivået, ville norsk økonomi i årene etterpå vært preget av konkurser og høy arbeidsledighet. Lønnsnedgang ville trolig vært et tema i lønnsforhandlingene. De konfliktene slapp vi. Kronekursen ble en konfliktløser.

Hva er «riktig» valutakurs?

Teoretisk er det den kursen som gjør at det over tid er balanse i landets utenriksøkonomi samtidig som det er full sysselsetting. Selv om det i praksis er mange forhold som gjør at valutakursen kan avvike fra dette, kan dette sies å være en førende drivkraft på lang sikt. For å sikre intern og ekstern balanse over tid, må valutakursene også over tid sørge for at pris- og kostnadsnivå mellom nære handelspartnere blir ganske lik.

Den valutakursen som jevner ut prisforskjellen mot andre land, kalles kjøpekraftsriktig valutakurs. OECD beregner jevnlig kjøpekraftsriktige valutakurser for sine medlemsland. Ifølge deres beregninger ville kjøpekraftsriktig kronekurs på én dollar vært snaut ti kroner, og på én euro vel 14 kroner i fjor. Når dollar- og eurokursen nå ligger på rundt henholdsvis 9,7 og 10,60 kroner, tyder det på at den norske kronen fortsatt er noe sterkere enn kjøpekraftsriktige kurser. Derfor opplever vi fortsatt at det stort sett er noe billigere å handle i utlandet enn i Norge.

I de årene vi hadde store prisgevinster fra vår handel med utlandet, kunne vi både ha høy sysselsetting og store overskudd i utenriksregnskapet selv om kronen var mye sterkere enn kjøpekraftsriktige priser. Når prisgevinstene i stor grad er reversert, må vi være glade for at markedskreftene har svekket kronen kraftig slik at den ligger nærmere kjøpekraftriktige verdier.

En annen indikator på om kronen kan være for svak eller for sterk, er å se på utviklingen i den kostnadsmessige konkurranseevnen. Det tekniske beregningsutvalget for lønnsoppgjørene beregner hvert år utviklingen i industriens kostnadsmessige konkurranseevne. Beregninger viser at lønnskostnadene i Norge, korrigert for valutakursutviklingen, har falt mye de siste årene i forhold til andre land. Det relative kostnadsnivået er likevel bare tilbake til der det var i 2002 til 2004. Også da var vi ganske bekymret for konkurranseevnen.

Kronen er ikke svak, men den var uvanlig sterk tidligere.

Kronekursen er ganske passe ut fra situasjonen i norsk økonomi, og kan godt svekkes mer uten at det vil være noe problem. For shoppingglade nordmenn som håper at det igjen skal bli veldig billig å handle i utlandet, er nok dette skuffende, selv om det ikke er noe stort problem akkurat nå.

Innlegget var publisert i Dagens Næringsliv 22. desember 2020.