Når ironi ikke forstås
Halvorsen har tydeligvis ikke forstått ironien, og heller ikke fått med seg at poenget var å påvise hvor galt det kan bli å bruke egenkapitalavkastning som indikator for superprofitt uten å ta hensyn egenkapitalens størrelse og virksomhetens art, skriver Steinar Juel i Rogalands Avis.
Publisert: 19. desember 2020
Agendas Tiril Rustand Halvorsen hevder i en kommentarartikkel i Rogalands Avis 14. desember at jeg «…anklager LOs Roger Bjørnstad for å ha tjent penger på å selge forskning til staten.» Det har jeg aldri gjort.
Halvorsens kommentarartikkel handler om utredningen til Velferdstjenesteutvalget. I en kronikk i Dagens Næringsliv (DN) 7. desember skrev Roger Bjørnstad at det er galt av utvalgets flertall ikke å legge til grunn egenkapitalavkastningen når de vurderer om det er såkalt superprofitt hos private velferdsleverandører. Bjørnstad støttet seg til mindretallet i utvalget som mener at egenkapitalavkastning er det eneste riktige å bruke, og at en avkastning utover 5 prosent må sies å være superprofitt. Ifølge utvalget var egenkapitalavkastningen i sektoren 18,5 prosent.
For å illustrere hvor galt det kan bli å bruke egenkapitalavkastning som indikator på superprofitt, brukte jeg i et svar til Bjørnstad 8. desember regnskapstall for Samfunnsøkonomisk Analyse AS, et selskap Bjørnstad var hovedeier av frem til han ble sjeføkonom i LO høsten 2017. Selskapet hadde en egenkapitalavkastning på mellom 108 og 320 prosent i perioden 2013-2019. Dette må da være super-super-superprofitt, spurte jeg ironisk. Halvorsen har tydeligvis ikke forstått ironien, og heller ikke fått med seg at poenget var å påvise hvor galt det kan bli å bruke egenkapitalavkastning som indikator for superprofitt uten å ta hensyn egenkapitalens størrelse og virksomhetens art.
Jeg unner Bjørnstad hver krone han har tjent. Han var sikkert spent på om han ville lykkes da han brøt ut av konsulentselskapet Pöyry og startet Samfunnsøkonomisk Analyse, og han jobbet sikkert mye for å få det til. Han lyktes fordi kundene, både offentlige og private, må ha vært fornøyde med tjenestene som selskapet leverte. Mange gründere innen velferdssektoren har vært i samme situasjon. Noen har til og med lyktes så godt at de har vokst til å bli store nordiske konsern. Når for eksempel kommuner stadig ber om bistand fra private selskaper til å håndtere de mest krevende barnevernsbarna, må det være fordi kommunene er fornøyde med det de får tilbudt i forhold til det de ville greid på egenhånd.
Vi trenger gründere, enten de etablerer produksjonsbedrifter, analyseselskaper eller bedrifter innen velferdssektoren. Skal det skje, må de også kunne tjene penger.
Innlegget var publisert i Rogalands Avis 17. desember 2020.
Er LO-økonomens egen super-super-superprofitt utnyttelse av skattebetalerne?
Relatert
Nei, jeg tar ikke feil – jeg er uenig
Innvandringspolitikken må skape mindre konflikt
Den hellige norske organiseringen av kraftnettet
Regjeringens boligmelding – for mye og for lite
Lykkelandet trenger ikke innovasjon, men det gjør Norge
